Wonderful
Bernstein!

Publikumsrolleliste

Publikumsrolleliste.pdf

Kjære publikum,  

Velkommen til en ny operasesong – vi har så mye vi gleder oss til å gi dere!  

Mens sommeren fortsatt ligger over Operastranda, åpner vi med sprudlende musikk full av ungdommelig energi. Varmen og sola høres fra Operaorkesteret, som for anledningen har fått med saksofoner og en ganske utvida slagverkseksjon.  

Bak står en komponist jeg har et nært forhold til: Leonard Bernstein. Og jeg er ikke den eneste! Jeg vet mange av dere har ønsket å høre hans musikaler i Operaen, og nå serverer vi utdrag fra tre av dem på en kveld: Candide, West Side Story og Wonderful Town. De viser hvordan opera og musikaler er barn fra samme familie (Les «Forskjellene på opera og musikal» lenger ned på forestillingssiden).  

Mitt forhold til Bernstein ble innledet med Christopher Swanns fantastiske dokumentar fra 1984, The Making of West Side Story, med datidas operastjerner: Kiri Te Kanawa som Maria og José Carreras som Tony. Filmen ble lørdagsunderholdning vi så igjen og igjen. Den gir oss et unikt innblikk i det musiske mennesket Bernstein var, både som komponist og dirigent (les mer om Den vidunderlige Bernstein lenger ned på forestillingssiden). «I can’t believe how funky this piece is!» utbryter han her, og fortsatt slår musikken hans oss som utrolig funky, med melodier som setter seg på hjernen og i kroppen.  

Samtidig viste Bernstein – både gjennom sitt virke og gjennom sin musikk – at skillene mellom populær- og klassisk musikk, høy og lav, opera og musikaler, er kunstig. Som dirigent var han en av de største fortolkerne av Gustav Mahlers symfonier, og som komponist lot han seg inspirere av hele musikkhistorien: fra Bach til The Beatles. For ham var all musikk kommunikasjon: «Music can name the unnameable and communicate the unknowable». Bernsteins vakre beskrivelse av musikkens superkraft vil vi demonstrere på mange ulike måter denne operasesongen. God fornøyelse! 

Randi Stene,  
operasjef 

Leonard Bernstein – et vidunderlig, musisk menneske 

Tekst: Hedda Høgåsen-Hallesby 

«Det er som et kjærlighetsforhold der du og en annen kropp puster sammen, pulserer sammen. Man rir på bølger av kjærlighet.» Slik beskrev Leonard Bernstein forholdet mellom dirigent og orkester. Men det kunne også vært en beskrivelse av hans forhold til musikken generelt. For sjelden har et liv vært så tett omslynget av musikk som Leonard Bernsteins.  

Bernstein var av de siste hundre års aller største musikalske begavelser og kanskje den viktigste amerikaner i musikkens verden overhodet. Men han vokste opp i et hjem nesten uten musikk. Lille Lenny ble født i Massachusetts, i 1918, av jødiske foreldre fra Ukraina. Hadde ikke familien arvet et gammelt piano fra en tante da Lenny var 10 år, hadde kanskje verden gått glipp av mye.  

Et naturtalent 

«Det er som å røre ved Gud!» skal gutten ha ropt da han rørte ved tangentene første gang. Han tryglet og ba om å få pianoundervisning, og ble raskt flinkere enn læreren sin. Allerede som 12-åring ble han elev ved musikkonservatoriet i New England. Men faren var ikke fan av at sønnen skulle bli musiker. Ifølge ham var det bare tiggere som spilte for penger; i beste fall ville han ende opp med å spille piano under et palmetre i en cocktailsalong. Han skulle bare visst, Sam Bernstein! Sønnen hans kunne blitt en av verdens største konsertpianister, hadde det ikke vært for at han viste helt unike talenter også som dirigent, komponist, pedagog og TV-mann. Leonard Bernstein var et renessansemenneske fra vår tid.  

