IKEA-drømmen som brast 

– Det er noe universelt over IKEA; alle vet hvordan det er å stå med kjæresten der. Det er et offentlig rom for familiedrømmen i vår tid. Og dette verket tar for seg noen universelle drifter: redebyggingen og tryggheten på den ene siden, friheten og seksualiteten på den andre. Å starte Così fan tutte der, på IKEA, gjør historien mer relevant og tydelig for oss. 

Det sier regissøren, som innrømmer å ha vært litt nervøs for dette grepet – at det kanskje skulle bli for påståelig:   

– Vanligvis er jeg overhodet ikke så naturalistisk. Jeg lager gjerne mer abstrakte forestillinger, men her synes jeg det fungerer godt.

Å starte Così fan tutte der, på IKEA, gjør historien mer relevant og tydelig for oss

Vil ha oss med på leken 

Katrine Wiedemann er en av Danmarks mest toneangivende sceneinstruktører, med en lang rekke produksjoner og utmerkelser bak seg. Siden 1990-tallet har hun samarbeidet tett med scenograf og kostymedesigner Maja Ravn. Etter en intens brainstorming i Berlin kom de sammen fram til at IKEA – varehuset som ser likt ut over hele verden – var en riktig ramme for deres versjon av Mozart og Da Pontes komiske opera fra 1790.  

I Majas scenografi får IKEA være utgangspunktet for en reise fire unge mennesker går igjennom, der bakgrunnen skifter ved hjelp av bilder og video. Operaen presenterer oss for en historie med lek, spill og forkledninger: To unge menn later som om de skal reise bort, og vender tilbake i forkledning for å teste sine kjæresters troskap. Leken er initiert av Alfonso, som vi i denne versjonen møter som en desillusjonert IKEA-ansatt, provosert av alle de unges lykke.  

Den sceniske leken Katrine og Maja vil ha oss med på – der kontekstene stadig skifter, og rommet selv er en forkledning – er i sin tur initiert av leken i Da Pontes tekst og Mozarts musikk.           

– For å vinne veddemålet om de to kvinnene vil være trofaste eller ikke, får Alfonso med seg Despina. Hun er rengjøringspersonell i én person – enten det er på IKEA eller hjemme. Hun er den usynlige underklassen som ser deg, men som selv ikke har råd til å ha kjærlighetsproblemer. Despina er full av livserfaring, men mindre desillusjonert, og blir selv med på flere utkledningsleker, som vi også bare må kaste oss inn i. Både fortellingen og Mozarts musikk ber oss om å være med på dette spillet. Derfor tror jeg ikke man skal bruke masse krefter på å få dette til å gå opp. 

Audun Iversen og Birgitte Christensen / Foto: Erik Berg

Birgitte Christensen, Frøy Hovland Holtbakk og Kari Dahl Nielsen / Foto: Erik Berg

– Det er interessant – kan du utdype det? 

– Operaen portretterer følelsene, driftene og instinktene hos disse fire menneskene. Da blir logikken bare i veien. Viktigere enn at de to mennene skal i krigen, for eksempel, er følelsene som oppstår idet noen drar fra deg. Det er når kjæresten din skal reise, at du blir dobbelt så forelsket i ham. Avskjeden forsterker kjærligheten; det er det som er spennende, ikke hvorfor de drar. 

Bygge opp og bryte ned 

I Katrines versjon kommer de utkledde kjærestene tilbake som to hjemløse typer, med alt de eier og har i IKEA-poser, ikke som albanere, slik Da Pontes tekst beskriver dem som. 

– Noe av det vanskelige med Così fan tutte er hvordan man framstiller disse i dag uten at det blir rasistisk. Poenget med utkledningen er det fremmede, som på ulike måter – biologisk og psykologisk – er tiltrekkende. Jeg ville gjøre dette også gjenkjennelig for oss. Derfor kommer Ferrando og Guglielmo tilbake som to hjemløse typer. De representerer det motsatte av IKEA og ryddige hjem: noe skittent og litt ekkelt, kanskje, men også friheten i det å la være å bygge, og det å bryte med det borgerlige livet.

Frøy Hovland Holtbakk, Kari Dahl Nielsen, Eirik Grøtvedt og Magnus Ingemund Kjelstad / Foto: Erik Berg

Det finnes også drifter i oss mot ikke å gjøre noe som leder noen vei, ja til og med mot å rive ned og ødelegge. Dette er relatert til seksualiteten, som er kaotisk, potensielt ødeleggende og revolusjonær. For det er ingen fornuft i å være sammen med en annen enn den som er far til dine barn, det er rent og fritt begjær.

På en tilsvarende måte kan det være rart at Dorabella og Fiordiligi faller for noen de først synes er frastøtende. Men de tiltrekkes av motsetningen disse hjemløse representerer. De kommer ikke med noe press på det å skulle bygge familie – kun med frihet. 

