En dansers dilemma

I begynnelsen av januar satt en gruppe dansere og ansatte ved Nasjonalballetten sammen, og for aller første gang betraktet vi «sigøynerscenen» i andre akt av Don Quixote som et eksempel på stereotypisk framstilling av romer. Vi hadde nettopp lært om romenes historie i Norge, især diskrimineringen de ble utsatt for på 1900-tallet. Hvordan norskfødte romer fikk passene sine stemplet ugyldige, og utenlandsfødte romer ble nektet innreise til landet. Vi lærte om en bestemt gruppe romer som ble nektet innreise i 1934, de fleste av dem kom aldri levende fra dødsleirene under 2. verdenskrig. Likevel fortsetter diskrimineringen i dag: En undersøkelse viser at 32 prosent av nordmenn ikke ønsker å ha sosial kontakt med romer. 

I lys av denne kunnskapen ble visse gester fjernet og ord og rollenavn endret. Likevel er den «sigøyner»-aktige koreografien og kostymene de samme.  

Tilbake i studioet lærte vi pliktoppfyllende trinnene og øvde på å svaie hoftene våre på skikkelig «sigøyner»-vis. Jeg undrer meg over om det å karikere er en iboende nedsettende handling, og om «sigøynerscenen», ved å «sigøynifisere» romene, gjør dem mindre menneskelige. Jeg mistenker at vi ikke gjør nok. Samtidig er kanskje spørsmålene jeg stiller for alvorlige. Dette er jo tross alt bare en oppdiktet historie i en klassisk ballett.  

Bortsett fra at alt som skjer på en scene, oppdiktet eller ei, også er en handling i verden. Det er ikke nødvendigvis en uting, det er jo dette som gjør teater til en fascinerende og mystisk kunstform, men den gir oss utøvere et større ansvar. Hver kveld jeg går på scenen i rollen som romer, framfører jeg en klassisk ballett, forteller en fiktiv historie og sprer en rasemessig stereotypi i verden. Det er en uomtvistelig sannhet. 

Don Quixote er en ballett av Marius Petipa, og en del av repertoaret vi kaller «klassiske balletter». Petipa etablerte den klassiske ballettstrukturen i tre akter og befestet klassisismens kvaliteter i den: naturlighet, symmetri, linjerenhet, ideen om at skjønnhet og moral går hånd i hånd. Mange av disse ballettene involverer en «hvit akt», en slags guddommelig feminin balletthimmel, og en grand pas de deux mellom den mannlige og kvinnelige hovedrollen. Disse to elementene realiserer Petipas visjon om klassisisme, men de står ikke alltid alene. I tilfellet med Don Quixote settes duetten mellom Kitri og Basilio og den tutu-kledde dryade-scenen i motsetning til den foregående scenen med romene, hvor koreografien er erotisert, røff og kaotisk. Romene framstilles stereotype, og derfor nedverdiget, for å få de andre ballettdansende karakterene til å se mer klassiske, harmoniske og gode ut. 

En lignende struktur kan bli funnet i Petipas La Bayadère og Raymonda, som kontrasterer det ballettdansende hovedparet med «usiviliserte» hinduistiske og muslimske skikkelser. Andre balletter oppnår denne kontrasten med hekser, og andre igjen klarer å framstille hovedparets godhet uten noen nedverdigende kontraster. Derfor tror jeg ikke denne kontrasten er nødvendig i et fullstendig uttrykk for klassisisme, og jeg sitter igjen med en uenighet mellom hva klassisismen utgir seg for å stå for og hvem den rakker ned på. Det ser ut til at noen av de klassiske ballettene våre, med sine antatte grunnfjell av klassisisme og moral, er inkonsekvente i sin «godhet» – noe som gir en falsk moral og en falsk klassisisme. 

 Jeg føler meg som en forræder når jeg skriver dette, fordi jeg er lært opp til å være tro mot kunsten min. Jeg lurer på om vi forholder oss så lite fleksibelt til vår klassiske ballettradisjon fordi den er bygget på et svakt grunnlag, og vi er redde for at alt kan gå tapt. Det er viktig å huske at det ikke finnes noen originalkoreografi av Don Quixote. På grunn av skrøpelighetene i det menneskelige minnet, uroen i russisk historie og at det ikke fantes noen adekvat metode for notasjon av ballett før video kom på banen, finnes det ikke noe ballettpartitur i seg selv. Mens en opera eller et skuespill kan betraktes som et hjul, med partituret eller manuskriptet som nav, og hvor hver produksjon som noen gang er laget danner eikene i hjulet, ligner klassiske balletter mer på lenker, der ett ledd kun kjenner til leddet foran. Her ligger den iboende motsetningen i ballettenkningen: Vi er standhaftige tradisjonalister, vi henter mening ved å danse som våre forfedre, og likevel mangler vi en originaltekst å referere til. Så vi forholder oss kun til leddet foran oss. For å bruke psykologiens språk, har vi en svak forankring. Vi forbinder en ideologisk bevaring av Petipas klassiske balletter med overlevelsen av hele kunstformen vår. Selv om enhver sjanse til å bevare et verk akkurat slik det først ble satt opp, har vært borte siden år 1900, og en slik sjanse har vi vel aldri heller ønsket oss. 

Samtidig som den kjedelignende balletthistorien vår kan gjøre oss usikre, gir den oss også muligheten til å forbedre oss: å lage en ny lenke, så å si. Manuskriptene til klassiske balletter lever gjennom våre dansende kropper: vi er deres forvaltere og utøvere – og derfor kan vi også endre dem. Jeg tror fortsatt på klassisismens ideer: at skjønnhet på scenen, demonstrert ved å framstå som naturlig og god, skaper håp i verden. 

Så jeg har et forslag: utforske en ballettklassisisme som er ekspansiv, som ikke trenger å få noen til å se dårlige ut for at andre skal se bra ut. Fordi ballettklassisismen lever som en lenke i kroppen vår, har vi frihet: Vi kan være like strenge, presise og musikalske som før, og samtidig mer sjenerøse, etiske og inkluderende. 

I løpet av de neste seks ukene vil jeg framføre Don Quixote for deg, i rollene som en matador og en romsk mann. Jeg inviterer deg til å ta med deg disse ideene inn i salen. Jeg håper det vil berike din opplevelse av kunsten vår, ettersom det beriker min. Vi i balletten har ingen klare svar på disse spørsmålene, men vær så snill, bli med oss i vår undring.