Hva er det som gjør at et verk overlever gjennom tidene? Som gjør at en bok aldri mister sin relevans, eller som får generasjon etter generasjon til å samle seg i scenehusene for å oppleve den samme forestillingen? 

Århundrer etter at Miguel de Cervantes skrev verdens første roman, har vi fremdeles klare bilder av mannen som kjemper mot vindmøller. Noe av æren har Picasso, som med sin tegning av Don Quixote og følgesvennen Sancho Panza brente fast risset av dem i bevisstheten til mange. Kanskje skyldes det også at vi kjenner oss litt igjen i antihelten som forleser seg på ridderomaner i en slik grad at han tror han er ridder selv? 

Historien har noe ved seg som aldri slutter å begeistre og berøre oss – i spennet mellom illusjon og virkelighet. 

Vifter, kastanjetter og spanske skjørt er kanskje ikke så nærliggende oss her i nord – men om du har drevet med ballett, er sannsynligheten stor for at du har vokst opp med Don Quixote. De fleste dansere har denne balletten i blodet på et eller annet vis, og alle de store balletthusene setter den opp med jevne mellomrom. Og selv om den like gjerne kunne hatt tittelen Kitri og Basilio – for det er dette forelskede paret som er gitt størst boltringsplass i balletten – blir koblingen til vår innbilte ridder et påskudd for å fylle forestillingen til randen med renspikket underholdning, og hvor ikoniske øyeblikk formelig står i kø.  

Don Quixote har blitt en viktig del av Nasjonalballettens historie. Den legendariske danseren Rudolf Nurejev skapte egne versjoner av balletten for flere kompanier – og da Norge stod for tur i 1981, stod Nurejev selv på scenen i Folketeaterbygningen i rollen som Basilio. Rollen skapte han ekstra utfordrende for å selv kunne briljere for publikum – og den kvinnelige hovedrollen som Kitri krever vel så mye av danseren. 

Sjelden ser man mannen og kvinnen så likestilt i uttrykksfullhet og presisjon som i Don Quixote. Her er storslått dans og usensurert briljans, men også humor, varme og en begeistringsfaktor uten sidestykke. Danserne våre i Nasjonalballetten og Nasjonalballetten UNG skal og må bryne seg på klassikere som denne – og som de takler utfordringen! Den forestillingen du får oppleve nå, er et rent frislipp av talent. 

Denne gangen er en annen legendarisk tidligere Basilio på plass og iscenesetter Nurejevs versjon. Selv var jeg 16 år gammel da jeg så Emmanuel Thibault danse for første gang, og når jeg ser ham arbeide med danserne i studioene våre, har han fremdeles den samme gnistrende tilnærmingen til både teknikk, musikalitet og følsomhet. 

Kontrasten mellom drøm og virkelighet er selve kjernen i romanen om Don Quixote. Kontrastfull er også balletten: mellom det imponerende og det håpløse, mellom antihelten og det vakre paret. Slik speiler den på sett og vis våre stolteste øyeblikk – og våre mindre stolte. 

Og slik Don Quixote er ute av takt med sin egen samtid – ridderskap var tross alt et tilbakelagt kapittel i 1600-tallets Spania – har også vi våre egne vindmøller å kjempe mot. 

Romer har på utallige vis preget europeiske kunst- og kulturuttrykk. Når vi i balletten Don Quixote får se en scene som framstiller Europas største minoritet, er det mer en fantasti tuftet på stereotypier enn en portrettering. 

Det er sårt å erkjenne at de klassiske ballettene våre har problematiske sider. De snakker jo så inderlig til oss, med slående scenebilder, rene linjer og historiefortelling satt til stor musikk – for ikke å nevne at de utgjør selve fundamentet for kunstformen vår. Uten noe partitur eller noen libretto å lene seg på, kunne de kun bevares gjennom å fysisk overføres fra danser til danser hver gang en produksjon stod på plakaten. Mange balletter fra 1800-tallet har allerede gått tapt. 

Det er helt nødvendig for oss å sette opp de klassiske ballettene, samtidig som de har mye ved seg som er i utakt med samtiden vår. 

Klassiske balletter er mer enn skjønnhet og underholdning: De viser oss hvor vi har vært, slik at vi kan stake ut ny kurs. Don Quixote har vært på Nasjonalballettens repertoar i 44 år – og for første gang har vi lagt innholdet skikkelig under lupen. Vi tror ikke det er riktig å sensurere fortiden – men blikket vi har på klassikerne, skal og må endres. 

Ved å belyse også de støvete sidene ved balletten, skal vi sørge for at historien om Don Quixote når bevisstheten vår i takt med tiden vi lever i. For kunsten står ikke stille, selv om utgangspunktet ble skapt for ti, førti eller flere hundre år siden: Fortellingene vi viser, skapes på nytt i møte med oss som fortolker dem, og med oss som ser dem.  

Nå er det din tur til å møte fortellingen om Kitri, Basilio og godseieren som retter lansen mot vindmøllene. Velkommen inn i scenemørket! 

Ingrid Lorentzen 
Ballettsjef