Et annet instinkt som gjør seg gjeldende her, er foreldreskapet og omsorgen. Ved å trekke inn det på scenen, vil Katrine tilspisse konflikten mellom driftene:  

– De to parene har ikke barn ennå, men de drømmer om å få det. Derfor har vi barna med på scenen. Med familiedrømmen blir det også mer som står på spill i dette veddemålet. Det er en helt annen sak å bli skilt når det også er barn – eller drømmen om barn – inne i bildet. Og det er et dypt alvor i disse unge menneskenes kjærlighet. Det dreier seg også om drømmen om redebygging, og det å miste denne drømmen er noe dypt smertefullt. Det vet alle som har vært gjennom en skilsmisse. Man har en drift mot å bygge opp, men også sterke drifter som brått kan rive ned, og ta det fra hverandre igjen.   

Å leke med ilden 

Paradoksalt nok er det også omsorgsgenet som bidrar til den nye forelskelsen som river ned den gamle tilliten mellom parene. Det er når mennene leker at de er forgiftet, og kvinnene følger Despina og leker doktorer:  

– Når de tar på hverandre, er de fanget i instinktene sine. Bare fordi noen er nær en annens kropp en tyve minutters tid, så setter man hele livet med villa, hund og barn på spill – det er jo helt sprøtt hvor mye seksualiteten kan ødelegge! Den er livsfarlig.   

– Er det da de faller, når de fysisk tar på hverandre? 

– Måten uskylden blir ødelagt på i et kjærlighetsforhold er veldig fint skildret her. Det skjer gradvis, som en kjedereaksjon. Ferrando vil ha hevn etter selv å ha blitt bedratt, noe som jo er klassisk. Sinnet og sjalusien kaster ham ut i noe han ikke selv vil i utgangspunktet. Guglielmo har mer av et temperament og tvinger seg selv til å handle mot sine egne instinkter. Idealet om troskap er like viktig for ham som for Fiordiligi. Det er ganske ubehagelig å være vitne til at han tvinger seg selv til å forføre, selv om han egentlig ikke vil. Også dette er gjenkjennelig; den første gang man er utro, kjenner mange på en stor motstand i seg selv: «Nei, nei, nei, hva er det som skjer nå? Hva er det jeg gjør?»  

– Du tror de faller for hverandre på ordentlig? 

– Ja, det mener jeg bestemt. Men også det at man kan oppleve mange og konfliktfylte følelser samtidig, slik alle fire her opplever. Jeg er så glad for at jeg har med meg noen veldig dyktige dramatiske sangere her, for det er virkelig vanskelig å framstille slike doble følelser.  

– Er det dumt av Ferrando og Guglielmo å bli med på veddemålet? 

– Det vil jeg si, ja. Det var naivt av dem å leke med kjærligheten på denne måten. De er naive, som ungdom ofte er, men de får med seg viktig erfaring.  

– Hva er det de lærer, da? Og hva kan denne operaen, med undertittelen «en skole for elskende» lære oss, tror du? 

– Vi har diskutert en del under prøvene hvilket av forholdene som er «det riktige», om det er det ene forholdet eller det andre. Jeg synes ikke det ene er mer riktig enn det andre. De representerer ulike drifter i oss: redebyggingen og erotikken. I det øyeblikket du har fått det ene, vil du ha det andre. Så snart man har harmoni, trygghet og lykke, søker man dynamikken i det disharmoniske. Denne historien lærer oss å se dette dilemmaet; det er derfor den er så god.   

I det øyeblikket du har fått det ene, vil du ha det andre

Hvordan skildrer Mozarts musikk dette dilemmaet? 

– Musikken lar oss få ta del i dybden og smerten i disse menneskenes anger. Samtidig hører vi også lyden av det å elske noen, av troskap. Det rene og uskyldige står også veldig sterkt i dette verket, mer enn det demoniske eller desillusjonerte. Det er så bevegende. Og musikken gir meg tydelige rammer å jobbe innenfor som regissør, noe jeg opplever som befriende.  

Livet i en blå pose 

Katrine ser det ikke som sin jobb å komme med et svar eller løsning på problemet Così fan tutte presenterer oss for, men å gjøre det gjenkjennelig.  

– Jeg vil beskrive dilemmaet knyttet til kjærlighet, for det kommer med en stor smerte, også i vår egen tid. Selv så vanlig det er, så ødelegger jo bruddene noe i mennesker. Når du to år senere igjen står der på IKEA, med de samme gule og blå posene og skal bygge noe nytt opp med en ny mann, så er det likevel med det samme, knuste hjertet.  

– Og med håpet om at et nytt hyllesystem skal rydde opp i det indre kaoset? 

– Ja, er det ikke utrolig! IKEA representerer jo også drømmen vår om kontroll over tilværelsen og rotet vårt. Med det kaoset som følger med livet, skal vi være glade for at det finnes noen maler å forholde oss til: «It’s easier than you think with IKEA!» Som om det det hjelper med et ryddig hjem om verden går under.