Carmen

Publikumsrolleliste

Publikumsrolleliste CARMEN 22. og 24. juni 2022.pdf

Handling

Kavaleriregimentet i Almanza er satt til å vokte en tobakksfabrikk i Sevilla. Blant arbeiderne er sigøyneren Carmen. Hun kaster en blomst til soldaten Don José, som fra da av er fortapt i henne. 

En ung jente, Micaëla, kommer til Don José med et brev og en kjærlig hilsen fra moren hans. I likhet med Don José er Micaëla fra Navarra og sammen lengter de tilbake til det trygge hjemstedet

Det er bråk i tobakksfabrikken. Carmen har havnet i slagsmål med en annen kvinne og skal ha trukket kniven. Don José settes til å holde vakt over henne. Han forbyr Carmen å snakke, men hun svarer med å synge om hvordan hun vil danse for ham på Lillas Pastias kro. Dette får Don José til å slippe Carmen fri – og sender ham i fengsel. 

Carmen og venninnene hennes, Frasquita og Mercédès, underholder på Lillas Pastias kro. Tyrefekteren Escamillo kommer og synger om livet i manesjen og om hvordan alle kvinner beundrer ham. 

Hos Lillas Pastias møtes også en gjeng smuglere for å gjøre forretninger. De vil ha med seg Carmen og venninnene hennes i planene sine, men Carmen vil ikke. Hun sier det er fordi hun er forelsket.   

Don José er sluppet ut av fengselet og Carmen vil danse for ham, slik hun har lovet. Da høres et signal som markerer at soldatene må tilbake til leiren, og Don José vil gå. Dette gjør Carmen irritert, men Don José svarer med å ta fram blomsten hun en gang kastet til ham. Den har holdt kjærligheten hans i live mens han satt i fengsel.

Don José slår seg sammen med Carmen og hennes smuglervenner, som hyller friheten og skjuler seg i fjellene. Dit kommer Micaëla, som leter etter Don José. Hun ønsker å møte kvinnen som gjorde ham lovløs, og er redd, men ber til Gud om mot og styrke.

Escamillo kommer også til fjellene for å se etter Carmen. Han møter Don José, som blir fra seg av sjalusi da Escamillo forteller at den soldaten Carmen en gang elsket, bryr hun seg ikke om lenger. Carmen og smuglerne stopper Don José fra å drepe Escamillo, som inviterer dem – og særlig Carmen – til tyrefekting i Sevilla.

Micaëla, som har gjemt seg, blir oppdaget. Hun forteller at Don Josés mor er døende. Før Don José følger med Micaëla til Navarra, lover han Carmen at de vil ses igjen.

I Sevilla hyller folket tyrefekterne utenfor arenaen. Mest av alt hyller de Escamillo, som sier han elsker Carmen – og hun gjengjelder? hans kjærlighet. Frasquita og Mercédès advarer Carmen om at Don José finnes i folkemengden, men Carmen går ham i møte og sier det er slutt – trass i at han ber henne innstendig om å begynne et nytt liv med ham. Don José nekter å la Carmen gå og trekker kniven. Mens folkemassen jubler for Escamillo på arenaen, dreper Don José Carmen. 

Av Hedda Høgåsen-Hallesby

De siste ordene i Bizets Carmen er Josés hyllest til den kvinnen han elsker, men som han akkurat har myrdet. Mens folket jubler i bakgrunnen og orkestret utbasunerer sin siste dur – akkord, er beistet beseiret. Denne rituelle likvideringen av Carmen har blitt til en av operahistoriens største suksesser: Vi vil se henne danse og dø, igjen og igjen. Hvorfor i all verden vil vi det?

Carmen-figuren representerer vår evige frykt og fascinasjon for det fremmede, det Andre. Samtidig representerer hun det som ble oppfattet som truende i den spesifikke kulturelle konteksten operaen oppsto i, i 1870 – tallets Paris. Carmen er en opprørsk arbeider, en småkriminell sigøyner, en frihetsdyrkende kvinne og en representant for lavkulturen på fiffens scene. Slike kan vi gjerne la oss forføres av – for en stund – men så må de gi seg og innordne seg. Bare da kan det igjen bli ro, kontroll og orden. Ingen fester varer evig. 

Røykeloven anno 1875

”L'amour est un oiseau rebelle”, kjærligheten er som en rebelsk fugl, synger Carmen med sigaretten i munnen. At det hindrer en tydelig uttale, bryr ikke henne. Det Carmen bryr seg om, er showet. Habañera er hennes show. Og som enhver dyktig artist har Carmen et bevisst forhold til sitt publikum. En horde av skuelystne menn strømmer til fabrikken der hun jobber, for å få et glimt av kvinnene – unge, avkledde og svette – som er ute til pause. I sentrum av dem står sigøynerkvinnen Carmen. 

De betraktende mennene i den velkjente Habañera – scenen følges av musikk som for datidas publikum låt som deres egen: den liknet den lette, franske underholdningsmusikken og er nærmest kjedelig ubemerket av fremmede karakteristika. Uten nødvendigvis å være det bevisst går publikum derfor inn i den dramatiske handlingen med de mannlige soldatenes blikk. Sammen med dem betrakter vi det fascinerende og fremmede. Denne eksotismen underbygges også i Bizets musikk. Selv den dydige Micaëla, Carmens motstykke, blir karakterisert av halvtonetrinnene vi senere vil forbinde med Carmen. I dette verket er kvinnekjønnet per definisjon ”den Andre”.

