Marits metode

– I samtidsdramaene hans er det allerede for sent når stykket begynner. Han oppsummerer bare hvorfor det er for sent. 

For tredje gang har Marit Moum Aune satt seg fore å sette opp Ibsen som ballett. Ibsen, han med de møysommelig detaljerte sceneanvisningene, han med den flerfoldige symbolikken, han som ruller opp fortiden gjennom replikker i nåtid. 

Manuset har foreligget i 140 år, siden 1884. Men koreografien har vokst fram på en drøy måneds tid, i Nasjonalballettens studioer i Bjørvika. Når Vildanden skal fortelles gjennom dans, lar Marit danserne få armslag til å selv forme rollefigurene sine. 

– Det er danserne som eier disse karakterene, det er ikke jeg. Det er veldig viktig. 

I høst er det ti år siden hun debuterte hos Nasjonalballetten, som regissør og koreograf. 

Til da hadde karrieren inneholdt regi på alt fra store klassikere til moderne dramatikk, musikal, opera, film, TV og radio. Marit hadde for lengst markert seg som en av landets mest anerkjente regissører. 

Nå stod ballett for tur. 

Da Ingrid Lorentzen ble utnevnt til ballettsjef i 2012, visste hun allerede at hun ville få Marit til å lage ballett av Ibsen. Marit sa ja, og mente Gjengangere hadde en brutalitet som gjorde stykket spesielt egnet for dans. Annerledes sagt: Stykket og dansen hadde krefter som kunne måle seg med hverandre. 

– Det kunne gått så galt med Ghosts! husker Marit at hun tenkte. – Jeg var sikker på at nå blir vi sabla ned. 

Hun skulle bare visst. «En sterk opplevelse», skrev VG etter urpremieren på balletten, som fikk tittelen Ghosts – Ibsens Gengangere, og som hun skapte sammen med koreograf Cina Espejord i 2014. Magasinet Dance Europe kalte oppsetningen «en ekstraordinær prestasjon» og utpekte den til sesongens beste premiere. 

Ghosts ble nominert for beste libretto i anerkjente Prix Benois de la Dance og berømmet med Dansekritikerprisen. Filmatiseringen av verket er blitt vist ved flere internasjonale filmfestivaler. 

– Det kom som et kjempesjokk! forteller Marit. 

Suksessen gjentok seg i 2017: Ballettversjonen av Hedda Gabler ble hyllet i inn- og utland. Danser Grete Sofie Borud Nybakken ble overøst av lovord for sin tolkning av tittelrollen. 

Tusenvis av publikummere, fra Berlin og Moskva til Houston og Hongkong, har sett de to foregående Ibsen-ballettene. Høsten 2022 gikk turen tilbake til Paris og mektige Musée d’Orsay, der Marit samlet de vakreste og mest brutale scenene fra Hedda Gabler og Ghosts, i tillegg til en nyskapt duett fra ikke ennå påbegynte Vildanden. Forestillingen fikk navnet Family Portraits, og ble framført midt blant Edvard Munchs verker, som var utstilt i museet på det tidspunktet. 

Den internasjonale responsen har vært overveldende, ifølge regissøren. Interessen for Ibsen virker nesten større der ute enn her hjemme. 

– Det er fremdeles folk som spør "hvorfor gjør vi så mye Ibsen?" i Norge. Sannheten er at vi ikke spiller stort mer Ibsen her enn de gjør internasjonalt. 

Med Ibsen-ballettene fikk Nasjonalballetten signaturverker skapt med egne krefter i kompaniets eget operahus. 

Det var også ambisjonen: Å skape nye handlingsballetter, framført av klassisk trente dansere, i en moderne fortellerform. 

– Det kan jo høres ut som om Ibsen var et lettvint valg, forteller Marit, – derimot syntes vi Ibsen er utfordrende å lage ballett til. Det er så mye snakk om fortid i stykkene hans. Shakespeare ligger nærmere dans, til sammenligning. 

Det var ikke gitt at det ville gå bra. Marit har sett mange mislykkede forsøk på å sette opp Ibsen, både med dans, film og teater.  

– Å lage disse forestillingene handler på mange måter om å ikke være jålete. Metaforene må være veldig enkle noen ganger. Vi må tørre å gå inn i det barnlige i oss selv og si at villanden er Hedvig – eller, kanskje er ikke anden Hedvig? Greit, da må det diskuteres som dans. 

