Introduksjon

Ja kjære publikum, hjertelig velkommen til Operaen og til Madama Butterfly: en opera som virkelig taler til hjertene, med kjærlighet og svik, trofasthet og utroskap, selvmord. Og som om ikke historien var nok til å få følelsene i sving, så er Puccinis musikk av mange regnet som hans ypperste.  

Jeg heter Marianne Oulie Wiik, er pianist og skal fortelle dere om vår Madama Butterfly.  

Puccini var 17 år da han forsto at han var teaterets mann. Han ville bruke musikken til å beskrive følelser. I familien hans hadde alle vært kirkemusikere. Alle forventet at han også skulle bli organist eller kapellmester. Giacomo Puccini var yngst og hadde seks søstre. Faren døde tidlig og familien levde i fattigdom, men moren hadde klokkertro på sitt yngste barns musikalitet og lot han få undervisning i orgelspill. Ikke lenge etter vikarierte han i de mange kirkene i Lucca, der han vokste opp. Om kveldene spilte han i danseband; han måtte jo hjelpe på økonomien, han som var gutt.  

På konservatoriet i Lucca ble han kjent med Verdis vidunderlige musikk, og en dag gikk han og to kamerater til Pisa og hørte Aida. Og når han følte hvordan salongen skalv under denne mektige musikken, så forsto han med et sjokk at orgelkrakken ikke var noe for ham. Han ville bli en ny Verdi, og opera skulle bli hans uttrykksform. 

[Musikk] 

Men hvordan skal han klare å skaffe penger til studier? Fem år tok det før moren hadde skrapt sammen nok. Han fikk stipend av dronningen og litt hjelp av en slektning, og tre år i Milano gjorde susen, selv om han både var fattig og sulten. Alle hadde stor tro på ham, selv om læreren hans, Ponchielli, syntes han var en underlig skrue, som «hver dag kom med to sider musikk så fulle av blekkflekker at man knapt torde å kikke på dem», sa Ponchielli.  

Han kom hjem til Lucca som seierherre, og fra nå av gikk karrieren bare oppover. Det vil si, litt startproblemer hadde han dog. Operaen Le Villi tapte i konkurranse med Cavalleria rusticana, men var god nok til at han fikk kontakt med den store og mektige noteforleggeren Ricordi og ble tildelt en månedlig pengesum i flere år. Og det kunne han saktens trenge. Han brukte fem år på sitt neste verk, Edgar, som i tillegg ble en fiasko. Ja, hva skulle han leve av i fem år når han bare skulle skrive noter? Det var godt med Ricordis penger.  

Men Edgar ble en fiasko. For hva skulle han med Flandern på fjortenhundretallet? Han ville jo ha nærhet til personene på scenen og historien. Etter dette tok han selv grep om librettoene. Han var meget kresen ved valg av verk. Han jaktet stadig på egnede tekster til sine operaer. Han behandlet sine tekstforfattere som skreddere: De skulle skjære til stoffet etter hans mål, hans figur. Han var tyrannisk og sjelden fornøyd. Men unge Giacomo var munter og hadde stor humoristisk sans. Han var en dreven kvinneforfører, velkledd og vakker, etter hvert også rik og berømt.  

Han gjorde tidlig skandale i Lucca ved å bli sammen med Elvira Bonturi, som var gift med en av hans beste venner. De måtte nærmest flykte fra Lucca. Folk var opprørt. De slo seg ned ved en liten innsjø i den lille fiskelandsbyen Torre del Lago. Her kunne han drive med jakt, som var yndlingssporten, og kjøre bil i fjellene. Og innimellom måtte han krangle med Elvira, som viste seg å være en energisk, men akk så sjalu kvinne. Hun kunne få raserianfall med påfølgende langsinte perioder og hysteriske utbrudd. Hun kunne anklage folk for både det ene og det andre. Som vi forstår – et brokete privatliv som tok mye tid. Så derfor brukte han så lang tid på hver opera at han bare skrev 12. Vi ville gjerne hatt flere operaer av denne mannen, Verdi skrev 40.  

