(Musikklipp fra Quasi una fantasia)

Et bord, et hus, en enorm koffert. Gummistøvler, en mopp, håndvesker og ballonger. I Mats Eks koreografiske oppskrift kan ingrediensene synes enkle, hverdagslige og også uballettaktige.

Like fullt er det ballett vi ser på scenen framfor oss, en moderne ballett som både trekker på og butter mot historien og det Mats Ek selv kaller «dansens DNA».

Mats Eks biograf Margareta Sörenson beskriver det vakkert:
«Mats Eks dansede verden byr betrakteren inn til hverdagens enkleste tegn som i en bildebok med klare farger. Men snart vokser de velkjente sitatene fra livet videre til poetiske bilder som diskuterer makt, relasjoner og mennesker.»

Og det skjer, vil jeg legge til, i både så store og så detaljerte bevegelser at man helst bør følge med hele tida.

Mitt navn er Maria Børja, og jeg har hatt gleden av å intervjue Mats Ek to ganger de siste årene. For både i 2022 og nå i vår har han vært i Oslo for å innstudere sin koreografi med Nasjonalballettens dansere.
Neste vår blir han 80 år, og like fullt står han altså selv i studio og viser hvordan det skal gjøres, kommenterer og korrigerer – med hele seg.

Forestillingen denne våren heter Mats Ek og består av to verk som tilsynelatende – og også tilhørelatende – har en del fellestrekk.

Hun var svart beskrives som «en formmessig eksplosjon av bevegelser og følelser». En slags … er ikke mindre eksplosivt, men har også ømme partier.
Felles for dem er at de danses til musikk av den polske komponisten Henryk Górecki. Dette er musikk som tidvis er så kraftfull og intens at de harmoniske partiene kan oppleves som en etterlengtet fred.

Så kan også dansen sies å tematisere nettopp krig og vold som et motstykke til fred, kjærlighet og harmoni. Det skal jeg komme tilbake til.

Mats Ek-bakgrunn
Før de siste årenes Ek-oppsetninger i Oslo, må vi nesten 20 år tilbake i tid for å finne koreografens forrige samarbeid med Nasjonalballetten. Det var Eks moderne versjon av Tornerose, der hovedpersonen blir rusavhengig.

Forestillingen ble en stor suksess, med en koreografi som bød på «en herlig blanding av moderne uttrykk, lekre arabesker, piruetter og de mest fantasifulle og frekke grep, som er så typisk for Ek», slik ballettkritiker og tidligere ballettsolist Guri Pahle Glad beskrev det.

Det aller første Ek-verket Nasjonalballetten danset, var Soweto i 1981. Ved å tematisere opptøyene mot apartheidsystemet i Sør-Afrika, viste Ek hvordan dans kan fungere som sosial kommentar.

Fem år senere fulgte Bernardas hus, basert på Federico García Lorcas drama om en mor som låser de fem døtrene sine inne etter at faren dør.
At moren ble danset av en mann, forsterket bildet av undertrykkelse, slik det også var et tidlig tilfelle av Eks lek med kjønnskonvensjoner.

Familiens påvirkning
Mats Ek kommer fra en scenekunstfamilie, og Mats Eks mor, Birgit Cullberg, regnes blant den moderne ballettens pionerer.

Fra 1959 danset Nasjonalballetten flere av hennes balletter, ikke minst Frøken Julie, som basert på August Strindbergs drama ble Cullbergs gjennombrudd.

Hun startet kompaniet Cullbergbaletten og skapte flere balletter for TV – og sammen med skuespilleren Anders Ek fikk hun tre barn.

Ek og Cullberg tilhørte en intellektuell venstreside og kunstnerisk avantgarde. Unge Mats har senere fortalt at han ofte sovnet under middagsbordet til lyden av de voksnes stemmer.

Og selv om ekteskapet beskrives som delvis tradisjonelt, var det Cullberg som tjente mest penger og som turnerte internasjonalt fra Mats var 13–14 år gammel.

Selv begynte Mats først å danse i slutten av tenårene. Broren hans, Niklas Ek, ble etter hvert stjernedanser i Cullbergbaletten og premieredanser i Stockholmsoperan, mens Mats’ tvillingsøster Malin ble skuespiller ved nasjonalscenen Dramaten.

Teatret kalte sterkest også på den unge Mats. Han ble invitert inn i Marionetteatern, der han snart jobbet som både inspisient og dukkespiller. Herfra gikk veien videre til jobb som regiassistent ved Dramaten – blant annet for Ingmar Bergman – og etter hvert fikk han prøve seg som teaterregissør.

