Samtale med Ek

– Det blir første gang jeg kombinerer disse to verkene, forteller Mats Ek etter første gjennomgang av En slags … i Studio A.

Det er første gang Nasjonalballetten danser dette verket, etter at de for to år siden satte opp Hun var svart.

– De to verkene ble til ganske tett på hverandre, forteller Ek. – Hun var svart i 1995 for Cullbergbaletten, En slags … for Nederlands Dans Teater i 1997.

– Hvilke fellesnevnere finnes mellom de to verkene?

– Den mest åpenbare fellesskapet er musikken til den polske komponisten Henryk Mikolaj Górecki. Scenografien i de to verkene er helt ulike, men begge er medskapende i rommet, de er mobile og brukes av danserne. De er avgjørende for den respektive koreografien gjennom mulighetene de gir til vekselspill mellom pardanser og grupper, mellom interiør og eksteriør.

– Parforholdet synes også å være en fellesnevner mellom dem. Den norske parterapeuten Sissel Gran skriver følgende: «Paret har kjærlighet som sin primære begrunnelse for å velge hverandre, for å leve sammen og for å oppløse samlivet. Kjærlighet er veien inn, fravær av kjærlighet er veien ut» – det er risikofylt, men vi vil ikke gå tilbake til det fornufts- og nyttebaserte parforholdet, mener hun. Jeg synes vi ser en slik emosjonell risiko i både Hun var svart og En slags, er du enig? 

– Ja.

– En slags … er et tidvis voldsomt og (fysisk) stort verk, med kraftige bevegelser og et eksplosivt lydbilde. I en del tilfeller gjør én danser en bevegelse, før flere blir med på det samme. Og med voldsomheten som finnes, fikk jeg en assosiasjon til suggesjon, en ytre og dels ubevisst påvirkning – særlig i mennenes parti, der Ricardo Castellanos leder an, før åtte menn plutselig danser nesten med soldatpresisjon og i taktfast marsj?

– Gjennom hele 1990-tallet pågikk krigen i den tidas Jugoslavia. Da jeg hørte Góreckis cembalokonsert, vokste det fram bilder som ble til de delene i En slags … som du beskriver. Samtidig fikk jeg en mulighet til å bruke ballongene på en uventet måte – å stille volden og det livsfiendtlige i kontrast til det sårbare og fruktbare.

– For to år siden omtalte du musikken i Hun var svart som «mørk, men energisk og poetisk i kontrastene mellom det følsomme, det rå og det repetitive.» Vil du si litt om hvordan du bruker musikken i dette verket?

– Sånn jeg husker det, kom det nye indre bilder opp da jeg lyttet til Góreckis musikk, samtidig som allerede eksisterende ideer da fant sin plass i verket. En sånn idé var forestillingen om en «Hun» som, usett av de andre, kravlet rundt i periferien av scenen, for til slutt å vokse og ta plass med en egen solo. Senere fikk jeg vite at musikken til Hun var svart, av Górecki selv, var tilegnet den svarte madonnaen, et svært kjent ikon i Polen. Górecky var dypt religiøs, som det heter. Det er ikke jeg. Men jeg er heller ikke ufølsom for at de usette dimensjonene som omgir oss, er en viktig del av vår såkalte virkelighet.

– I flere tilfeller i disse to verkene finnes det uvante kjønnsrepresentasjoner, for eksempel at kvinnen løfter mannen. Du har tidligere uttalt at du har vært irritert på at balletten – den klassiske, men delvis også den moderne – har behandlet kvinner som en rekvisitt som må løftes rundt. Dette kan ses i en større sammenheng, der koreografer som Martha Graham, Isadora Duncan og Pina Bausch – som du har pekt på som inspirasjonskilder – anses som opprørere mot den klassiske balletten. Har du tenkt på din stil som et opprør, eller deg selv som en opprører, mot den klassiske balletten?

–  Nei, en protest mot den klassiske balletten ville vært fåfengt og heller ikke verdt innsatsen. Ballett inngår i dansens DNA, både som del av vår historie, som stil, teknikk og som legemliggjorte fantasier om kjærlighet og død. Å påvirkes, få inntrykk og inspireres av andres verk er uunngåelig – noe som ikke gjør det mindre viktig å forsøke å forstå hvordan og hvorfor, mener Ek, og avslutter:

– Å finne sitt eget uttrykk i den overfloden – som en liten del i den store dansen – er en stadig utfordring, men også en pågående mulighet til å komme videre. De to verkene som deler kvelden her i Oslo, skulle jeg ikke kunne lage i dag.