Kjendis over natta 

Gjennombruddet som dirigent kom nærmest som en tilfeldighet. I begynnelsen av 1940-åra, etter å ha studert musikk ved Harvard og Curtis, bodde han i New York City og delte leilighet i Greenwich Village sammen med vennen og forfatteren Adolph Green. Han ga pianotimer, coachet sangere, spilte til danseklasser ved Carnegie Hall og tjente penger på å skrive jazz- og popmusikk ned på noter, under pseudonym. I 1943 ble 25-åringen assisterende dirigent for New York Philharmonic Orchestra. Og da gjestedirigenten Bruno Walter ble syk og orkesterets musikalske leder, Artur Rodziński, var milevis unna, ble Bernstein plassert på podiet, uten så mye som en eneste prøve.  

Publikum var ville av begeistring, og siden konserten hadde blitt sendt direkte på CBS Radio, i en tid da folk satt klistret rundt radioapparatene, ble han kjendis over natta. På tross av andre verdenskrigs dramatiske hendelser ryddet New York Times forsida for det unge dirigenttalentet Leonard Bernstein. Gjennombruddet førte til oppdrag over hele verden – blant annet ble han første amerikaner som dirigerte ved La Scala.  

Musikken er for alle 

I 1958 var han tilbake ved New York Philharmonic, da som deres musikalske leder. Han ble orkestrets første amerikanskfødte dirigent, og med sine da 40 år,  også den yngste.  

Da Bernstein ble leder for en av verdens viktigste klassiske institusjoner, var det etter å ha hatt stor suksess som musikalkomponist på Broadway, med verker som Wonderful Town (1953), Candide (1956) og ikke minst: West Side Story (1957). Bernstein rev demonstrativt ned sjangergrenser. For ham var musikk kommunikasjon, uansett om den gikk under merkelappen jazz, pop, rock eller klassisk. Han viste hvordan The Beatles’ «And I Love Her» kunne brukes til å vise hva en sonatesatsform var, eller hvordan Dvorák var inspirert av afroamerikanske spirituals i sin niende symfoni. Og han viste det som ingen andre! Bernstein var en gudbenådet pedagog og musikkformidler. Klippene fra Young People's Concerts, som gikk på den amerikanske TV-kanalen CBS fra årene 1958–72, er verd å se – både på grunn av barnas lysende ansikter og på grunn av Bernsteins fantastiske forklaringer på hva musikk er, hva humor i musikk er eller hva som gjør Mahlers musikk så fantastisk («You really have the feeling that it goes on and on, forever, even after it's stopped. And if this magic stillness at the end makes you feel like not clapping, then just don't. I'll understand».

Klipp fra Young People's Concert 

Fredsmennesket 

Bernstein hadde en unik tro på musikkens kraft, og han brukte de nye massemedienes kraft til å formidle det til folk flest, med sine nøye utvalgte ord og sin unike karisma. Kennedy skal ha sagt at Bernstein var den eneste presidentkandidaten han ikke ville ha turt å utfordre. I tillegg trodde Bernstein på musikkens unike evne til å forsone og forene: «Dette vil være vårt svar på volden: å lage vakrere, mer intens og mer hengiven musikk enn noen gang tidligere», sa han etter drapet på Kennedy, og han dirigerte konserter av Beethovens 9. symfoni på hver side av den stadig mer ødelagte Berlin-muren i 1989, som ble kringkastet direkte til over 100 millioner mennesker.   

Drømte om et stille sted  

På tross av all suksessen, og på tross av en helt unik glede og entusiasme – for musikk, for livet, rusen og kjærligheten – var Bernsteins liv også fylt av smerte: over faren, som ikke godtok ham for den han var; over kritikere, som ikke godtok hans lefling med ulike musikkstiler; over sin egen kritiske stemme, som aldri syntes han selv var god nok og over det å måtte holde tilbake sin seksuelle tiltrekning mot menn. Han drømte, som tittelen på operaen hans fra 1983 beskriver, om «A Quiet Place». 

«Good bye, Lennie!» 

Leonard Bernstein døde i 1990. Da begravelsesfølget kjørte gjennom New York Citys gater – hans Wonderful Town – tok bygningsarbeiderne av seg hjelmene sine og ropte «Good bye, Lennie!» Dette var en mann som tilhørte folket og som viste at musikken tilhørte dem, helt uavhengig av hvor både de og musikken kom fra. Bernstein ble begravet med partituret til Mahlers 5. symfoni, med den vakre Adagietto-satsen liggende over brystet. 