Men så tok han fatt på dansen igjen. Han ble med i Cullbergbaletten, og i 1976 skapte han sin første koreografi.
En stund ledet Mats Cullbergbaletten sammen med moren, før han overtok ansvaret helt og inntil 1993 var eneste leder.

«Jeg er så glad for at jeg valgte dansen», har han senere sagt:
«For meg var dansen en befrielse.»

(Musikklipp fra Lite rekviem for en polka)

Jordnær humor i internasjonal toppklasse
Birgit Cullberg og Mats Ek regnes i dag blant de ypperste representantene for svensk kunst og kultur, sammen med Astrid Lindgren, ABBA og nevnte Strindberg og Bergman.

Internasjonalt stilles Ek gjerne på linje med koreografer som Jiří Kylián, John Neumeier, William Forsythe og Pina Bausch, som han oppgir å være inspirert av.

Mens den klassiske balletten ville skape en illusjon av vektløshet, vendte de moderne koreografene seg gjerne mot jorda, ofte med kraftfulle bevegelser.
Ifølge The New York Times kombinerer Ek denne jordnære kvaliteten «med fysisk humor, ballettpresisjon, elastisitet» og en «interesse for sosiale og psykologiske temaer»; vi kunne også sagt detaljrikdom.

«Bevegelsen er et slags språk og en legemliggjøring», mener Ek. «Den er ikke en estetikk eller en dekorasjon.» Og dette er viktig for Ek: Ballett skal ikke kun være dekorativt, ikke kun være vakkert, men ha noe å si.

Kvinnen, mannen, likestillingen
Gjennom hele sin karriere har Ek stilt spørsmål ved kunsthistoriens dominerende kjønnsrepresentasjon, der mannen framstilles som subjekt og kvinnen som objekt.

I dans, og ikke minst i klassisk ballett, er det vanlig at mannen løfter kvinnen. Og ofte skildres kvinner som spøkelser eller «svake vesener som må løftes omkring», som Ek har sagt.
Selv forsøker han i stedet å ivareta kvinnens fysiske muligheter: å få inn en slags fysisk likestilthet på scenen.

Gjennom sine tiår som koreograf har Ek også utfordret ballettens kroppsidealer og skapt koreografi som bryter med gjeldende skjønnhetskonvensjoner.

Flere ganger har han også lekt seg med kjønnsoverskridende elementer og androgynitet. Dette ser vi også i årets forestilling, i form av mannen som danser på tåspiss i Hun var svart og crossdressing i En slags …
Men mer enn å tillegge disse elementene en bokstavelig betydning, ønsker Mats Ek å sette tankene i gang hos oss. Hva betyr disse klærne eller utkledningene egentlig? Definerer de en kjønnstilhørighet? Hvilke assosiasjoner får vi, og hvorfor?

Han mener videre at hvert menneske rommer en skala av kvinnelighet og mannlighet, og at denne skalaen egentlig er veldig rik og tolerant: I visse situasjoner har vi en såkalt mannlig betoning, i andre en såkalt kvinnelig. Mellom dem er det ingenting som er statisk; hvert menneske har selv mulighet til å definere sin kjønnstilhørighet.

Prosessen
De ulike innslagene i Eks balletter dukker ofte opp i ham som assosiasjoner som han så tar vare på, og som hører til en indre bildeverden. Disse bildene dyrker han helst fram i ensomhet, slik han forteller i en praktbok som bærer hans navn:

«I prøvesalen sammen med danserne kan jeg ikke komme i kontakt med min egen innlevelse, nivået av ekstase og vekselspillet mellom hete og kjølighet», sier han.
«Det kan jeg bare når jeg er alene. Det ensomme arbeidet i studio er min tid for improvisasjon, for det uventede og forbudte. Alt i hensikt å komme nær verkets stemme og, paradoksalt nok, dansernes medvirkning. Med et ferdig forslag kan jeg åpne meg for dansernes svar: alle de subtile tegnene som de uventet signaliserer. Ikke sjelden utgjør deres såkalte ‘feil’ en bedre løsning; deres spontane herming farger av seg og vrir resultatet ut av min hånd og inn i deres kropper.»

Omdiskuterte moderne klassikere
Mats Ek ble tidlig både berømt og beryktet for sine moderne omtolkninger av klassiske eller dramatiske verk. Giselle, Svanesjøen, Carmen og Tornerose er blant høydepunktene – skapt over et spenn på 35 år.

Giselle utspilte seg delvis på et mentalsykehus, Svanesjøen bød på skallede svaner som vendte rumpa til publikum – og det var det ikke alle som likte. Noen anså Eks tolkninger av disse klassiske verkene som stygge, feil eller dårlige.