For Marits del tok det mange år før hun fikk lyst til å regissere Ibsen. 

– Sikkert fordi jeg hadde det med meg i ryggsekken etter den litt kjedelige, borgerlige innføringen fra skolen, tror hun. – Tiden nå krever en annen lidenskap. 

Først som voksen, og som regissør, vokste fascinasjonen for ham. 

Da hun først satte opp Gjengangere for Riksteatret i 2005, hadde hun allerede godt og vel 15 år bak seg som regissør. Sju Ibsen-produksjoner har hun regissert til nå – deriblant Peer Gynt på Gålå og bejublede Lady from the Sea – Kvinnen fra havet – som ble spilt for fulle hus i London av Det Norske Ibsenkompaniet. 

– Nå opplever jeg at han tar strupetak på oss. Som om han rister oss og sier: Nå må dere faen meg passe dere! Det tror jeg han gjorde på samtiden sin også. 

Men var Ibsens samtid i det hele tatt moden for de problemstillingene han dristet seg til å adressere? 

– Dette var før Freud! Freud begynte å studere ved universitetet i Wien det året Gjengangere ble gitt ut, skyter Marit inn. – Ibsen hadde innsikt forskere i dag bekrefter! For eksempel om Vildanden og at Hedvig potensielt kan være en selvmordskandidat. 

Mye har skjedd siden Vildanden ble gitt ut i 1884. I dag vet vi at isolasjon, enten den er frivillig eller påtvungen, nærer angst og motløshet. Nyere psykologi og forskning viser at barn som vokser opp i en familie med de samme særtrekkene som familien Ekdal, har større risiko for selvmord enn andre ungdommer, noe blant andre psykolog og professor Ellen Hartmann har skrevet om. 

Med andre ord: Mye av det Ibsen advarte oss om, har vist seg å stemme. 

– Foreldrene kjører på rødt. Og det gjør vi også, mener Marit. – Vi må være så veldig, veldig våkne! Vi må lære oss å se etter noen tegn bak den tilsynelatende lykkelige fasaden. Og for å se etter farevarslene, må vi faktisk se! 

– Det som skjer med Hedvig, er at ingen rundt henne legger merke til at hun holder på å utvikle noe jeg oppfatter som en depresjon. Og vi vet at det er foreldre som sier til ungene sine at “du er et problem for meg. Det ville vært bedre hvis du ikke var her”. Det er skummelt. Og det er en av grunnene til at jeg setter opp dette stykket her. 

Vi må snakke mer om Hedvig. 

Ofte er det Hjalmar Ekdal, fortellingens pater familias, som trekkes fram som hovedpersonen i Vildanden. Andre legger tyngden på Gregers Werle, han som graver opp selve livsløgnen i det ekdalske hjemmet. 

I Marit Moum Aunes oppsetning skyves det ikke under teppet hva som faktisk skjer i stykket: Et barn gjør den mest selvdestruktive handlingen et menneske kan begå. 

– Det handler om en fjortenåring som tenker at “det er bedre om jeg ikke er her”. Det er så hjerteskjærende! Og når vi holder på med dette stykket, står vi i sentimentalitetsfella hele tiden. Hvordan skal vi få til den balansen? Det er hjerteskjærende, men det skal ikke være sentimentalt. 

Og det er her Marit tror anden kommer inn. 

Kort oppsummert: Villanden er skutt av Grosserer Werle, og som myten om skadde fugler tilsier, trekker den ned mot havsens bunn for å ta sitt eget liv. En hund drar anda opp igjen, og på mystisk vis ender den opp på loftet hos familien Ekdal. 

– Denne falne familien med det skadde dyret, forteller Marit videre. – Dette er en vill and. Dette er et menneske som skal ut og fly, som skal være fritt, men som er innelåst. Årets mest opplagte metafor og bilde. 

Og som alltid hos Ibsen: langt over grensen for det banale. 

– Langt over grensen for det tydelige. Han peker ikke fingeren til publikum og sier at “nå skal jeg gjøre det så vanskelig at bare en liten gruppe forstår det”. Grunnen til at ganske mange elever faktisk lar seg engasjere i stykket når de leser det på ungdomsskolen, er at metaforbruken faktisk er håndterbar. Samtidig som den etter hvert blir så avansert at vi ikke helt vet svaret. Og tolkningen er åpen. 

Kanskje er alle karakterene i stykket en villand med brukket vinge? 

