Slave, morder eller prinsesse: Askepott gjennom tidene

Fortellingene om Askepott er langt mer sprikende enn det vi vanligvis møter i eventyrbøker og filmer, og gir et mangfoldig og variert bilde av kvinnen gjennom alle tider.

Slavinnen  Rhodopsis i Egypt

Historien om Askepott har eksistert i over 3500 år og i nesten alle kulturer. I oldtidens Egypt ble den greske piken Rhodopsis solgt som slavinne til en gård ved Nilens bredd, der hun snart ble gjort til spott og spe fordi hun var annerledes. Istedenfor glatt, svart hår og brune øyne, hadde hun lyse lokker og grønne øyne, og huden hadde en lys teint istedenfor den solbrune fargen man finner hos egypterne. Den eneste gleden i livet hennes var dyrene: småfuglene som spiste av hånden hennes, den lille apekatten som hoppet opp på skulderen hennes og flodhesten som steg opp av den gjørmete elven når Rhodopsis sang og danset langs elvebredden … En kveld så gårdsherren henne danse lett, men barbent ved elven og ga henne et par sandaler av rosegull. Men dette førte bare til økt misnøye hos de andre slavene. 

Da faraoen skulle holde hoff i Memphis, ble alle fra kongeriket invitert, men Rhodopsis ble pålagt så mye arbeid at hun ikke kunne gå. Isteden satt hun ved Nilen og vasket klær og sang samtidig en sørgmodig vise for seg selv. Denne gjentok hun så ofte at selv flodhesten ble irritert og la i vei med et plask så voldsomt at skoene hennes ble gjennomvåte av vannspruten. Men ikke før hadde hun lagt dem til tørk på en stein, så stupte en falk ned og nappet til seg en av sandalene.

Denne fuglen var i virkeligheten guden Horus, som nå fløy til farao Ahmose og la den delikate skoen i fanget hans. Faraoen lot derpå alle kvinner i riket prøve den smekre skoen, men den passet ingen. Nå ble kongeskipets ametystfargede silkeseil heist og faraoen stevnet ut for å lete langs Nilens bredder – der han til slutt fant Rhodopsis – som ikke bare passet skoen, men også hadde den andre. Han gjorde henne til dronning, selv om dette først førte til bestyrtelse blant folket, ikke bare fordi hun var slavinne, men hun var i tillegg en fremmed. Til dette svarte faraoen: «Hun er den mest egyptiske av alle, for hennes øyne er grønne som Nilen, hennes hår er lyst og sart som papyrus og hennes hud er rosa som lotusblomsten – hun gjenspeiler det vakreste i dette landet.»

I denne fortellingen finner vi elementene vann, jord og luft gjennom den gjørmebadende flodhesten og den flyvende falken – men den så vesentlige ilden i fortellingen mangler. For både for Askepott, Cinderella, Cenerentola, Cendrillon, Aschenputtel, Cenicienta, Külkedisi og Aschenbrödel er det ilden, det fjerde element, som har gitt navn til historien – enten i form av ild eller som den mørkbrente asken. Likevel er dette først lagt til i den europeiske versjonen, mens for eksempel det nære forholdet til dyrene også finnes i den kinesiske varianten. 

Ye-Xian i Kina

Under den senere del av Tang-Dynastiet i Kina, cirka år 850, ble historien om Ye-Xian, piken som ble behandlet så dårlig av stemoren og stesøstrene, nedtegnet. Hun fant en venn i en gullfisk, som hun alltid delte den lille matrasjonen sin med. Den misunnelige stemoren så hvordan fisken vokste og trivdes, og en dag tok hun den og serverte den til kveldsmat til familien. Da kom en gammel mann til Ye-Xian og rådet henne til å oppbevare fiskebeinene og be dem om hjelp når hun måtte ha behov for det.

Da vårens fest skulle avholdes, ba hun om en praktfull kjole og gullsko, men da hun ankom festen og så at stefamilien hennes også var der, løp hun forskrekket ut igjen og mistet i farten en av skoene. Nå lot herskeren reise en paviljong for den lille, dyrbare skoen, og alle kvinner strømmet til for å prøve den. Siden fiskebeinånden var stum så lenge de to skoene ikke var sammen, stjal Ye-Xian gullskoen, og ble tatt på fersk gjerning. Men i samme øyeblikk som hun tok på begge skoene, forvandlet hverdagskjolen hennes seg til den vakreste festkjole. Herskeren gjenkjente hennes skjønnhet og tok henne umiddelbart til kone.

I kinesisk sammenheng symboliserer fisken rikdom og fruktbarhet, og den delikate, tapte skoen har en helt spesiell betydning: I over 1000 år var bittesmå, sammensnørte lotusføtter gjenstand for fetisjtilbedelse. De symboliserte kvinnen og var samtidig en metafor for harmonien og kjærligheten mellom mann og kvinne. Mens kvinnen selv ble til et sterkt hemmet objekt for begjær gjennom den forkrøplende fotbindingen.

Det vakreste eventyret er livet selv.

H.C. Andersen

Brødrene Grimms Askepott

Fysisk brutalitet finner vi også i brødrene Grimms kjente versjon av fortellingen om Askepott fra begynnelsen av det 19. århundre. Da de slemme stesøstrene hakker av seg stortå og hæl for å passe i den bittelille skoen, kurrer duene: 

«Kongesønn god, kongesønn god,
i skoen er blod,
den skoen så hardt hennes fot må klemme;
den rette brud sitter ennå hjemme.»