Selv sier Ek at han aldri mente å gjøre narr av ballettklassikerne. Tvert imot, han har stor respekt for tradisjonen og mener den er viktig å bevare – fordi den som teknikk og treningssystem på en stor og verdifull kunnskapsarv.
Når Ek instruerer, bruker han franske ballettuttrykk, men blander inn hverdagslige betegnelser: «slaske med foten», for eksempel.

Men også det klassiske repertoaret er verdt å ta vare på, mener han – «forutsatt at det ikke gjøres til en bravuroppvisning, men brukes for hva det har å si».

Han står altså ikke for et opprør mot klassisk ballett, slik de moderne dansepionerene som Isadora Duncan, Martha Graham og Pina Bausch gjerne kalles opprørere:

«Nei», sier Ek: «En protest mot den klassiske balletten ville vært fånyttes. Ballett inngår i dansens DNA – som del av vår historie, som stil, teknikk og som legemliggjorte fantasier om kjærlighet og død.»

De to verkene
Ek har også skapt en lang rekke verk som slett ikke bygger på klassiske balletter.

De poetiske, frie koreografiene er helt nye verk der det fortellende elementet er brutt ned til former som kan sammenliknes med diktet.

En tredje kategori er intime verk, der dans for et par ofte utgjør deler av en større helhet. Det er hit kveldens to verk kan regnes.

Hun var svart og En slags … bygger altså ikke på kjente fortellinger og er heller ikke handlingsballetter. Og likevel kommer både karakterer og historier til syne på scenen.

I Hun var svart møter vi karakterer som Mamma, Pappa og Et ungt par, og vi aner situasjoner både i en familie og i det som kanskje er et lite samfunn.

I En slags … møter vi også to par. Det første paret virker veletablert og later til å legge ut på en reise sammen. Hvor de skal og hvorfor, er spørsmål Ek overlater til oss. Hvordan det går med dem kanskje likeså.
Det andre paret oppstår rett foran øynene på oss, i det som nok er verkets sarteste og mest ømme partier.

De to verkene har også et fellestrekk i gruppescenene, der Ek bruker gruppa til å utforske spennvidden mellom det sosiale og det private, mellom det han kaller eksteriør og interiør.

Ikke minst finnes det slektskap mellom de to verkene i musikken, som er skrevet av den polske komponisten Henryk Górecki.

(Musikklipp fra Lite rekviem for en polka)

Henryk Górecki: krig og sorg
Da Henryk Górecki døde i 2010, ble det skrevet at «hans verker er som en kampestein som ligger i vår vei og tvinger oss til å anstrenge oss spirituelt og følelsesmessig.»

Gjennom sitt virke bearbeidet Górecki traumet fra andre verdenskrig – en krig som tok livet av seks millioner polakker.
Han er født i 1933 og opplevde, og overlevde, altså verdenskrigen i sin helhet.

Men i musikken han senere skulle skrive, bearbeidet han også en mer universell sorg over grusomheter han opplevde og så i verden – også på det helt personlige planet.
           
Moren hans døde da Henryk var bare to år gammel. Da han var fire, fikk han hofta ut av ledd. Behandlingen han fikk, gjorde ham ikke frisk, i stedet fikk han kronisk beinbetennelse, til det ene beinet sluttet å fungere. Noen få måneder før andre verdenskrig ble han lagt inn på et tysk sykehus. Her lå han i til sammen 20 måneder, og det tok fire operasjoner før beinet hans igjen fungerte.

Da krigen var over i 1945, besøkte han konsentrasjonsleiren Auschwitz med familien. Der var en tante og en onkel blitt drept, et annet familiemedlem ble drept i Dachau.
Tolv år gammel sto han på åstedet der så mange mennesker var blitt gasset ihjel eller på annen måte drept, noe han senere beskrev slik:

«Jeg hadde følelsen av at brakkene fremdeles var varme, [at] stiene var lagd av menneskeknokler, kastet dit, som småstein, hvordan gå på dette? Dette er ikke sand, ikke jord. Vi gikk på mennesker.»

Hun var svart

(Musikklipp fra Quasi una fantasia)

Musikken vi nettopp hørte, er hentet fra Góreckis stykke Quasi una fantasia, som danner lydsporet i Hun var svart.
Da Hun var svart ble danset i Oslo i 2022, beskrev Ek musikken som «mørk, men energisk og poetisk i kontrastene mellom det følsomme, det rå og det repetitive.»

Hun var svart er skapt i 1995. Selve tittelen har Ek lånt fra den svenske humoristen Beppe Wolgers, som i en revy brøt med forestillingen av Gud som hvit mann.