Hva er forskjellen på opera og musikal? 

Tekst: Hedda Høgåsen-Hallesby 

Både operaer, operetter og musikaler forteller historier gjennom musikk. Karakterene bryter ut i sang og skillet mellom det realistiske og det utrolige brytes ned. Det er mange likheter mellom de ulike musikkdramatiske sjangrene, men hva er egentlig de viktigste forskjellene? 

Vi snakker om ulike barn av samme familie, men som kommer fra samme sted.  

Historien – superkort 

Operasjangeren ble til rundt år 1600 og vokste seg stor i Italia i løpet av de hundre første årene – så stor at tida ganske raskt var moden for en lillesøster som var litt kjappere i replikken og med litt mer humor. I Italia fikk de opera buffa, i Frankrike opéra comique og i Tyskland kalte de det syngespill. Alle hadde de talte dialoger, kortere varighet, færre karakterer og enklere handlinger. På 1800-tallet utviklet dette seg til operetter (Hva er en operette?) med hovedsete først i Paris, så i Wien og senere, på 1930-tallet, i Berlin. Mange operetter ble skrevet av jøder, noe som fikk konsekvenser for sjangerens liv under og etter andre verdenskrig. Men da var allerede en ny søster, musikalen, i ferd med å etablere seg i USA – dit mange europeiske komponister hadde immigrert.  

Regler og unntak 

I opera synger man hele tiden, mens i operetten snakker man mellom de musikalske numrene. Men det finnes unntak: Mange operaer har talt dialog, som Carmen og Fidelio, og noen musikaler er det vi kaller gjennomkomponerte, som Les Misérables eller Hamilton. Noen vil hevde at musikalene er lettere enn operaer, men det finnes «tunge» musikaler som Loyd Webbers Sunset Boulevard, og «crowdpleaser-operaer», som Leoncavallos Pagliacci. Operetter og musikaler har tradisjonelt inneholdt mer dans enn operaer, men musikalen Phantom of the Opera har (nesten) ikke dans. En rekke opera-regissører av i dag inkluderer også mer bevegelsesuttrykk i de klassiske verkene enn det som opprinnelig er skrevet inn i partiturene.  

Mikrofon eller ei 

En av de viktigste forskjellene er at man i musikaler bruker mikrofoner og høyttalere, noe som gjør kravet til antall musikere mindre, når man kan skru opp lyden i stedet for å utvide antallet i orkestergraven. I opera er alt rent akustisk, som krever en ganske annen måte å synge på, med større kraft, som igjen fører til større vibrato. Men også her finnes det unntak: En rekke musikalkomponister har jobbet innenfor det klassiske feltet, som Leonard Bernstein, og sangerne i Wonderful Bernstein! synger uten mikrofoner og med et stort orkester à la opera, mens en rekke komponister i dag også jobber med elektroakustiske uttrykk i operaene sine. Det gjør at ulikhetene i instrumentering mellom opera og musikal har blitt mindre: Mens oppmikkede instrumenter tidligere var noe som hørte musikalene til, finnes det nye operaer med både elgitarer og synther.  

Ordet og musikken 

Noen vil hevde at i musikaler har ordet forrang (man synger på et språk publikum forstår og bruker ikke testmaskiner), mens i opera er det musikken som er viktigst. Men er det egentlig så enkelt? Det eneste som er enkelt når man snakker om familielikheter og slektskap, er ofte å bli kategorisk; sannheten er ofte mer kompleks. I stedet for å finne den ultimate definisjonen på hva en opera og hva en musikal egentlig er, kan vi kanskje bare konkludere med at det finnes mer eller mindre vellykkende varianter av begge deler – og nyte musikkdramatikk av høy kvalitet, som Leonard Bernsteins operatiske musikaler. 

Her kan du høre Bernsteins musikk som blir spilt på denne konserten.

Introduksjon

Hvis du ikke får med deg Mona Levins introduksjon før forestillingen, kan du høre henne fortelle om den fantastiske Bernstein her.

Operaen på øret kan du høre på Spotify, iTunes eller der du pleier å høre podkaster.

Nedlastbare bilder