50 år med Mats Ek
Christine Thomassen i "Tornerose" / Foto: Erik Berg
– Det er enkelte koreografer, enkelte mennesker, du tar med deg lærdom fra for resten av karrieren, ikke bare der og da. Mats er en av dem, sier Christine Thomassen, tidligere danser i Nasjonalballetten. Hun er bare én av mange som Ek har gjort stort inntrykk på gjennom et langt liv i dans – både blant publikum og utøvere.
I løpet av de siste 40 årene har Nasjonalballetten satt opp fire produksjoner med Mats Ek. Antallet er kanskje ikke stort – men sporene han har etterlatt seg i både danserne individuelt og kompaniet som helhet, er betydelige. Disse sporene har formet kompaniet gjennom årenes løp, til tross for at Nasjonalballetten består av en helt annen generasjon dansere i dag enn sist Ek var her.
Det var tidligere ballettsjef Jens Graff som fikk Ek til Norge første gang i 1981, før samarbeidet fortsatte med ballettsjefene Anne Borg (1986), Dinna Bjørn (2001), Espen Giljane (2003) og nå Ingrid Lorentzen. Senest i 2010 skrev Borg i Aftenposten: «Hva hadde vår nasjonale ballett – både i unge og senere år – vært uten balletter av Birgit Cullberg og hennes sønn Mats Ek? Vesentlig fattigere.»
Hva er det med Mats Ek som så sterkt griper både menneskene han jobber med og hos publikum som ser verkene hans?
Han er veldig tydelig i formspråket
Gro Rakeng Ullner
En stor kunstner på et stillferdig vis
Mens den klassiske balletten tilstreber en illusjon av å nærmest sveve, er Mats Eks bevegelsesspråk jordnært og kraftfullt. Han forteller historier gjennom et bevegelsesspråk som er like psykologisk som det er fysisk.
– Han er en glimrende koreograf, men kanskje mest av alt en stor kunstner – en utrolig personlighet på et stillferdig vis, sier Paul Podolski. Han var ansatt i Nasjonalballetten i 50 år, de siste tiårene som administrator – blant annet da kompaniet jobbet med Mats Ek for første gang på 1980-tallet.
Mange tidligere dansere trekker fram hvordan han møtte hver og en i besetningen, og hvordan han arbeidet med dem som gruppe.
– Han legger til rette for et så godt samarbeid mellom alle aktørene på scenen, forteller Gro Rakeng Ullner. – Man møter en ærlig person. «Hei! Her er jeg!» Han er seg selv, og han jobber nært med oss. «Vi jobber sammen, du og jeg, eller vi i gruppen.» Hun var danser i Nasjonalballetten mellom 1969 og 1990, og medvirket i både Soweto og Bernardas hus på 80-tallet.
– Mats Eks verker er tydelige eksempler på hvor formende arbeidsmetodene og kommunikasjonen mellom koreografen og danserne er for den forestillingen publikum får se på scenen, sier hun.
Soweto – dans som protest
Soweto var en av de tidligste ballettene Mats Ek skapte for Cullbergbaletten, og i 1981 ble den satt opp med Nasjonalballetten i Oslo.
– Det var en utrolig ballett. Hele besetningen var så sterk, minnes Paul Podolski.
Soweto tar for seg raseopptøyene i Sør-Afrika, som var høyaktuelle da balletten tok form i 1977: Året i forveien hadde mer enn seks hundre mennesker blitt drept under opptøyene mot apartheid. Med denne balletten fjernet Ek enhver tvil om hvorvidt dans kan fungere som sosial kommentar.
Kvinneskikkelsen, og særlig morsfiguren, er en ugjennomtrengelig konstant i Mats Eks verker. I Soweto er det den svarte moren som fremmer opprørene: Med rituelle bevegelser får hun folkemengden til å reise seg fra bakken. Rollen som moren ble spilt av Eks egen mor, Birgit Cullberg – og senere erstattet av Marte Sæther.
Ta i nu, pojkar!
Birgit Cullberg
Stefan Ullner var danser i Nasjonalballetten på den tiden. Han husker godt da han og de andre unge mannlige danserne ble instruert av Mats til å løfte selveste Birgit, som var 73 år gammel på den tiden. – «Ta i nu, pojkar!», ropte Birgit ned til oss. Vi var så forsiktige vi bare kunne! forteller Stefan.
Det hvite regimet ble illustrert ved en fjernstyrt dukke. Det var Podolski som stod for innkjøpet av dukken. Bak scenen hadde rekvisitørene ansvar for at den ble satt i gang til riktig tidspunkt og bevegde seg dit den skulle.
– Da vi reiste på turné med forestillingen, oppdaget vi flere ganger at dukken begynte å gå av seg selv. En gang kom jeg løpende i siste øyeblikk før hun fant veien ut på scenen, ler Podolski. – Og vet du hva det skyldtes? Det viste seg at dukken reagerte på politiradioer!