Men i fargen svart – som jo slett ikke er noen farge, men fravær av lys – finnes det også en nesten litt mystisk bro mellom Góreckis komposisjon og Eks ballett.

Ek forteller at da han jobbet med Hun var svart og lyttet til Góreckis musikk, fikk han nye indre bilder – samtidig som allerede eksisterende ideer fant sin plass i verket.

En av disse ideene var forestillingen om en «Hon» – en «Hun» – som usett av de andre, kravlet rundt i periferien av scenen, for til slutt å vokse og ta plass med en egen solo. I verket er hun da også kledd i svart.
           
Først senere fikk Ek vite at Górecki hadde tilegnet dette musikkstykket til den svarte madonnaen, som er et svært kjent ikon i Polen.

Górecky var dypt religiøs, noe Ek selv ikke er. Men som Ek sier, er han «heller ikke ufølsom for at de usette dimensjonene som omgir oss, er en viktig del av vår såkalte virkelighet.»
Som for å understreke denne følsomheten, har han valgt å avslutte Hun var svart til strupesang fra Tuva. (Musikklipp: Strupesang fra Tuva)

En slags …
I En slags …, som er skapt i 1997, brukes flere ulike stykker av Henryk Górecki, blant annet det hektiske Lite rekviem for en polka.

Musikkens dynamikk er stor – fra kraft, volum og dissonans til det helt lavmælte og langsomme. Det er også en assosiativ musikk, slik de øredøvende klokkeslagene kan gi assosiasjoner til ritualer som bryllup og begravelser.

Men i møte med koreografien i En slags … bidrar musikken også til voldsomme assosiasjoner.
I flere scener foregår en slags smitte: Én danser gjør en bevegelse, før flere blir med på det samme. Og i et intensivt midtparti, finnes det en voldsomhet i både musikken og dansen som kan gi assosiasjoner til suggesjon – altså ubevisst påvirkning utenfra.

Scenen domineres av en gruppe menn. En karakter kalt Rokken får snart med seg tre menn til, før de plutselig er åtte menn som danser nesten med soldatpresisjon.

Denne mannsdansen begynner med at Rokken punkterer en kvinnes gravide mage. Denne grusomme handlingen blir et bilde på voldens ødeleggelse av noe naturlig og lite, noe spirende og løfterikt.

Så er da også En slags … skapt i en tid med mye vold og ødeleggelse. Ek beskriver utgangspunktet som følger:

«Gjennom hele 1990-tallet pågikk krigen i Jugoslavia. Da jeg hørte Góreckis cembalokonsert, vokste det fram bilder som ble til denne mannsdansen. Samtidig fikk jeg en mulighet til å bruke ballongene på en uventet måte – å stille volden og det livsfiendtlige i kontrast til det sårbare og fruktbare.» (Musikklipp fra Góreckis cembalokonsert)

Det er altså vold Ek vil vise på scenen framfor oss.

Og voldsassosiasjonene blir ikke mindre sterke av det vi har lært om Henryk Górecki og hans sorg over krig og grusomheter.

Nesten 80 år etter andre verdenskrig trenger vi heller ikke se langt for å finne grusomme kriger der tusenvis av uskyldige liv blir drept. Når et slikt fryktinngytende alvor preger vår egen samtid og vår kollektive flyt av bilder og inntrykk, gjøres kanskje voldsomme assosiasjoner ekstra latent i oss.

Derigjennom beviser Mats Ek nok en gang at også dans kan være en sosial kommentar. Den er ikke bare til pynt eller underholdning, men kan tvert imot si noe om vår egen tid, fortelle oss noe eksistensielt – både vakkert og gruvekkende – om det å være menneske.
           
Inn i dette alvoret er det samtidig verdt å huske det Mats Ek har sagt, om at dansen kan innebære en befrielse. Og dersom dansen egner seg til å tematisere død, egner den seg antakelig minst like godt til å skildre former for kjærlighet.

Om stilen – og befrielsen
«Det er lett å kjenne igjen Mats Eks dans», skriver dansekritiker Margareta Sörenson og beskriver «den rake hånden som forlenger danserens arm, de vinklede føttene, de lave linjene for bein og underkropp.»

«Lett er det også å kjenne igjen Mats Eks verden», skriver hun videre: «Kjenne igjen og kjenne seg hjemme i en bildeverden der eventyr og virkelighet møtes, [der] betrakteren kan gå inn i en merkelig stemning av uvirkelig virkelighet».

Jeg håper du vil tillate deg selv å gå inn i denne stemningen, og at du der vil oppleve en følelse av både uvirkelighet, virkelighet, berikelse og befrielse.

Tusen takk for følget, og riktig god forestilling!

(Musikklipp: slutten av Lite rekviem)