Sjalusi kan ta mye tid og krefter. Hans tre store operaer kom med fire års mellomrom: La bohème i 1896, Tosca i 1900 og Madama Butterfly i 1904. Han hadde akkurat avsluttet Tosca da han reiste til London for å overvære første oppsetningen av den, og gikk samtidig i teateret for å se David Belascos skuespill Madama Butterfly. Da kvelden var over, gikk Puccini raskt bak scenen, kastet seg om halsen på Belasco og tagg om rettighetene. Han, som ikke forstod et ord engelsk, hadde forelsket seg i den lille geishaen og hennes person, hennes tragiske historie. Belasco forteller at han fikk rettighetene med en gang, for det er jo umulig å diskutere business med en impulsiv, gråtende italiener hengende om halsen.

Belasco hadde skrevet sitt skuespill over en historie av John Luther Long, og denne Long hadde en søster som hadde bodd i Japan som metodist-prestefrue i flere år og hadde kjent den virkelige Butterfly. Hun var nemlig naboen hennes. Madama Butterfly ble hun kalt fordi hun hadde et sånt elskelig vesen, men hun ble altså sviktet av sin elsker, som hun hadde et barn med.  

Japan hadde vært et lukket land, men i 1853 åpnet de sine havner for handel og diplomati. Etter dette ble japanske ting populære i Vesten: vifter og kimonoer, lakkbokser og brosjer. Man fikk også litterære verk som handlet om eksotiske kvinner som forelsket seg i vestlige menn. Ofte ble de sviktet og ble veldig skuffet. Møtet mellom ulike kulturer var ikke så enkelt, ikke da og ikke nå. Også i virkeligheten var midlertidige koner en trist realitet i Japan på slutten av attenhundretallet. På denne måten kan man trygt si at både fantasi og virkelighet bygger operapersonen Madama Butterfly.

Puccini ga Belascos skuespill til sine tekstforfattere for å gå i gang med å klippe og lime. Selv gikk han grundig til verks for å skape et japansk miljø, uten å miste sitt eget særpreg, de deilige melodiene og det talende orkesteret. Han skaffet innspillinger med autentisk japansk musikk, og brukte også minst syv japanske melodier i operaen, om enn noe bearbeidet. Han traff en japansk skuespillerinne for å høre en japansk kvinnes klang i stemmen. 

[Musikk] 

Han leste bøker om japanske skikker, religiøse seremonier. Han brukte også den pentatone skalaen for å gi et japansk inntrykk, og han brukte heltoneskalaen. Etter 4 år var arbeidet klart. Ingenting ble spart på i selve produksjonen, og Puccini var overbevist om suksess. Så overbevist at han hadde invitert slektninger i salen, noe han vanligvis unngikk. Orkesteret hadde gitt ham stående applaus på siste prøve. Men Madama Butterfly ble en like stor fiasko som La traviata og Carmen. Folk hoiet og skrek, kom med tilrop og gned seg i hendene: Endelig en fiasko for Puccini. Det rare var at det hele startet umiddelbart, noe som kan tyde på at det var organisert. Kanskje av rivaler og fiender? Da Puccini hørte skrikingen, ropte han: «Høyere, høyere, bare skrik, svin! Dere skal nok få se hvem som har rett. Dette er den beste opera jeg har skrevet!» Så gikk han til dirigenten, tok partituret og avlyste alle de kommende forestillingene. Til vennen skrev han: «Vær ikke redd, Madama Butterfly er fylt av liv og sannhet, og hun stiger snart opp fra de døde. Det sier jeg, og holder fast ved en urokkelig overbevisning.» Og tre måneder senere hadde en revidert Madama Butterfly premiere i Brescia, med strålende suksess, og slik har det jo vært siden.  

Etter annen verdenskrig overga Japan seg betingelsesløst, og amerikanske styrker ble landsatt. Okkupasjonen varte helt til nittenfemtito, da Japan fikk sin suverenitet tilbake. I denne perioden kan man tenke seg at det oppsto mer eller mindre faste forbindelser mellom japanske piker og amerikanske menn. Prostitusjon hadde lenge vært tillatt, og de prostituerte var sosialt akseptert og hadde til dels høy status. Geisha-tradisjonene ble holdt i hevd: Geishapikene kunne synge, danse, servere. Noen ganger var de også prostituerte, men slett ikke alltid.

