Introduksjon

Velkommen til Operaen og til Leos Janáčeks Den lure revens eventyr. Jeg heter Hedda Høgåsen-Hallesby, jeg er dramaturg og jeg har gledet meg lenge til dette. For det første fordi vi aldri tidligere har spilt dette stykket ved Den Norske Opera & Ballett. Derfor er det for mange et møte med noe nytt – selv om verket ble skrevet for over 100 år siden. For det andre fordi det er et fantastisk kunstnerisk team som står bak, med vår musikksjef Ed Gardner og regissør Stefan Herheim i spissen.   

Tittelen Den lure revens eventyr høres kanskje litt barnslig ut – og ofte settes dette verket opp som en opera for barn, men versjonen vi presenterer, er snarere et eventyr for voksne, der vi inviteres til å være med inn og leke, på alvor.  

I opera forteller vi ofte historier som ved første øyekast kan virke enkle eller banale, i en sjanger som jeg vet noen tenker på som litt rar, eller kunstig. Men vi gjør det gjennom musikk – som framføres som om det var rundt et leirbål – uten mikrofoner eller høyttalere, bare gjennom nærværende kropper på scenen og i salen. Og når musikk klinger i kroppene våre på denne måten, kan vi erfare noe som beveger seg bakenfor den tilsynelatende enkle historien, noe som er sant og ekte, heller enn kunstig eller banalt.  

De aller første som fikk høre dette verket, var publikum ved Nationalteatret i Brno i Tsjekkia i 1924. I denne byen bodde Janáček, her var han utdannet, her hadde han jobbet som organist, kormester og musikklærer.  

Janáček  regnes i dag som den mest betydningsfulle tsjekkiske komponisten i generasjonen som fulgte etter Smetana og Dvořák, men han begynte først seint i livet å skrive operaer. Hans viktigste musikkdramatiske verker ble skrevet etter han var 65 år. Da er vi på begynnelsen av 1920-tallet – i en tid der modernismen og atonaliteten står sterkt i det klassiske musikklivet. Likevel skriver Janáček  operaer som er tonale – ja, innimellom også voldsomt romantiske. Her og der låter det som musikk av Mahler eller Puccini.

Samtidig var han sterkt inspirert av moravisk folkemusikk, som han samlet inn og jobbet med over flere tiår. Fra denne tradisjonen tok han det å bygge musikk opp av små motiver eller melodier som repeteres, og som peker fram mot det vi kaller serialisme, som var en del av den avantgardistiske klassiske musikken etter andre verdenskrig. Noen kan kanskje også høre harmonier som minner om jazz i Janáčeks tonespåk, andre kan høre spor av Griegs a-moll-konsert eller kanskje få assosiasjoner til filmmusikk. Etter et langt liv i musikkens tjeneste skapte Janáček opera som han selv ville, og brukte det han syntes fungerte best for å trekke oss inn i dramaet.  

Ideen til operaen om reven fikk han fra hushjelpa si da han var 66 år gammel. Hver morgen kokte hun egg til ham og strøk avisene hans, glad og lystig, mens han var trøtt og gretten. En dag spurte han henne hva hun lo sånn av. Da viste hun ham en tegneseriestripe, som var noe nytt i avisene på 1920-tallet. Bildene til denne var laget av kunststudenten Stanislav Lolek, og handlet om en liten rev, som hushjelpa da foreslo Janáček skulle skrive en opera om. Først lo han det vekk, men ble etter hvert besatt av disse bildene, som Rudolf Těsnohlídek hadde utviklet til en fortelling, som han også fikk utgitt som en kortroman. 

I arbeidet med å skape teksten til operaen brukte Janáček ulike deler av Těsnohlídeks bok, men sluttakten fant han på selv, og resultatet ble et salig sammensurium. For eksempel er det referanser til hendelser som bare skjer i romanen, som ikke tidligere har skjedd i operaen. Det gjør at verket ikke egentlig er så logisk og kan virke ganske forvirrende, i hvert fall litt rart. Det er som tegneserieruter som skildrer ulike episoder satt etter hverandre, og det krever det av oss – slik både eventyr og operaer gjør – at vi blir med på leken.  

Kort fortalt handler det om en skogvokter som møter en revejente han tar med seg hjem til gården sin. Der gjør hun opprør og flykter tilbake til skogen, hvor hun treffer flere andre dyr, inkludert en revegutt, som hun forelsker seg i og får en masse barn med, før hun blir skutt av skogvokteren – noe som leder til at han møter seg selv på en ny måte.  

