Griegs Gynt
Når Peer Gynt settes opp under Festspillene i Bergen 2024 (og på Nationaltheatret og Den Norske Opera & Ballett), er det en sjelden mulighet til å oppleve resultatet av denne forespørselen: Edvard Griegs musikk sammen med det ikoniske verket av Henrik Ibsen.
Med et forlokkende honorar på 400 spesidaler (tilsvarende cirka 105 000 norske kroner i dag) fordelt likt mellom Ibsen og Grieg, takket komponisten ja.
I neste brev et par uker senere var Ibsen svært tilfreds med at Grieg var med, og skrev: «Hvor meget musik, og til hvilke scener De vil komponere, overlades naturligvis ganske til Dem selv; en komponist må jo heri have fulkommen frie hænder.»
Ett og et halvt år senere stod musikken til Peer Gynt klar. Grieg endte opp med å komponere hele 26 stykker til Ibsens fem akter.
Et symbol på norsk teater
– På denne tiden begynte Ibsen å bli populær i utlandet. Og da Christiania Theater satte opp Peer Gynt i 1876 med dundrende suksess, var det nok første gang man begynte å legge merke til norsk teater i utlandet, sier Keld Hyldig, professor i teatervitenskap ved Universitetet i Bergen.
Hyldig har gitt ut boken Ibsen og norsk teater, og understreker hvordan Peer Gynt ble et internasjonalt symbol på norsk teater. Med Griegs musikk ble hele stykket også en veldig eksportartikkel.
Historien om den norskeste nordmann, skrevet i Italia
Henrik Ibsen slet med gjeld tidlig i livet. Etter stadig større økonomiske vanskeligheter ved Christiania Norske Theater, der han var kunstnerisk leder og iblant måtte dekke skuespillernes honorar av egen lomme, flyktet han til Italia. Her skrev han Peer Gynt i 1867, 39 år gammel.
Inspirasjonen hentet han blant annet fra Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn av Peter Christian Asbjørnsen, som han fikk låne på biblioteket i Den skandinaviske forening i Roma, samt fra en reise gjennom Gudbrandsdalen noen år tidligere.
Å fortolke det norske, gjennom låning, stjeling og gjenfortelling
– Dette er en tekst som handler om å vri på det som allerede eksisterer, om fortolkning og iscenesettelse, sier Hedda Høgåsen-Hallesby, dramaturg ved Operaen i Oslo.
Hun har en doktorgrad i musikkvitenskap fra Universitetet i Oslo fra 2013, og har senere blant annet studert musikken, teksten og identitetskonstruksjonene i Griegs tonesatte Peer Gynt. Hun forteller at både Ibsen og Grieg lånte og fortolket fra andre av samtidens skapere når de skulle bygge og iscenesette historien om Peer:
– Ibsen var tydelig påvirket av eksistensielle lesedrama som Goethes Faust, satiriske fantasiromaner som Swifts Gullivers reiser og Holbergs Niels Klims reise til den underjordiske verden. Dovregubben er tatt fra H.C. Andersens Elverhøj, og Botten-Hansens St. Hans-eventyr har både historier om «Bøigen» og «Peder Jynt». Asbjørnsens Reensdyrjakt ved Ronderne forteller om Gudbrand Glesnes ville ritt med bukken. Slik lånte og gjenfortalte Ibsen det som allerede eksisterte.
“Da jeg kom nærmere paa den, tænkte jeg: jeg faaer vel byde til at faae Tag i dig, og saa greb jeg i det ene Hornet; men da jeg satte Kniven i Nakken, sprang den op saa vi tumlede hugustup ned gjennem Uren, Kniven paa en Kant og jeg og Bukken paa en anden; men jeg slap ikke Taget.”
- FRA «HØIFJELDSBILLEDER II. REENSDYRJAGT VED RONDERNE» AV PETER CHR. ASBJØRNSEN
Også Grieg forsynte seg av stoff hentet fra et rikt kildemateriale.
– Grieg lånte og skrev selv om fra mange inspirasjonskilder. Han lånte fra norsk folkemusikk, i form av melodier og rytmikk, men også fra romantisk scenekunstmusikk, sier Høgåsen-Hallesby.
Ibsens ene musikalske verk
– Det var nok teateret som bestilte musikk til Gynt, med Ibsen som mellommann, sier Hyldig.
Ibsen kjente ikke den 15 år yngre Grieg spesielt godt, men dramatikeren støttet opp om komponisten fra Bergen, og mente han hadde kunstnerisk og menneskelig modenhet for oppgaven.
Han hadde tidligere skrevet et dikt til Grieg, hvor han oppfordret ham til å spille så stenen spruter gnister; Spil saa Dyrehammen brister!
Se flere av Ibsens brev til Grieg under «G» her.
Utover Peer Gynt har få av Ibsens andre verker blitt tonesatt.
