En skogskatedral bakenfor månen
Stefan Herheim og Edward Gardner / Foto: Unni Sanne
– Det ene øyeblikket er det enkelt og banalt, og i det neste går det til steder bakenfor månen, sier Stefan Herheim.
Regissøren beskriver Leoš Janáčeks Den lure revens eventyr fra 1924 som et underfundig og symbolsk verk, som samtidig er fylt med realisme.
Herheims versjon hadde premiere ved Theater an der Wien, der han også er operasjef, i 2022. Når verket nå skal settes opp for første gang i Oslo, er han selv til stede for å forme forestillingen sammen med sangere, dansere og orkester.
– For meg er det den eneste måten å jobbe på. Det handler om å finne dynamikken i partituret, og å gi rommene i musikken en følelse, en farge, et uttrykk, som i dette tilfellet forandrer seg fra sekund til sekund.
Her forener han krefter med dirigent Edward Gardner. Operaens musikksjef, som på ingen måte er fremmed for Janáčeks musikk, gjør nå dette verket scenisk for første gang.
– Måten Stefan regisserer på, er utrolig musikalsk opplysende. Da vi samarbeidet om Peter Grimes, som er et verk jeg har gjort mange ganger, lærte han meg nye ting om musikken, noe jeg setter utrolig stor pris på, sier Gardner.
For Herheim er det avgjørende å samarbeide med en dirigent som interesserer seg for historiefortelling:
– Det er som natt og dag å jobbe med en dirigent som forstår hva som skal til for at sangere ikke bare skal lage lyd, men skape musikk, som er det opera faktisk handler om, sier Herheim.
Tragedie med et smil
– Jeg kjenner ikke til noe annet verk som leker med historiefortelling i seg selv på denne måten, på sine egne premisser, sier Herheim.
Janáček skrev historien om den lure lille reven som tas til fange av en skogvokter, basert på en tegneserie. Han forteller den på en unik måte – gjennom små situasjoner som til sammen danner en større helhet, selv om de ikke nødvendigvis følger en logisk sammenheng.
Selve operaen er ikke lang. Men tiden utvider og strekker seg, som når reven plutselig får ni barn på fem minutter, og «emosjonelt går man gjennom evigheter», ifølge Herheim:
– Det er egentlig et veldig rart stykke, en slags tragedie med et smil. Det handler om å akseptere sin egen dødelighet og sårbarhet, og å finne fred med at vi mennesker også er del av naturens syklus. Om vi kjemper mot dette, ødelegger vi både for oss selv og de rundt oss.
Gardner mener enhver oppsummering av handlingen i Den lure revens eventyr vil redusere operaen voldsomt:
– Dette er ikke en tegneserie om rever som forelsker seg eller mennesker versus dyr. Det handler om hvordan vi bør, men ikke faktisk oppfører oss. Den følelsesmessige virkningen av det er knusende, sier Gardner.
Verket lærer oss noe om ydmykhet og hjelper oss å forstå at natur og kultur ikke trenger å være to adskilte ting, mener Herheim. Menneskene er ikke en overlegen art, men del av en større helhet:
– Hvis vi som mennesker alltid plasserer oss over naturen, vil vi ikke bare radikalt ødelegge den, men også bli frakoblet hvem vi er og hvem det er meningen at vi skal være. Det er først når vi ser oss selv som en del av en skapende helhet at vi kan bli lykkelige.
Malerisk musikk
Natur og ånd smelter sammen i Janáčeks karakteristiske musikk. Komponisten lar orkestret fortelle store deler av historien alene – og den sier mye:
– Tettheten i musikken er utrolig. I løpet av bare fem minutter får du høre så mange ulike måter å komponere på, og han maler alt med musikken: årstidene som forandrer seg, lyden av gresshoppene når strykerne slår buen på strengene, med treet, col legno, sier Gardner.
For musikksjefen er det utfordrende å skulle trekke frem spesifikke øyeblikk i et musikalsk verk som er så sammensatt:
– Lengselen i melodien drar deg inn i naturen. Soloppgangen i første akt ... Det er enkelt, men det er det vakreste naturlandskapet du kan forestille deg, og en voldsom kontrast til dødens musikk som bratsjene leder an i begynnelsen av tredje akt, sier Gardner.