Et klassisk handlingsreferat av denne operaen er likevel lite verd: for det er det som skjer mellom linjene og under overflaten – ikke minst gjennom musikken – som gjør den til noe mer enn et eventyr om dyr: det er heller en eksistensiell historie om oss mennesker.  

Det å bruke dyr for å nærme oss noe genuint menneskelig har vi gjort lenge. Fra Æsops fabler til et helt galleri av Disney-dyr har vi vært fascinert av syngende og snakkende dyr – fra Ole Brumm, over Reveenka til sauen Shaun. Vi gir dyra menneskelige trekk, følelser og intensjoner, og vi bruker dem som speil for bedre å se oss selv.   

Men egentlig er dette skillet mellom oss og dyra noe kunstig. For vi er jo også dyr – vi er natur – det eneste som skiller oss fra dyra (så vidt vi vet) er at vi menneskedyr vet at vi skal dø. Vi er alle kreaturer som kommer fra jorda og skal tilbake til jorda. Denne prosessen der noe skapes, utspiller seg og tar slutt, slik årstidene følger på hverandre, det er jo nærmest en forestilling i seg selv.  

Og denne forbindelsen mellom natur og kultur, eller mellom det å skape kunst og det at verden hele tiden skapes, det viser denne forestillingen dere skal se, ved å utspille seg i noe som ser ut som et litt kaotisk verksted, med fabrikkaktige vegger. Halvdelen av operahuset vårt i Oslo, den som ligger bak sceneområdene, kalles faktisk fabrikken, det er der magien skapes – og det er der denne forestillingen utspiller seg. Vi får bli med inn på systua, på malersalen, på rekvisittverkstedet der Den lure revens eventyr, men også andre operaer og balletter som Nøtteknekkeren og Madama Butterfly blir til. Her får vi se kulisser, som en kjempestor øyenstikker, her lager de rekvisitter og kostymer til de kjente verkene, som henger på svarte mannekenger.    

Og den som tar oss med hit er den norske regissøren Stefan Herheim, som også er operasjef ved Theater an der Wien i Østerrike. Han setter opp operaer over hele verden, men det var her i Oslo hans operaeventyr startet, og det startet tidlig. Faren til Stefan var bratsjist i Operaorkestret og operaene Stefan hørte da han var med ham på jobb, de tok han med seg hjem til gutterommet sitt på Ammerud, lagde kulisser og kostymer selv og satte operaene opp som dukketeater.  

Herheim er kjent for å leke med stykkene på en smart måte: de er fulle av lag og kommentarer, blant annet til verkenes historie. Samtidig er de aldri kjedelige, men fulle av yrende liv. Det vil dere merke fra sceneteppet går opp: Her er det uhyre mange detaljer å følge med på, om dere vil. Men dere kan også bare lene dere tilbake og leke med, flyte inn i den bølgende musikken og de dansende kroppene den følges av på scenen. For dette er en opera med flere fantastiske mellomspill og med mye dans; dansere fra Nasjonalballetten er med og Janáček kalte faktisk dette stykket for et ballett-opera-teater. 

Og han, altså komponisten Janáček, er selv til stede på scenen i denne forestillingen. Han står og ser på orkestret før de starter å spille. Det er han som setter dem i gang, er han som får de som jobber på verkstedene, til å skape hans opera, som han selv blir med og spille flere roller i.  

Janáček er kledd i en hvit dress av lin. Denne hadde han også på seg 1923, mens han jobbet på dette verket. Den gangen ville han bli med en skogvokter ut på tur for å observere en revemamma og ungene hennes. Skogvokteren måtte bare le da han kom ut i denne hvite lindressen, som ville skremme en rev vekk med en gang. Og komponisten måtte lunte inn i huset igjen, med halen mellom beina og ta på seg noe mindre iøynefallende.

Janáček hadde riktignok en hund han var veldig glad i, og hunden på gården er en av de rollene han går inn i i dette stykket. Samtidig var han ingen Lars Monsen, akkurat. Han var en urban fyr, som ikke var særlig naturvant. Men han var opptatt av hvordan dyra og naturen låt og han skrev ned alt han hørte omkring seg som noter i notatboken sin. Han skrev også ned menneskenes tale som musikk; det er derfor operaens hans er så nært knyttet til det tsjekkiske språket, der tyngden ligger i første stavelsen, slik at melodiene også vil få en tung-lett-tung-lett-struktur. Det former også musikken i Den lure revens eventyr, sammen med naturens mange og ulike lyder, som når strykerne i starten av stykket slår med baksiden av buen mot strengene, det som kalles col legno “med treet”.  

