Ballettsjef Ingrid Lorentzen om Manon

Det er sjelden å se det danses så vakkert om et så uskjønt tema. I Sir Kenneth MacMillans Manon har kjærligheten en pris, og kvinnekroppen er åsted for dyrkelse, skam og straff. Så er Manon Lescaut heller ikke en klassisk heltinneskikkelse. Hun er stilt overfor umulige valg, hun er både naiv og kompleks, lidenskapelig og materialistisk: Dette er fortellinga om jenta som for enhver pris skal unngå et liv i fattigdom. 

Når MacMillans klassiker nå settes opp i Norge for tredje gang, er det i en fargesprakende produksjon skapt her i huset, med nytt design av John-Kristian Alsaker og kostymer av Ingrid Nylander. Produksjonen var et løft for kompaniet ved premieren i 2015, ja, for hele huset. 

Historien så dagens lys i 1731, i romanen L’Histoire du chevalier des Grieux et de Manon Lescaut av Abbé Prevost. Puccini og Massenet skrev hver sin opera, i tillegg er Manon som skapt for ballett, og det så MacMillan, den fortellende dansens mester, som skapte sin Manon for The Royal Ballet. 

Det er bugnende scenebilder, farger og prakt, men det er i kontrastene MacMillan virkelig griper tak: Han stopper opp, lar Massenets malende musikk rulle mens Manon og hennes elskede Des Grieux nærmest fryser øyeblikket og stenger verden ute. En klassisk arabesque blir mer enn en ballettpositur: Det er lengsel etter noe større, det er kjærlighet, men med reservasjoner. Alt det kan vi oppleve i brøkdelen av et sekund. 

Slik er det også med trinn skapt i 1974. De er frosset i tid, men i endring. Sir Kenneth MacMillan døde i 1992, men ballettene hans lever videre gjennom stadig nye dansere med sin egen tilnærming. Og det er i selve overføringen verdien oppstår – mellom generasjoner av dansekunstnere, og mellom dansere og publikum. Denne gangen er det Robert Tewsley, en av danseverdens største stjerner, som iscenesetter Manon med danserne våre. Med seg har han to andre ikoniske fortolkere, Zenaida Yanowsky og Edward Watson. Våre fire solistpar som alternerer i hovedrollene – Anaïs Touret og Ricardo Castellanos, Grete Sofie Borud Nybakken og Dingkai Bai, Whitney Jensen og Martin Dauchez, Melissa Hough og Douwe Dekkers – det lyser av dem på prøvesalen. 

Jules Massenets toner lar oss ane Manons skjebne før den spiller seg ut på scenen, og ved dirigentpodiet står Maria Seletskaja. Som tidligere ballettdanser har hun en unik forståelse for samspillet mellom dansere og orkester, mellom grav og scene. Hun og Ermanno Florio veksler på å lede Operaorkestret gjennom spilleperioden. 

Ja, det er sjelden det spilles og danses så vakkert om et så uskjønt tema. Sjelden er det også å se MacMillans koreografi framstilt slik Robert Tewsley gjør det: nesten filmatisk, som om vi ser det parisiske gatelivet utfolde seg i et periodedrama. Manon Lescaut ble til for 300 år siden, tematikken er desto eldre, og levende blir hun i det øyeblikket der du, der publikum tar plass i salen, lyset senkes og orkestret spiller opp.  

Velkommen inn! 

Ingrid Lorentzen, 
ballettsjef