– Og med klokkene i siste scene bringes det også et åndelig eller spirituelt løft inn i det hele. Det er en panteistisk filosofi der som du virkelig føler i musikken. Skogen begynner å vibrere som en katedral, som om alle trærne var orgelpiper, sier Herheim og legger til:
– Vi har skapt så mange behov som egentlig er irrelevante. Denne tvangstanken om lykke, som vi alle drives av, men som driver oss fra hverandre og fra naturen, det er noe Janáček så veldig, veldig tidlig.
Kunst eller virkelighet?
Det er selve operakunsten som feires i Den lure revens eventyr. Janáčeks innfallsrike libretto utfylles av Herheims egen lek med kunstformen, og mange lag med mening legges oppå hverandre som et kaleidoskop, hvor virkeligheten og kunsten flyter over i hverandre.
Operaen strekker seg ut i vårt virkelige liv når en karakter sier til en annen: «Vent og se, det vil bli skrevet romaner og operaer om deg,» og virkeligheten gjør sitt inntog på scenen når Janáček selv dukker opp som en karakter.
Janáček vandrer rundt i sitt eget verk,
som et spøkelse eller en gud
Det har blitt en del av Herheims regisignatur å plassere komponisten i sitt eget verk, men det var aldri meningen at det skulle bli slik. I Den lure revens eventyr, som i Nibelungens ring eller La Cenerentola før den, mener Herheim at det er verket selv som oppfordrer til tolkningen:
– Det er så mange selvbiografiske øyeblikk i dette verket, som gjør at jeg føler at jeg må fortelle Janáčeks historie. For eksempel møter vi en klagende hund som skriver dikt og musikk på nattestid om hvor oversett, neglisjert og uelsket han føler seg. Dette er definitivt hans egne ord projisert på en hund.
Regissøren har plassert Janáček i sin egen opera som seg selv, men også denne hunden – og en håndfull andre karakterer.
– Han så ut som en Tsjekhov-karakter i sin hvite dress, som han ofte gikk i, og som han går i i vår produksjon. Det er han som er pan, eller det altomfattende, i denne fortellingen. Jeg tenkte det ville være et vakkert bilde å la denne karakteren vandre rundt og gli inn i ulike roller i sitt eget verk, som et spøkelse eller en gud.
Et flyktig fellesskap
Når teppet går opp tas vi med bak scenemagiens illusjoner. Vi er på operaverkstedet hvor kulissene og kostymene er i ferd med å lages – et industrielt, fabrikkaktig sted, hvor naturen skapes av menneskene som arbeider der og blir virkelig i det øyeblikket.
– Det er en improvisasjon over det å skulle skape en perfekt illusjon, noe som ikke finnes. Det er alltid uferdig og fragmentert, sier Herheim.
Kunstverket er nemlig ikke noe som ferdigstilles, ifølge Herheim, men noe som blir til i møte mellom scene og sal:
– Øyeblikket er så dyrebart og skjørt, alt kan gå galt når som helst. Det som skapes i opera er her og nå og det involverer alle, også lytteren. Det er noe som skjer inne i oss alle sammen i det øyeblikket vi kommer sammen og skaper noe, og det krever et publikum, sier Herheim.
Nettopp dette nærværet er viktig, mener Gardner – det å høre sangere som gir alt for å prestere over et orkester med 100 musikere og levere noe som treffer et publikum, som «får det til å vibrere i brystkassen og i sjelen»:
– Det som skjer inne i den salen, er så langt unna hverdagens realiteter, hvor vi går rundt med støydempende AirPods uten å oppleve omgivelsene våre i det hele tatt. Jeg tror det vil bli enda viktigere i fremtiden å ha slike opplevelser som er skapt av mennesker gjennom pust og briljant vokalteknikk, sier Gardner.
Hvis vi slutter å tro at opera kan gjøre verden til et bedre sted, har vi gått oss vill
Begge mener vi forandrer oss når vi kommer sammen på denne måten:
– Vi ønsker å nå ut, knytte bånd med andre og å skape et momentum der vi føler oss likestilte og samlet i noe som er større enn oss selv.
Det vi gjør, gir kanskje ikke alltid mening rent rasjonelt, men det gir oss noe – det fyller oss med glede og energi, beriker oss og utvikler oss, sier Herheim.
– Hvis vi slutter å tro på at opera kan gjøre verden til et bedre sted, så tror jeg vi har gått oss vill. Det flyktige fellesskapet vi erfarer i operasalen, det er det motsatte av en polarisert verden.
Victoria Randem / Foto: Erik Berg
revens
eventyr