Så lurer sikkert flere på hva reven sier i denne operaen. Da må jeg nok skuffe dere og si at heller ikke her får vi noe klart svar på spørsmålet «What does the fox say». For selv om vi hører noe hønekakling og hanegal her og der, så var det viktigere for Janáček  å skildre hva naturen framkaller i oss mennesker, heller enn å imitere den direkte. Musikken skal trekke oss inn i naturens pulserende liv. 

I begynnelsen av forestillingen, etter å ha vandret undrende rundt i denne verkstedsskogen, møter Janáček på en ung jente, som spilles av den unge norske sopranen Victoria Randem. Hun jobber som rekvisitør, altså med dukkene i showet. Hun er punkete og rampete, hun flørter med ham og erter ham – og det er denne jenta som i den verden komponisten skaper seg, blir til en lur revejente. Janáček blir besatt av henne, men det blir også flere andre menn her, blant annet Skogvokteren, som synges av Audun Iversen. Han møter vi i en slags midtlivskrise. Lei av kona hjemme og litt bedugget har han dratt ut i skogen, der han finner denne reven og tar den med seg hjem, i den tro at han skal klare å temme et vilt dyr.  

Det klarer han jo ikke, selv om han blir besettes av tanken. Kanskje blir denne reven også en besettelse i våre hoder, uten at vi egentlig er klar over det, gjennom musikken Janáček gir henne. Hun følges nemlig av et dansende, ertende motiv som svever mellom dur og moll, slik vi finner mye av i moravisk folkemusikk, som Janáček var inspirert av. Verken reven eller musikken vil la seg fange, selv om den fanger oss – som en øreorm som fester seg i hodene våre.  

Reven lokker menn til seg, ikke bare via musikken, men også ved hjelp av en solsikke som nærmest blir en tryllestav hun bruker til å vekke begjæret. Senere i dette merkelige sammensatte stykket hører vi om en viss Terynka. Hun er en kvinne vi aldri møter. Kanskje er hun et annet uttrykk for reven selv, eller hun er iden om den uoppnåelige – den du drømmer om, men aldri får.

Og det var en drøm den eldre Janáček kjente godt til. I 1917, da han var 63 år gammel, møtte han Kamila Stösslova. Hun var nesten 40 år yngre enn ham, og han ble enormt tiltrukket av den unge kvinnen. Han skrev over 700 brev til henne, mot slutten av livet skrev han til henne hver eneste dag, selv om hun sjelden svarte og ga ham lite oppmerksomhet tilbake. Det gjorde ham nok bare enda mer besatt. Men det siste året av komponistens liv hadde de mer kontakt, og hun var hos ham da han døde i 1928, noe Janáčeks kone nok ikke var så glad for – ja, for både Kamilla og Leos var gift på hver sin kant.  

Tiltrekningen til noe du overhodet ikke kan få, men også erfaringene med å bli eldre og innse at du faktisk ikke heller får alt, det er elementer fra komponistens eget liv som vi kan se spor av i dette verket, og som Stefan Herheim løfter fram og gjør tydeligere ved å bringe komponisten selv opp på scenen. For regissøren handler det ikke egentlig så mye om å iscenesette komponistens biografi, som det å vise at når vi skaper og spiller opera, så tar vi noens dypt personlige verk, noens ånd-verk, og gjør det til vårt, fyller det med vår ånd. Da må komponisten være vitne til at nå er det vi som leker med det han skapte.  

I vår lek med Janáčeks verk må komponisten selv gå inn i flere roller: han er hunden på gården, han er skolemesteren, og han er den selvopptatte hanen i hønsegården. Og denne hanen er samtidig sjefen i systua på verkstedene, der en haug med pliktoppfyllende høner jobber. Hit kommer reven da hun blir fanget av skogvokteren, og hun oppfordrer hønene til å gjøre opprør. «Hva trenger dere hanen til? Han bare misbruker dere. La oss skape en ny verden», oppfordrer hun. Men hønene bare: «hvaaa, hvaa, er du gaal!» – de har slett ikke lyst til å være fri, de liker å være en del av arbeidslinja, de vil legge egg og bli styrt.   

Reven, derimot, biter fra seg, og da hun biter et av skogvokterens barn, blir hun satt i bånd. Bastet og bundet drømmer hun om å bli fri – ja, ikke bare det, men også om å bli noe, bli noen. Slik som de tydelige karakterene fra opera- og ballettverden, som da kommer til syne og blir levende i et fantastisk mellomspill, der Janáček har skrevet i partituret: «Reven forvandles til en ung jente», men det som skjer i vår forestilling, er at den unge jenta blir fullt ut rev – og finner seg selv. 