Mats Ek er like nøye med rekvisittene han bringer inn på scenen som med bevegelsesmaterialet. Ofte er det objekter vi kjenner godt fra dagliglivet – et bord, en stol, en dør, et glass vann. Ut fra noe så konkret som et hverdagsmøbel, bygger han drama fulle av komplekse, menneskelige følelser.
– To mennesker ved et bord er en veldig konkret og dagligdags situasjon som kan romme uendelig med handling og emosjon, skyter Silas Henriksen, nåværende solist i Nasjonalballetten, inn. – Mats lager balletter om det som opptar oss mest i livet.
Psykologisk drama i Bernardas hus
I 1986 var Mats Ek tilbake hos Nasjonalballetten, denne gangen med Bernardas hus. Balletten tar utgangspunkt i Federico García Lorcas psykologiske drama om kvinnene i en spansk familie: Da Bernarda Albas mann dør, låser hun sine fem døtre inne i huset de bor i. Rollen som moren er gestaltet av en mann – i Nasjonalballettens tilfelle av Fredrik Rütter.
– Mats Ek søker kontraster i et rollegalleri, og karakterene han skaper er også fulle av kontraster, sier Rütter.
– Det var helt utrolig, mener Paul Podolski. – Det at en mann danset rollen som Bernarda, tydeliggjorde undertrykkelsen av døtrene inne i boligen.
Publikum lot seg både sjokkere og rive med av Mats Eks fortolkning. Historien ble kun fortalt gjennom dansen, framført til spansk flamencomusikk og i et nedstrippet scenebilde.
– Han begynte den aller første prøven med å forklare innholdet i balletten nøye for oss danserne, husker Gro Rakeng Ullner. – Vi satte oss ned og snakket, og han forklarte sine intensjoner og ønsker for oss: hva han ville fortelle med balletten.
Rakeng Ullner fikk Kritikerprisen for rollen som den pukkelryggede søsteren. – Mats la inn en solo til meg hvor søsteren ikke hadde pukkel – en solo som illustrerte drømmen om å være frisk, forteller hun.
– Det var mange lag i den rollen der, og Mats fikk med seg alle sidene ved henne.Hun beskriver hvordan Mats Ek jobbet nærmest skulpturelt med dansernes kropper for å skape det visuelle uttrykket han var på jakt etter.
– Han er veldig tydelig i formspråket, sier Rakeng Ullner. Hun hadde jobbet med Birgit Cullberg i ballettene Frøken Julie og Medea. – Mats har sin helt egen stil og kopierer ikke sin mor, men de har til felles at de er helt presise når det gjelder det de ønsker å formidle. De lar aldri publikum sitte igjen med spørsmålet «Hva er nå dette?».
Rus og romantikk i Tornerose
I Mats Eks moderne versjon av eventyret om Tornerose, møter vi en ung og rotløs Aurora som blir gjort narkoman av sin kjæreste Carabosse. Balletten var kun vist to ganger tidligere – i Hamburg og Stockholm – da den kom til Operaen og Nasjonalballetten i 2001. Rollen som Aurora var det Christine Thomassen som danset.
– En helt fantastisk produksjon. Det er noe med kontrasten i Mats Eks bevegelsesmateriale, historien som blir fortalt på scenen, og så Tsjajkovskij som man kjenner så godt fra den klassiske Tornerose med tiara og tutu. Mats Ek fikk meg til å høre helt andre ting i den musikken, sier Thomassen.
20 år etter at hun danset hovedrollen, husker hun prøvetiden som om den var i går. – Han er ekstremt god på å få det aller beste ut av hver enkelt danser. I stedet for å si «tenk sånn her, føl sånn der», så ga han oss inspirasjon gjennom metaforer og bilder, forteller Thomassen.
I arbeidet med Tornerose måtte hun formidle rollen som ung rusavhengig jente.– Han ville inn til kjernen av historien. Helt inn – men uten at han dikterte hva kjernen var, det var det opp til meg å finne ut, sier Thomassen. Nettopp det ble hennes største utfordring:
– Her skulle jeg danse et narkovrak av en jente, jeg som ikke hadde tatt en sigarett i hele mitt liv! Hvordan skulle jeg klare å formidle den avhengigheten? Jeg stilte meg spørsmålet: Okei, hva er det jeg er avhengig av, da? Jeg var avhengig av dansen. Så jeg måtte danse avhengigheten av dansen for å formidle historien om Aurora. Det er ingen tvil om at det jeg gjorde var hundre prosent Mats Ek – men det er heller ingen tvil om at det var hundre prosent Christine.
Thomassen var 23 år den gangen. For henne ble rollen et høydepunkt i karrieren, og en prestasjon hun dessuten mottok Kritikerprisen for.
– Å få jobbe med Mats Ek er en av de største kunstneriske opplevelsene i mitt liv. Og jeg husker det og kjenner det som om det var i går. Jeg kunne sikkert også ha danset mesteparten av forestillingen om du satte på musikken i dag.
Passe konkret og passe abstrakt
Når Nasjonalballetten nå jobber med Mats Ek igjen, 20 år siden sist gang, har en ny generasjon dansere blitt kjent med koreografen og hans fortellerunivers.
