Alltid fri som Violetta
Vuvu Mpofu / Foto: Erik Berg
Tidløse følelser
Verdens mest spilte opera, Verdis La traviata, er også Vuvu Mpofus mest spilte. Nå synger hun sin sjette Violetta i Rodula Gaitanous 1920-tallsversjon, og når teppet faller etter hennes siste forestilling i Operaen, vil den sør-afrikanske sopranen ha sunget Sempre libera! for publikum 68 ganger.
Hva er det med La traviata som gjør at vi trekkes mot den igjen og igjen – som publikummere, eller som operasanger?
– Det er de sterke følelsene som gjør La traviata så tidløs. Noe så grunnleggende som å elske hverandre, men ikke få være sammen. Den følelsen av håpløshet og at verden jobber mot deg, tror jeg mange kan relatere til, sier Mpofu.
– Å synge Violetta føles som å komme hjem, og jeg opplever en slags frihet i rollen. Men jeg må alltid jobbe for å holde følelsene i sjakk når jeg synger den. Målet er å få publikum til å gråte, men ikke meg selv.
Lykketreff
Historien om Vuvu Mpofu og Violetta Valéry har vært preget av tilfeldigheter, lykketreff – eller noe større som styrer. Og som i operaen, handler Mpofus historie på sett og vis om å forlate det livet man kjenner til fordel for den ekte kjærligheten.
For mange operasangere har kursen vært staket ut fra en tidlig alder. For Mpofu var det annerledes:
– Vuvu, liker du å synge?
Det er bestemoren som spør. Hun har hørt det lille barnet synge med til kassetter hun har funnet hjemme, hvor teksten er på innsiden av coveret.
– «Hvis du elsker det, må du be for det», sa bestemoren min til meg. Og jeg ba faktisk for stemmen min. Men jeg visste ikke at det var operasanger jeg skulle bli, forteller Mpofu.
Den aller første operaen hun så, var La traviata. Etter helt tilfeldig å ha hørt noen som sang en Mozart-arie, ble hun nysgjerrig og lånte seg en DVD-innspilling av Verdis opera. Hjemme i stuen i Port Elizabeth forelsket 15 år gamle Vuvu seg i kunstformen, der hun satt fengslet foran TV-en og så Violetta forelske seg i Alfredo, igjen og igjen.
– Jeg sang i kirken og skolekoret i oppveksten og elsket det, men tenkte ikke at det å studere musikk var et alternativ. Foreldrene mine forventet at jeg skulle bli lege, eller dataingeniør. Det var en venn som tipset meg om operastudiet ved University of Cape Town, og jeg ble overrasket over å komme inn, forteller Mpofu.
Det var ikke før etter studiestart at hun hørte opera live for første gang. Det var også som del av utdanningen at hun skulle gjøre sin aller første La traviata ved Cape Town Opera – men heller ikke denne gangen var det noe hun hadde sett for seg.
– Rollen var egentlig ikke min. Hun som skulle gjøre den, ombestemte seg, og da spurte de meg. Heldigvis kjente jeg allerede operaen fra første til siste tone, fordi jeg hadde sett DVD-en så mange ganger.
Å håpe og å tørre
Siden debuten har Violetta blitt en rolle Mpofu stadig vender tilbake til, og før hun kom til Oslo, hadde hun sunget den i fem ulike produksjoner på steder som Praha og Seattle.
– Jeg finner noe nytt i henne hver gang. I akkurat denne produksjonen fremstår hun for meg som en sterkere karakter – en kvinne som nekter å være et offer for samfunnet hun lever i og i stedet kjemper for å styre sin egen skjebne, sier hun.
Samtidig ser hun også biter av seg selv i rollen:
– Violetta slutter aldri å håpe, selv når alt ser mørkt ut. Jeg er også en veldig håpefull person.
En av tingene Mpofu håpet mest på etter debuten i Cape Town, var å få gjøre Violetta igjen, i en internasjonal produksjon. Syv år senere ble håpet oppfylt – hun skulle få synge i La traviata ved Theater St. Gallen i Sveits.
Violetta regnes allerede som en av de aller mest utfordrende rollene for sopraner, og det sies at man egentlig trenger tre forskjellige sangere for å dekke alt som kreves av høye toner, raske sprang og utholdenhet.
I tillegg ble også omstendighetene rundt det å synge Violetta i Sveits langt mer krevende enn Mpofu kunne ha sett for seg:
– Etter at jeg fikk mitt første barn, mistet jeg høyden i stemmen og klarte ikke å synge høye toner på over et år. Da jeg skulle synge i Sveits, slet jeg i tillegg med bronkitt og sang ikke den høye ess-en, fordi jeg var så nervøs for at stemmen ikke skulle holde.
– Under den aller siste forestillingen bestemte jeg meg for å bare prøve og se hva som ville skje. Det var en stor lettelse da det gikk, sier hun.
Når hun nå gjør forestillingene i Oslo, er det med en annen ro:
– Akustikken her er helt fantastisk. Du trenger ikke å presse stemmen for å fylle rommet, noe som er en stor luksus i en rolle som krever så mye vokalt.
Avskjed med et liv
For Mpofu har sang alltid vært mer enn bare kunst: noe sjelelig og spirituelt.
– I Sør-Afrika er sang en del av alle livets faser. Vi synger når vi feirer, når vi sørger, når vi protesterer, forteller hun.
– Musikk er det nærmeste man kommer Gud. Uansett om det er gospel eller opera, så er den kvaliteten der.
Gjennom store milepæler i både karrieren og selve livet har La traviata vært der for Vuvu, og denne gangen har den en helt spesiell betydning for henne. Mens Violetta tar avskjed med livet på Hovedscenen i Bjørvika, tar Mpofu selv avskjed med et annet liv:
Like etter at hun landet i Oslo, fikk hun vite at Sarita Stern, hennes mangeårige mentor, hadde gått bort.
– Jeg fikk ikke deltatt i minnestunden hennes, hvor hun ønsket at jeg skulle synge. I stedet dediserte jeg premieren her i Oslo til henne, og til å si farvel, sier Mpofu.
Hun beskriver Stern som en av de viktigste personene som bidro til at hun nå tilbringer det meste av livet på operascenen:
– Hun banet vei for meg, på et vis. Hun kom alltid for å høre meg synge, og det var hun som introduserte agenten min for meg.
– Sarita sa alltid: «Vuvu, husk at når du synger, sitter det en engel på skulderen din.»
traviata