Med ny selvtillit, og etter å ha bitt halsen av alle hønene, rømmer hun fra skogvokterens hus. På frifot i skogen møter hun på en grevling, som er den samme som presten i bygda. Begge er de kjipe moralvoktere. Grevlingen har også vært involvert i en MeToo-sak og ikke oppført seg som han skal, og må dra derfra, mens reven flytter inn i hiet hans – rever er jo okkupanter – til stor glede for skogens hunndyr. Og disse er i vår produksjon inspirert av FEMEN-bevegelsen: en feministisk protestgruppe som ble grunnlagt i Ukraina i 2008 og som demonstrerte mot kvinneundertrykkelse og religiøs fundamentalisme, der aktivistene er toppløse med politiske slagord malt på kroppen, med blomster i håret. På kroppene til det dansende feministopprøret på scenen hos oss står det en blanding av dyrelyder, og ord som: ‘voldelig mann’, ‘gamle gubbe’, ‘idiot’ – alle er ord tatt fra Janáčeks tekst til operaen.  

Etter pausen blir det romantisk på den klassiske opera-måten. Reven beundrer synet av seg selv i brudekjole, da hun møter en kjekk ung mann i hvit dress, som en yngre versjon av Janáček selv, og som samtidig er en hannrev hun forelsker seg umiddelbart i, og som synges av Astrid Nordstad.  

Og som i en rekke andre operaer, stopper tida opp i denne scenen, der det forelska paret går  gjennom et helt liv og en rekke komplekse følelser sammen. For denne reven vår har sitt å deale med: hun har gått gjennom flere traumer: mistet sin mor, blitt fanget, prylt og har en rekke komplekser, men hun erfarer underet i det at noen faktisk vil dele alt dette med deg. Det synger hun om og kjemper med redselen for å binde seg, i en utrolig vakker kjærlighetsduett mellom revene, som blir stykkets musikalske sentrum, slik kjærlighetsduetter ofte er i opera. 

Denne vidunderlige scenen går plutselig helt løpsk og ni minutter etter de traff hverandre for første gang, har de to revene fått ni barn sammen. De gifter seg fort, med Janáček selv som prest, sittende i månen, og med sang og dans samles alle i denne magiske skogen som består av ulike roller fra opera- og ballettrepertoaret. De feirer det lykkelige ekteparet og avkommet –  og de vil alle spille hovedrollen selv! 

Dette verket har mange meta-kommentarer til sjangrene denne historien oppsto fra: tegneserie, bok og opera: «Bare vent og se. Det vil bli skrevet romaner og operaer om deg!» sier hannreven til hunnreven, mens skogvokteren undrer seg: «Er det virkelighet eller et eventyr?»  

Denne meta-kommenteringen fortsetter Stefan Herheim på scenen. I tillegg til sine store kjærlighetsscener der tida stopper opp, er operasjangeren også kjent for at damene nesten alltid må dø – særlig sopranene må kuttes strupen av i siste scene. Og det lar Herheim skje, til de grader, selv om vi ennå ikke har kommet til siste scene, når mennene blant disse opera og ballettparene blir ville og dreper partnerne sine, som så høstes inn av en kjempestor musikalsk skurtresker – som bygger på Janáčeks faktiske håndskrift! Den kjøres av Harasta, en ny karakter som kommer inn her mot slutten. Han er skogvokterens mørke side, eller en slags djevel-skikkelse, og synges av Aleksander Nohr. Hva gjør mannen med ljåen etter industrialiseringen – jo, han kjører skurtresker!  

Denne Harasta innhøster hjertene til sopranene og legger dem i en likkiste. Og han bruker dem til å sy sammen en dukke, som han så kler opp i en hvit kjole – nærmest som en slags totem av reven selv. Han gjør det for å lokke til seg reveungene og drepe dem. Men reven er som kjent lur. Hun har vært borti mennesker før, skjønner at det er fare på ferde og ber barna holde seg unna. Det klarer hun derimot ikke å gjøre selv, og hun, som stadig tar kontrollen, stiger opp i den store musikkdrapsmaskinen, der hun blir drept av Skogvokteren, mens Janáček sitter i månen og betrakter det hele.  