– Ibsen skrev i 1859 et utkast til en libretto for en opera, Fjeldfuglen, men denne ble aldri ferdigstilt. Ibsens senere realistiske samtidsdramaer, som Et dukkehjem og Vildanden, appellerte ikke like mye til musikk, sier Hyldig.
Internasjonal braksuksess
– Urpremieren på Christiania Theater ble en kjempestor suksess. Internasjonal presse så nå til Norge for teater for første gang, og flere oppsetninger ble utsolgt, sier Monica Jangaard, musikkurator på Kode.
Morgenbladet fra dagen etter urpremieren kunne melde om overfylte hus, tross forhøyede billettpriser, og en imponert anmelder skrev: «Man var forventningsfuld, og det tør vel siges, at Forventningerne for de flestes Vedkommende bleve overtrufne.»
En vanskelig tid for Grieg
Til tross for den store suksessen var verken Ibsen eller Grieg til stede på premieren.
– Det var en travel tid for Grieg. Hans to foreldre døde med kort mellomrom i tiden rundt premieren, og han fikk ikke sett forestillingen før i november. Premieren var i februar, sier Jangaard.
Da Grieg først fikk sett stykket, syntes han ikke orkesteret holdt mål, forteller hun. Han hadde heller ikke fått mulighet til å påvirke det musikalske under øvelsene. Men da forestillingen ble satt opp i 1886 på Dagmar Teatret i København blandet Grieg seg mye inn, og fikk musikken slik han ville ha den.
– Georg Brandes skrev da en anmeldelse i Politiken hvor han mente Griegs satire var tydelig i musikken, sier Jangaard.
Satiren i Gynt
Kritikere har senere ment at Griegs overdådige, romantiske musikk døyvet satiren og ironien i Ibsens stykke. Konturene i ironien kom ikke frem gjennom de vakre melodiene, og dessuten var det norsk propaganda da det ble spilt i utlandet.
– Det var jo egentlig mye parodi av norsk bondeliv i stykket som gjennom Griegs musikk og scenedekorasjoner ble nasjonal-romantisert, sier Hyldig.
Uansett hva kjennere og andre måtte mene om musikken passet teksten eller ikke, og om Ibsen som nasjonalromantiker, var det kanskje andre hensyn som veide tyngre i dramatikerens valg av Grieg som komponist.
– Ibsen var svært opptatt av økonomi. Han ga alltid ut skuespillet i bokform og hadde som regel bøker til salgs før premierene, og tjente derfor inn på både bokmarkedet og teatermarkedet. Kanskje tenkte han at Peer Gynt med Griegs musikk kunne bli en ny, stor kassasuksess, sier Hyldig.
Grieg selv skrev at han komponerte med ironi, til sin venn Frans Beyer:
«Med Peer Gynt går det meget langsomt, og at blive færdig til Høsten er der ikke Tale om. Det er et forfærdelig umedgjørligt Æmne, enkelte Steder fraregnet, som f. Ex. der, hvor Solveig synger, det har jeg også Altsammen gjort. Og så har jeg gjort Noget til Dovregubbens Hal, som jeg bogstavelig ikke kan tåle at høre på, således klinger det af Kokager, af Norsknorskhed og Sigselvnokhed! Men jeg venter mig også at Ironien skal kunne føles».
– Det er elementer i Griegs musikk som kan høres som en refleksjon av Ibsens ironi. Overdrevenheten og pompøsiteten i for eksempel Dovregubbens hall kan sees som en musikalsk parallell til Ibsens overdrevne og satiriske fremstilling av visse aspekter ved det norske samfunnet og Peer Gynts egne grandiose illusjoner, sier Høgåsen-Hallesby.
Mer Peer
Mange år senere fikk Harald Sæverud oppgaven med å omskrive musikken til Peer Gynt, i Hans Jacob Nilsens nynorske nyoppsetning av stykket i 1947.
Hans Jacob Nilsen fra Det Norske Teatret i Oslo mente nemlig at Griegs romantiske og lyriske retning ikke fikk frem Ibsens satire i stykket. Han fikk Henrik Rytter til å oversette stykket til nynorsk og lot Sæverud komponere.
Oversettingen og den nye musikken vakte stor ståhei. I forbindelse med oppsetningen på Det Norske Teatret 2. mars 1948 printet Rytter heftet Peer Gynt, eit anti-romantisk verk.
– Nei, dette må da vera den mest utakksame uppgåva av alle, sa Harald Sæverud om da han fikk oppgaven.
Å skrive ny musikk til Peer Gynt etter Grieg var da det samme som å kappe av sitt eget hode, mente den anerkjente komponisten, og pekte til at Griegs musikk var å regne som folkeeie.