Samtidig framføres Habañera av en rebell som ikke bryr seg det minste om verken klar uttale eller kjønnskonvensjoner. Carmen begjærer begjæret i seg selv, hun ytrer sine seksuelle behov og gjør med det krav på et mannlig privilegium. Dette bekreftes gjennom sigaretten. Den røykende kvinnen var for 1870 – tallets franske publikum selve symbolet på å overskride grensene for passelig kvinnelig atferd. Hun ble enten assosiert med farlig opprør eller seksuell tilgjengelighet. Ingen tvil om at den promiskuøse, røykende Carmen truet den borgerlige orden.

Fremmedelementet

Carmen begrunner sin betingelsesløse frihet i sitt opphav som sigøyner. For det franske publikummet var sigøynerne orientalere som hadde ”invadert” hjemlandet – de Andre innenfor våre grenser. Dette forsterket Carmens overskridende og truende aspekter. Carmen er ikke bare av en annen folkegruppe, hun tilhørte også en underklasse som ikke hørte hjemme på operascenen. De musikalske uttrykksmidlene Bizet tilla Carmenfiguren, skilte seg nesten konsekvent fra Opéra Comiques ordinære musikalske språk. Hennes kabaretaktige sang –  og dansenumre var ikke ”virkelige” ytringer i denne sceniske konteksten. Derimot låt de som hentet direkte ut fra den parisiske kabaretscenen.

For det borgerlige publikum representerte populærkulturen de lavere klassers kulturelle forurensning. Opéra Comique som institusjon, skulle være et alternativ til denne nedrige underholdningen. Bizet spilte derfor på spenninger innen den franske underholdningsverdenen for å danne bildet av Carmen som en representant for den Andre klassen.

Som kabaretartist er Carmen en fremmed på operascenen, som sigøyner er hun konstant hjemløs, som en fri og livsbejaende kvinne hører hun heller ikke hjemme i sin tids oppkonstruerte kjønnskategorier. Hun er full av ubestemmelighet, en Annen og et fremmedelement i systemet.

Kombinasjonen av disse aspektene gjør Carmens død i siste scene til en nødvendighet. Fra hun frimodig entrer scenen akkompagnert av et forstørret sekundintervall, til José endelig får satt kniven i henne, er det liten tvil om hennes skjebne. Ved å ta livet av den truende Andre oppnås ro og kontroll. Å fjerne fremmedelementet demonstrerer makt, noe José gjør når han endelig får Carmen til å tie stille før teppefall. Likevel er det grunn til å spørre hvem som sitter på den virkelige makten i Bizets opera. 

Ah! Carmen! Ma Carmen Adorée!

José har prøvd det før – å få Carmen til å tie. Den gangen mislyktes han totalt. Han hadde blitt satt til å holde vakt over fangen Carmen, som var anklaget for knivstikking av en kvinnelig kollega. “Ti stille! Jeg sa at du ikke skulle snakke til meg”, kommanderer José. Men hva gjør Carmen da? Hun synger! Carmen svarer med å synge – også når løytnant Zuniga ber om hennes forklaring på anklagen om å ha stukket ned en kvinnelig kollega på fabrikken. Hennes forklaring lyder i form av ”tralala”.

Disse frasene kan tolkes som eksempler på Carmens enkle og barnlige livsholdning. Samtidig er de så utrolig effektive. Med sine ”tralala” demonstrerer Carmen operaformens grunnelementer: den sceniske og musikalske forførelsen, det direkte møtet mellom scene og publikum. Carmen viser oss hvordan disse aspektene kan bringe henne lengre enn alle andre retoriske grep, hvordan de kan gi henne fullstendig kontroll over sitt publikum, både på scenen og i salen. 

Selv som det fremmede og den Andre, er det Carmen som setter premissene og har kontrollen. I sin iver etter å se mer av denne fangens show, løsner José repene som binder Carmen fast.  Publikum – da som nå – vil kjenne seg igjen. For Carmen representerer ikke noe fremmed, men derimot et velkjent ønske om å bli forført og å oppgi kontrollen. Selv ved å drepe denne rebellen i siste scene, igjen og igjen, kan vi ikke kontrollere Carmen eller hennes effekt på oss. I denne demonstrasjonen av kraften i en levende fremførelse finnes hennes virkelige radikalitet og aktualitet. 

Carmen var noe fremmed for 1870-tallets parisiske publikum. Gjennom å representere en avstand i tid og sted er hun også noe fremmed for oss i dag. Samtidig er hun nær og levende, her og nå – i Oslo anno 2017. Som José sitter vi fortsatt måpende igjen, mens vi ber om å bli tatt en gang til: av det livsbejaende, deilig bekymringsløse og irrasjonelle som Carmen – og opera – representerer. Etter å ha applaudert døden, går vi hjem mens vi nynner på Carmens melodier og stille ber om mer: Ah! Carmen! Ma Carmen adorée!

Introduksjon

Hør Hedda Høgåsen-Hallesby fortelle om denne oppsetningen av Carmen.

NB! Starter på 0.20.

Operaen på øret kan du høre på Spotify, iTunes eller der du pleier å høre podkaster.

Nedlastbare bilder