Det kunne sluttet her, men det gjør det ikke, for som jeg sa innledningsvis, er det egentlig ikke eventyret om reven dette handler om, men sannheten om oss: mennesker. 

Etter at reven er død, klemmer Janáček på hjertene han finner på bakken. Men det er ikke annet i dem enn blod, og det gjør ham deprimert. Men så blir han overrasket av Skogvokteren og kona – og vi er tilbake i Operaens verksteder, i fabrikken, der de to jobber på et kjempestort menneskehjerte. Lengtende etter kjærlighet og tilhørighet, legger komponisten seg inne i disse kamrene, som lukker seg om ham. Og han dør der, i sitt eget stykke, i historiens hjerte.  

Denne operaen åpner i en skog der en skogvokter fanger en rev – og den ender også med skogvokteren i skogen. Han er der nå sammen med kona si, på det samme stedet de to en gang forelsket seg. Og der ser han den personen han trodde han kjente så godt i et nytt bilde. Han ser ikke den han rømte fra i første scene, men hun han faktisk deler alt i livet med. Og som skogen omkring dem denne vårkvelden, vekkes noe nytt ut av det gamle.  

At alt hele tiden er i forandring blir han også minnet om da en liten tass plutselig dukker opp. Skogvokteren mener han har møtt ham før, men får til svar: «Det var ikke meg, det var bestefaren min. De har fortalt meg om deg». En underfundig opera ender med denne underfundige setningen, som peker mot hvordan generasjonene følger på hverandre. Den ender i disse ordene – og i triumferende og vakker musikk, der skogen klinger som en stor katedral.  

Janáček ville at musikken fra denne siste scenen skulle spilles i begravelsen hans – og det ble den: 15. august 1928. Begravelsen fant faktisk sted i det samme teatret i Brno, der Den lure revens eventyr hadde hatt premiere 4 år tidligere. Dette var hans kirke. I teatrets og musikkens lek med livet, fant han ro.  

Janáček var en eldre mann da han skrev denne tilsynelatende tullete operaen om rever som møter mennesker og opprørske høner. Men den leken kom med et stort alvor, der fiksjonen viser oss vår egen virkelighet, som både er noe ganske vakkert og ganske brutalt.  

Slekt skal følge slekters gang, synger vi hver jul. Samtidig er det å akseptere vår egen endelighet og vår egen plass i en syklus av liv, noe av det vanskeligste vi gjør. Det å innse at vi skal bli til støv og mat for mark, at denne operaen eller dette operahuset skal overleve oss. Eller det å tenke på at alle du møter i dag og alle du noen gang har møtt kommer til å miste alt de elsker i denne verdenen. Det er det store livsvilkåret for mennesket. Vi er det vesenet blant dyrene som vet at allting en dag har en slutt. 

Samtidig tar det jo egentlig ikke slutt: hvert eneste atom i deg har eksistert lenge før du ble til – og de vil fortsette å eksistere lenge etter at du er borte. Kombinasjonen av partikler og energi som utgjør oss, deg og meg, det er bare en fase i en evig syklus av omdannelse og gjenfødelse som involverer alt som finnes: andre mennesker, men også planter, dyr, havet, jorden og kosmos selv.  

Det er først når vi innser dette – at vi er en del den enheten og at vi er både er endelige og uendelige – det er først da vi kan overvinne angsten for døden, sier Stefan Herheim, når han peker på dette panteistiske verdensbilde vi finner i denne operaen.  

Samtidig kommer vissheten om at vi er endelige og skal dø med en kraft som den eldre Janáček selv kjente på: en kraft til å skape der vi er, her og nå.  

Og da kommer vi tilbake til det å skape kunst, å lage opera. For hver gang en opera spilles, skal den ikke bare gjenoppsettes, men gjenopplives. Musikerne bruker sine kropper og sin pust og vi bruker vår oppmerksomhet i øyeblikket – og sammen gir vi liv til det gamle verket på nytt. Det er blodoverføring fra oss som lever her og nå, til noe som tidligere er skapt, men som fortsatt kan leve.  

Det gjør opera til en dødsens alvorlig lek der vi sammen kan øve oss på det å være i verden, være i livet, i en situasjon og en sammenheng vi kanskje aldri fullt ut vil forstå, men som vi deler, med de som har vært før oss, de vi har rundt oss i operasalen, og de som vil komme etter oss.   

Nå har dere mulighet til å være med på den leken i Den lure revens eventyr. Grip den sjansen, tre inn i eventyret og så ut i den virkeligheten vi skaper sammen hver dag.  

Ha en god opplevelse i her i Operaen!