Giselle

Publikumsrolleliste:

Giselle 23.09.22.pdf

Første akt

Det er tid for vinhøst i den lille landsbyen ved Rhinen. Skogvokteren Hilarion kommer med gaver til Giselle og hennes mor. Han er forelsket i Giselle, og benytter enhver anledning til å vise henne oppmerksomhet.

Giselle er imidlertid mer opptatt av Albrecht, en ung adelsmann. Albrecht oppsøker Giselle så ofte han kan, men skifter klær for at Giselle ikke skal oppdage hvem han egentlig er, men tro at han er en vanlig bondegutt. Han forteller ikke at han er forlovet med Bathilde, hertugens datter. Hilarion spionerer på dem, og finner Albrechts kappe og sverd.

For å feire at druehøsten er i ferd med å avsluttes kommer hertugen, hans datter Bathilde og deres følge til landsbyen. Bathilde blir sjarmert av den livsglade og vakre Giselle, som ganske enkelt ikke kan la være å danse. Nettopp dansen volder moren bekymring, for Giselles hjerte er svakt. Da Bathilde hører at Giselle nettopp har blitt forlovet, gir hun henne kjedet sitt i gave.

Hilarion konfronterer Albrecht med sverdet og kappen han har funnet, og sannheten om at Albrecht også er Bathildes forlovede kommer for en dag. Dette sjokket driver Giselle til vanvidd, hun blir som besatt og gjenopplever de lykkelige øyeblikkene deres gjennom dansen – til hun faller død om.

Andre akt

Hilarion er knust fordi han tror han har forårsaket Giselles død, og kommer til graven hennes sent om kvelden. Myrtha, wilienes dronning, kaller sine undersåtter fram fra gravene, da får de utløp for sin lidenskap for dans. Når en mann trår inn på deres enemerker må de danse med ham, for å ta hevn for det livet de ikke fikk levd – og danse ham til døde. Under denne nattlige dansen kaller Myrtha frem en ny wili – Giselle.

Dansen blir avbrutt da Albrecht kommer med liljer til Giselles grav. Hun viser seg for ham og de danser sammen. Fordi Giselle vet hvilken skjebne som venter Albrecht, forsøker hun å beskytte ham ved å holde ham vekk fra Myrtha. Samtidig blir Hilarion tvunget til å danse til han faller død om. Giselle ber Myrtha om å få danse i Albrechts sted for å hindre ham i å danse videre. Men Albrecht vil heller dø enn å være skilt fra Giselle, og fortsetter dansen mot døden sammen med henne.

Men morgenrøden bryter wilienes makt – Giselle har med sin kjærlighet reddet Albrecht.

Introduksjon

Hør tidligere ballettdanser Lene Skalleberg fortelle om Giselle.

Operaen på øret kan du også høre på Spotify, iTunes eller der du pleier å høre podkaster.

Nedlastbare bilder

Ballettsjef Ingrid Lorentzen om Giselle: 

Som romantisk ikon er Giselle komplett, som kvinneideal problematisk: tittelrollen er oppofrende, evig elskende og vektløs.

Verk som har blitt stående gjennom århundrene har ofte en ting til felles: transformasjon. Det er fascinerende å se et menneske forandres og gjenoppstå som noe annet. Rammen er tradisjonell; det er landsbyjenter, opptrinn på torget og feiring av vinhøsten. Men allerede her introduseres et foruroligende element: Giselle er danseren som ikke tåler å danse.

Moren bønnfaller Giselle om å ikke friste skjebnen, ikke danse seg varm. Hjertet hennes er for svakt og kan briste. Det er moren selv som maler ut det gamle sagnet om døde jomfruer og dermed Giselles egen skjebne. Men Giselle må elske, og hun må danse. Hun danser seg inn i galskapen når sviket til hennes utkårede Albrecht går opp for henne, faller, reiser seg, river ut håret, og danser til hjertet stopper.

Transformasjonen inn i vanviddet er total, men i døden skal hun igjen forvandles, til en eterisk skapning – en wili. I andre akt demonstrerer wiliene, de sviktede, døde jomfruene, hvordan de lokker menn til seg og danser dem til døde.  

Giselle inntok scenen for første gang i 1841. Med sin hvite, andre akt, overnaturlige vesener og avrundede bevegelser er den typisk for romantisk ballett. Dette var også perioden tåspiss-teknikken utviklet seg. Ikke bare ser Giselle ut til nærmest å sveve over scenen, hun er også elskende og tilgivende til det selvutslettende. Som død danser Giselle for Albrechts liv, hun tilgir og redder ham. Hun skal vende tilbake til graven, mens han skal leve. Tross det dypt urettferdige, spør jeg meg hvilken styrke som ligger i tilgivelse – også for den som tilgir. Sikkert er at den kan ha en frigjørende kraft for dem som er igjen – og for oss som sitter i salen.  

Sesongpremieren markerer Nasjonalballettens forestilling nr. 100 av denne balletten. Med en bakgrunn av malte scenetepper og romantiske tutuer er det ingen ytre fornying vi søker når vi setter opp klassikeren Giselle. Fornyelsen ligger i hvordan stoffet tolkes i dag, hvordan trinnene gjenskapes og fraseres av danserne på scenen foran deg, i kveld. Vår versjon er skapt for kompaniet av Cynthia Harvey, og koreografien oppleves som et pust, et ekko gjennom rommet. Rammen er en eventyrballett, men det er oppriktigheten og menneskeligheten i framførelsen som gjør at Giselle kan danses til alle tider. Slik er det i eventyret, slik er det i balletten – «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager» (Sigrid Undset).  

Ingrid Lorentzen, ballettsjef