– Fordi vi ikke vet om vi får muligheten til å jobbe med ham igjen, suger vi til oss alt vi kan, forteller Silas Henriksen, nåværende solist i Nasjonalballetten. – Det er så ekstremt viktig for oss å få dykke ned i bevegelsesmaterialet hans og lære det Mats representerer: å gå helt inn til kjernen.
De tidligere verkene Nasjonalballetten har gjort av Mats Ek, har tydelige og velkjente narrativer. Med … og Brahms og Hun var svart på programmet får publikum friere fortellinger å fortolke. Henriksen danser rollen som Pappa i Hun var svart, et komisk og intimt, men også mørkt verk som tar utgangspunkt i mellommenneskelige relasjoner.
– I Hun var svart er det liksom mange små historier, fortalt med en større åpenhet, sier han. – Du har en gammel relasjon, en ung relasjon, en familie, og et fremmedelement – «Hun». Det er passe konkret og passe abstrakt.
Enten det er sosialrealisme, tradisjonelle eventyr eller litterære klassikere han tar utgangspunkt i, formidler Ek dem på en måte som gjør dem enda mer tilgjengelige for oss. Han henter fram selve essensen i dem, dekonstruerer klassisk repertoar og gjengir fortellingene med karakterer som er relevante for dagens kultur.
– Uttrykket hans kan være grafisk og gjenkjennbart, men han snur velkjente bilder litt på hodet. Det kan ligge så mange lag i ett bilde, sier Henriksen og eksemplifiserer: – Når moren i Hun var svart simulerer at hun tar faren bakfra, handler det ikke nødvendigvis om selve akten, men om et maktforhold.
Det er ekstremt fysisk krevende å gjøre koreografien hans...
Silas Henriksen
Henriksen beskriver Mats Eks bevegelsesspråk som enkelt og veldig formmessig. – Det er det som gjør det så vanskelig å gjennomføre – og det er også derfor det er så nydelig å se på. Enkelheten i språket hans gjør det så tydelig å lese, samtidig er det et hav av muligheter i koreografien. Du kan alltid strekke deg lenger, det kan aldri bli nok – og han vil alltid ha mer. Men Henriksen vil ikke kalle det krevende å jobbe med den svenske mesterfortelleren, snarere tvert imot.
– Han er snill som et lam. Det er ekstremt fysisk krevende å gjøre koreografien hans, men han er så inspirerende å jobbe med. Du ser at koreografien kommer fra ham og hans egen måte å bevege seg på. Med ham i rommet får du umiddelbart lyst til å strekke deg den ekstra lengden.
For Mats Ek er en koreograf som gir av hele seg. – Under prøvene i høst skulle han vise et trinn, og slengte seg i armene mine, forteller Henriksen. – Det var helt sprøtt og veldig gøy. Da tenkte jeg at «Det blir ikke mer autentisk enn dette! Å gjøre en pas de deux med Mats Ek».
En mesterlig historieforteller
Mats Ek introduserte Nasjonalballetten for en rå, direkte måte å formidle en fortelling på: gjennom moderne dans i sin aller mest konkrete form. I tillegg har han rørt mange dansere med sin rause personlighet, dedikasjon og kunnskap.
Han har skapt et helt eget språk, et eget vokabular... Ofte jordnært, menneskelig og med en klar fortellerstemme.
INDRA LORENTZEN
– Han har en tilstedeværelse og en varme i kombinasjon med en naturlig autoritet som gjør det umulig ikke å se opp til ham, forteller Christine Thomassen om koreografen. – Samtidig blottlegger han seg selv fullstendig gjennom koreografien, som er rå og åpen på så mange måter. Det er en ekthet hvor alt overflødig er skåret bort, og han går helt inn til kjernen av historiefortellingen og bevegelsesmaterialet.
Indra Lorentzen istemmer. Som danser i Cullbergbaletten jobbet hun med Mats Ek flere ganger. Den første gangen hun arbeidet med ham, var imidlertid i Soweto med Nasjonalballetten her i Oslo.
– Hans måte å skildre mennesker på er så gjennomtenkt, sier Lorentzen. – For meg er Mats Ek enestående. I dansen og teatret lyser han. Han har skapt et helt eget språk, et eget vokabular, men som likevel ikke føles fremmed. Ofte jordnært, menneskelig og med en klar fortellerstemme.
Der mange dansekunstnere går langs en godt opptråkket sti, har Mats Ek, gjennom et langt liv i dansens tjeneste, gått sin egen vei.
– Det er omtrent som når du hører et musikkstykke du ikke kjenner fra før av, og ingen har fortalt deg hvem som har komponert det – men likevel vet du det, sier Paul Podolski. – Hvis Prokofjev blir spilt på radioen, vet du at det er Prokofjev. Chopin har en distinkt harmoni og en lyd som gjør at jeg nitti prosent av gangene vet at det er Chopin. Det samme gjelder for Mats. Han har sin helt egen signatur. Det er definitivt Mats!
Simon Regourd og Julie Petanova i "En slags ..." / Foto: Erik Berg