Sæverud bød seg først imot, men sa så morgenen etter at underbevissheten hans hadde tenkt for ham, og bestemt seg for at dette måtte han bare gjøre. I tillegg satt Sæverud og leste Asbjørnsens Per Gynt til sine sønner, da forespørselen fra Hans Jacob Nilsen kom i posten.
Se intervjuet med Sæverud under.
Hør Sæveruds versjon av Solveigs sang under.
En annen musikalsk versjon av Peer Gynt var komponert av Arne Nordheim, en av pionerene innen norsk elektronisk musikk. Ved hjelp av båndopptakere og syntetiserte lyder skapte Nordheim en mer eksperimentell sonisk tilnærming til stykket.
Se intervju med Arne Nordheim under.
Peer Gynt med musikk av Arne Nordheim ble oppført i oktober 1969 på Den Nationale Scene i Bergen.
Se Nordheims tolkning av Den grønnkledde under.
Tilbake til Grieg
– Griegs tonesetting av Ibsens tekst innehar fortsatt en posisjon som det mest kjente stykket norsk scenemusikk, særlig Dovregubbens Hall, Morgenstemning, Anitras Dans og Mor Åses død, som har melodier som lett fester seg i øret, en dramatisk utvikling som bygger seg opp og drar oss med inn i en historie også utenfor scenisk kontekst som spenner vidt – fra det lette og lekne, til det dype og melankolske, sier Høgåsen-Hallesby.
Selv om Griegs musikk til Peer Gynt ble verdenskjent, er det mange nyoppsetninger av stykket som utelater musikken hans.
Festspillene satte opp Peer Gynt med stjerneregissøren Robert Wilson i 2005. Teksten var oversatt av Jon Fosse, og musikken improvisert på scenen av fiolinist Michael Galasso – men Grieg uteble. Året etter viste Festspillene regissør Calixto Bieitos versjon på katalansk, også uten Grieg.
I 1993 derimot – 150-årsjubileet til Edvard Grieg - satte Kjell Bang-Hansen opp Peer Gynt på Den Nationale Scene. Oppsetningen ble først skapt for Hålågoland Teater i 1978, da uten Griegs musikk. Når han i 1993 bestemte seg for å sette det opp igjen, sto det i festspillkatalogen:
Her møtes to verdensnavn; Ibsen, med sin mørke moralfilosofiske og kritiske grunntone på den ene siden, og Grieg på den andre, med sin nasjonale visjon og sitt romantiske temperament. Gjennom «Peer Gynt» er de to blitt uløselig knyttet til hverandre, og i noen monn må vel begge to også sies å være hverandre takk skyldig for sine respektive verks berømmelse.
Det er dette paradoks Kjetil Bang-Hansen ønsker å legge til grunn for sin oppsetning, gjennom det som kanskje kan kalles et kontrapunktisk snarere enn ledsagende samspill mellom musikk og tekst.
Oppsetningen ble en stor suksess, og flere husker Sissel Kyrkjebø i rollen som Solveig.
«... de musikalske intensjoner først kommer klart frem ved en scenisk fremførelse»
– Det er nesten et operamessig format på stykket, det krever mange musikere og en god sopran. Jeg har ikke ofte sett Peer Gynt på scenen som en helhet, sier Jangaard.
Ibsens lange og komplekse stykke med Griegs fullstendige musikalske partitur gjør produksjonen ressurs- og tidkrevende, samt utfordrende å fremføre, forteller Høgåsen-Hallesby, og fortsetter:
– Kombinasjonen av Grieg og Ibsens Peer Gynt er en slags hybrid sjanger. Ikke er det en opera, ikke er det musikal, det er som scenetekst med musikk det av og til er mye av og i lengre perioder lite.
Grieg selv poengterte viktigheten av å oppleve Peer Gynt-musikken i dens rette omgivelser. Til Finck skrev han 30. juli 1905: «Hvis de hadde mulighet til å overvære en oppførelse, ville De oppdage at de musikalske intensjoner først kommer klart frem ved en scenisk fremførelse.»
Sjelden vare
150 år etter at Ibsen sendte sitt brev til Grieg har stykket, med og uten Griegs musikk, hatt et langt, verdensomspennende liv. Når det nå ble fremført under Festspillene i Bergen (og så Nationaltheatret og Den Norske Opera & Ballett) med Griegs musikk , er det altså en sjelden vare som har stått seg gjennom et århundre med ros og kritikk.
– Ved siden av A-has «Take On Me» og Kygos låter er nok Edvard Griegs Peer Gynt den musikken laget av en komponist her på berget som spilles mest internasjonalt, og som har oppnådd en tidløs status i verdens musikkarv, sier Høgåsen-Hallesby.
– Historien om Peer Gynt fortsetter og fortsetter og fortsetter, slik Bøygen avslutter det hele i Ibsens verk: «Ses ved neste korsvei, Peer, og så får vi se, jeg sier ikke mer.»
Foto: Nationaltheatret