Og det er denne etterkrigstidens Japan som vår regissør Stephen Langridge og hans scenograf Alicon Chitty har tatt utgangspunkt i. Ved hjelp av projeksjoner og en profesjonell skuespiller på scenen starter vi med å bli kjent med Butterflys barn, Sorg. Han er en voksen mann, som er vokst opp i Amerika med sin far Pinkerton og dennes nye hustru. Han husker svært lite av sin biologiske mor, Madama Butterfly, men nå har han vært i begravelse, sin far Pinkertons begravelse. Han kommer med en krans, og så blir han besatt av å finne ut noe om sin biologiske mor. Hva gjorde de med henne? Hvorfor har jeg aldri truffet henne? Hvordan oppførte de seg mot henne? Hva skjedde med henne? Og på et tidspunkt så ser du at han leter og leter i gamle fotografier. Han leter, han finner ikke det han leter etter. Og hva er det han leter etter? Jo, han leter selvfølgelig etter bilder av en eldre Madama Butterfly, og det finner han ikke.  

Vi befinner oss altså i Japan like etter annen verdenskrig, nærmere bestemt i Nagasaki. Det er grått. Det er trist. Vi ser et dødt tre, i gulvet er det flere elementer som kan sparkes opp. Og vi treffer Goro, som er ekteskapsmegler og altmuligmann. Han har ordnet det forestående bryllupet mellom kaptein Pinkerton og geishaen Cio-Cio-San, hun som blir kalt Butterfly. Goro har har også ordnet hus til det blivende paret, og Pinkerton er fornøyd. Huset er fleksibelt, veggene kan flyttes og stuen er i friluft. Pinkerton forteller i sin første arie at han setter nytelsen og lysten først. Han kaster sitt anker på lykke og fromme. Livet er bare verdt å leve når han erobrer overalt, og han er jo i mange havner, i og med at han er marineoffiser.  

Den første bryllupsgjesten som kommer, er Sharpless, den amerikanske konsulen. «Du presenterer et lettsindig evangelium», mener Sharpless, «som gjør hjertet kaldt som is. Hva går det av deg?» spør han, «er du virkelig forelsket?» «Tja», svarer Pinkerton, «det kommer an på hva du mener. Hun har forhekset meg, som en skikkelse malt på et skjermbrett, så plutselig gjør hun seg fri som en sommerfugl, for så å falle til ro. Jeg brenner etter å fange henne, selv om jeg skulle komme til å ødelegge vingene hennes.» Sharpless er godhjertet, omtenksom og følsom. Han har bare hørt stemmen til Cio-Cio-San, Madama Butterfly, men forstått hvor ærlig og seriøs hun er. «Det ville være synd å brekke disse delikate vingene, og dermed ødelegge et tillitsfullt hjerte», synger Sharpless. «Rolig, rolig», sier Pinkerton. «Det kan vel ikke være så farlig å ta de svingene i kjærlighetens favn? La oss heller skåle for den dagen jeg feirer bryllup med en ekte amerikansk brud.» 

[Musikk] 

Det høres så et kor av damestemmer, og Butterfly med venninner og slektninger nærmer seg. Butterfly forteller at hennes familie en gang var velstående, men selv det mest robuste treet kan bli knekket i virvelvinden. «Vi måtte bli geishaer for å overleve.» Mennene gjetter hvor gammel hun er. 15 år, bare et barn, men samtidig gifteferdig, konkluderer de.  

[Musikk] 

Butterfly vil vise Pinkerton noen småting som hun ønsker å ta med seg inn i ekteskapet. Puccini var nøye med detaljene, små ting betydde mye. Også i musikken har han satt sammen små biter, som en mosaikk. En av tingene i den lille blå kofferten er hennes fars dolk. Goro hvisker at faren fikk ordre av mikadoen, keiseren, og må ta selvmord, harakiri, men vi får ikke vite hvorfor. Noe galt hadde han gjort. For å tekkes sin mann har Butterfly vært på misjonen for å frasi seg fedrenes tro. Hun vil knele i samme kirke som Pinkerton. «For å gjøre Dem lykkelig, kan jeg kanskje glemme mitt folk», synger Butterfly.  