Mot slutten av eventyret får begge stesøstrene endatil som straff hakket ut begge øynene, slik at de taper synet og må leve med sin blodige blindhet resten av sin levetid. 

Rossinis forelegg

Ikke før 30 år etter Rossinis død i 1897 blir brødrene Grimms eventyr utgitt på italiensk. For operaen er derfor to andre adapsjoner av større betydning: Den allment kjente versjonen av Charles Perrault, samt den første europeiske, italienske og sågar napolitanske versjonen av Giambattista Basile: «La gatta cenerentola» («Askekatten»). Dette er den første dags sjette historie (1,6) i eventyrsamlingen Pentamerone som ble publisert etter hans død i 1636. Her blir den adelige Zezólla – som er blitt forvist til ovnen av stemoren – til et askevesen med tilknytning til ild, om enn bare i navnet. Men i motsetning til i de andre versjonene har hun for en stor del selv bidratt til dette: Hun er ikke særlig begeistret for den første stemoren sin og sørger for å rydde henne av veien ved at hun forsettlig brekker nakken på henne med et tungt kistelokk! Så istedenfor den tolerante engelen har vi her en morder som sørger for at faren gifter seg med lærerinnen hennes, som imidlertid viser seg å være en «slem» stemor med mange egne barn.

I denne versjonen av fortellingen møter vi også magi og trolldom samt årsaken til kampen om den berømte glasskoen. Den mistede tøffelen, som ifølge napolitansk dialekt heter «chianella», blir i den italienske versjonen omdøpt til «pianella»: En slags oversko med høye hæler og pelsbesetning som gjorde det mulig for damer å stige ut av vognen og gå noen skritt gjennom vinterens sørpe uten å ødelegge kjolen sin. Zezóllas sko er besatt med gråverk (den sobellignende vinterpelsen til ekorn) – på fransk heter det «vair». Mange antar nå at det foreligger en overføringsfeil i Charles Perraults berømte versjon Cendrillon, ou La petite Pantoufle de Verre fra 1697. «Vair» (gråverkpels) og «verre» (glass) er homofoner og slik kan den komfortable pelsgamasjen ved en feil ha blitt til en skjør og poetisk uanvendelig tøffel av glass ...

Men det hadde ikke vært særlig 'eventyrlig' – når alt kommer til alt er glasskoen det eneste som ikke forvandles tilbake etter det magiske midnattsslaget, og ikke mindre viktig: Den unike passformen til det skjøre glassfottøyet viser hvor spesiell Cinderellas sko er, siden en pelstøffel uten problemer kan utvides til å passe en større fot. I sitt eventyr introduserte Perrault ikke bare den gode fe som gudmor, han skapte også magien rundt gresskarvognen med de seks musehestene, som gjennom Disneys filmversjon fra 1950 har etset seg inn i den kollektive hukommelsen i generasjoner. Til tross for hans litterære anerkjennelse innen den ellers muntlige eventyrtradisjonen, er hans moral likevel fylt av bitende satire – man kan ha både intelligens, skjønnhet og noblesse:

«men det hjelper slett ikke kun å være i besittelse av det – på veien gjennom livet vil dere bli utestengt dersom dere ikke har en forbindelse som hjelper dere å ta det i bruk.»

Så uten gode forbindelser nytter hverken talent eller gode egenskaper – dette gjaldt like mye til Perraults tid ved Ludwig XIVs hoff som i dag.

Askepott går til filmen

I moderne versjoner, som for eksempel i Hollywood-suksessen Pretty Woman, fungerer Askepott som ironisk referanse: Prince Charming er også den gode feen, som istedenfor tryllestav er utstyrt med et gullkantet kredittkort som tryller frem den moteriktige forvandlingen – og Askepott er ikke iført skjøre glassko, men knehøye gatepikestøvletter i størrelse 41. Julia Roberts spiller også hovedrollen i filmen Notting Hill, der vi møter eventyret om Askepott med en kjønnsvri. Innen samme tiår finner vi dessuten Drew Barrymore i hovedrollen i Ever After: A Cinderella Story, der hun mestrer å blåse både intelligens, handlekraft og vilje inn i den ellers så fåmælte, vakre eventyrfiguren. Men disse celluloidillusjonene fra slutten av det 20. århundre blekner hvis man tenker på historien om nåtidens trolig mest berømte operasangerinne, Anna Netrebko, hvis første jobb var å feie gulvene i Mariinski-teateret, der hun bare få år senere startet sin strålende karriere som Susanna i Mozarts opera. I dette tilfellet ville nok eventyret endt med ordene: «og hun sang som en gudinne alle sine dager ...», mens virkeligheten nok snarere oppleves som en berg-og-dalbane-tur mellom markedsføringens glans og elendighet, kulissesladder, PR-arbeid og forventningspress.

Hvis en kvinne gjør opprør mot høyhælte sko, bør hun sørge for å gjøre det i en meget elegant hatt.

George Bernhard Shaw

Etter å ha stukket seg på en forgiftet tein under spinningen, venter Tornerose i dyp, bevisstløs søvn på det reddende kysset, og Snøhvit ligger pent og pyntelig i glasskisten hjemme hos de syv dvergene til prinsen kommer – riktignok har heller ikke Askepott mye å si i eventyret, men det virker som hun har store forventninger til livet og nyter hvert minutt av det til klokken slår midnattsslaget. Og at den skjøre glasskoen er det eneste hun har igjen av magien, kan tolkes som en påminnelse til oss om at selv de skjøreste, mest utopiske drømmer er verdt å holde fast ved – selv om de kanskje ikke kan trylle bort livets realiteter til evig tid ...