– Sårene vi får når vi er små setter uunngåelig spor i et menneske: Blir jeg sett? Er jeg elsket? Eller er jeg et problem? Hedvig oppfatter seg selv etter hvert som en ballast, som et problem, i tillegg til at hun er isolert. Ikke går på skole. Ikke ser andre barn. Det er oppskriften på selvdestruktivitet. 

– Er det utfordrende å portrettere noe så alvorlig som selvmord, synes du? 

– Ja. Det er fryktelig viktig å ikke idyllisere det, for det er overhodet ingen løsning. Det er ingen heltegjerning Hedvig gjør. Det er ... feil på alle måter. Det er desperat. 

Noe annet viktig i stykket, mener Marit, er hvordan de andre karakterene agerer etter Hedvigs død. 

– Hjalmar Ekdal er en farlig farsfigur, sier hun. – Han er så selvopptatt. Selv måten han takler sorgen på blir en hovedkarakter. Jeg tror ikke Hjalmar Ekdal er bare narsissist, jeg tror også han er en som kjenner på sin egen tyngde og depresjon, og som ikke har plass til noen andre fordi ting er så vanskelige.  

For det er tøft å være voksen også. 

– Men det vil alltid være tøffest å være barn! Samme hvor vanskelig en tenåring blir, så er det ikke tenåringen sitt ansvar at han er på jorda. Det er som Osvald sier til moren sin i Gjengangere: “Jeg har ikke bedt deg om livet.” Han ber henne om å gjøre selvdrapet for ham. “Ta det tilbake!” 

Foreldrenes makt er et tilbakevendende tema hos Ibsen. 

 – Agendaen med å sette opp Vildanden nå, er å forske i det å være menneske. Det er også kunstensoppgave: “Under disse gitte omstendighetene, hva skjer med folk da?” Ikke minst vil vi vise barnets utrolige avhengighet av de voksne for å kunne bli bygd som menneske. Dette er en overskrift for alle de tre Ibsen-ballettene: Det er farlig å være barn i Ibsens stykker. Og det skal det ikke være. 

Det er farlig å være barn i Ibsens stykker. Og det skal det ikke være.

Vildanden veksler mellom Ibsens mørkeste og vondeste, det absurde og det drømmeaktig poetiske. Kanskje blir det desto viktigere å tviholde på humoren og banalitetene når man dykker ned i et sånt univers. 

– Jeg mener at god kunst er helt på grensen til det latterlige. Det skal være sånn i prøvetiden at danserne tenker at “vi kan ikke stå med disse fuglemaskene på det viset her” – for det som blir bra, ser ofte ganske dumt ut! Jeg prøver å minne oss selv, og meg selv, på at i prøvetiden skal det se too much of a good thing ut. Så kan vi heller jekke det litt ned når vi kommer på scenen. Litt av kunsten er å få danserne til å akseptere at det ikke ser bra ut akkurat nå. Det krever et mot å stå i det sånn som de gjør nå, mens det fremdeles ser uferdig ut. 

Marit og teamet hennes har brukt mye tid på å finne de riktige danserne til de riktige rollene. 

Noen av dem – Grete Sofie Borud Nybakken, Silas Henriksen, Aarne Kristian Ruutu og Ole Willy Falkhaugen – har fulgt Ibsen-trilogien fra begynnelsen av. For andre blant danserne er dette deres første møte, både med Marit og Ibsen. 

– Flere av danserne er ganske unge, og de spiller ofte ganske modne karakterer. Modnere enn seg selv, sier Marit. 

Hun kan trygt kalle seg koreograf nå, men hun bruker fremdeles ordet regissør om seg selv – derav tittelen husregissør for Nasjonalballetten, som hun har vært siden 2019. 

Og der skuespillere er, i hvert fall bør være, trent til å ta grep om rollen sin og åpne seg helt for sin egen kreativitet, har Marit og danserne lagt stein for stein. 

Klassisk skuespillertrening. Nitid manuslesing, hver av danserne på sine respektive morsmål. Diskusjon. Oppvarming. Improvisasjon foran videokamera. 

De siste ukene før premiere strykes det med rødpenn. 

– Da er jeg ganske egoistisk med tanke på hvilken historie jeg har lyst til å se fra salen. Det går en bølge fram og tilbake, som starter og ender tilbake hos meg, men da står det autonome dansere på scenen som også kan være litt sta på vegne av karakteren sin. Og da blir jeg glad.