Festen er i full gang. Det drikkes, og man forlyster seg, og etter hvert framsier kommissæren bryllups-ritualet, og vi hører noen strofer av den japanske nasjonalsangen. Sharpless tar farvel med en siste advarsel, og nå skal det skåles med familien. Pinkerton er utålmodig. «La oss få det kjapt overstått.» På festen blir den ene onkelen til Butterfly fryktelig full, og plutselig kommer den andre onkelen, onkel Bonze. Han kommer fra det fjerne med en fryktinngytende stemme. Han er japansk prest, og alle er redde for ham. «Hun har fornektet oss alle, vært på misjonen, grusomme kvaler venter din bedervede sjel», synger han. 

[Musikk] 

Nå mister Butterfly noe av fotfestet. Flere lemmer fjernes i gulvet. Hun får mindre å gå på. Pinkerton jager alle, etter at samtlige har vendt seg mot den gråtende Butterfly. Nå er hun alene og utstøtt, men lykkelig. I den store kjærlighetsduetten på slutten av første akt trøster Pinkerton Butterfly og forsikrer henne om sin kjærlighet. «Elsk meg litt», synger Butterfly. «Vi er vant til små ting, ydmyk og stille, vant til ømhet, lett, men likevel dyp som havet.»  

Annen akt foregår tre år senere. Butterfly og hennes hushjelp Suzuki bor alene, etter at Pinkerton har forlatt Butterfly. 

[Musikk] 

Suzuki ber til gudene om at Butterfly må slutte å gråte. De er fattige, nøden er nær. De krangler om hvorvidt Pinkerton kommer tilbake eller ikke. Butterfly er urokkelig i sin tro. Han har jo lovet å komme når rødstrupene bygger rede, «hør, når han kommer, vil vi se skipet som en røkstripe i det fjerne. Jeg skal gjemme meg og han vil kalle på meg. Hold din frykt for deg selv, Suzuki. Jeg venter på ham.»  

Det banker på døra og inn kommer ikke Pinkerton, men Sharpless. Han kommer med et brev fra Pinkerton, men han kommer nesten ikke til orde, så ivrig blir Butterfly. «Å, du er den snilleste mannen i hele verden.» Butterfly forteller at Goro har prøvd å gifte henne bort til den adelige, rike Yamadori, og her er han, Yamadori gjør en pompøs entré og frir, som han allerede har gjort flere ganger. Hun avslår, hun er jo allerede gift. Han hevder at etter japansk lov er en forlatt kvinne å betrakte som skilt, men Butterfly protesterer. «Sånn er det ikke i Amerika, i mitt land.» Yamadori må gå med uforrettet ærend og går og hvisker til konsul Sharpless at Pinkertons skip har kommet. Det er i havnen.

Sharpless vet ikke sin arme råd og forbanner Pinkerton som har stelt i stand alt sammen. Han får seg ikke til å si hva som står i brevet, nemlig at Pinkerton har giftet seg og har hustruen med – og ja, han kommer til Nagasaki. Til slutt skjærer han igjennom og spør hva hun skal gjøre om han aldri kommer. Butterfly besvimer nesten, mens samler seg. «Ja, da får jeg fortsette å synge og danse som geisha – eller enda bedre: dø.» Sharpless er fortvilet, og han råder henne til å ta den rike Yamadori, men Butterfly, dødelig såret, overrasker Sharpless med å hente barnet som hun har med Pinkerton. «Han har kanskje glemt meg, men han kan vel ikke glemme dette. Når han får vite om sønnen, vil han komme styrtende.»  

[Musikk] 

Kanonskudd høres og Butterfly ser at det er Pinkertons skip. «Alle tok feil, kjærligheten har seiret. Han har kommet tilbake til meg.» Og så setter hun seg for å vente hele natten om det trengs. Men først har Suzuki og Butterfly pyntet huset, og de har pyntet Butterfly. Hun har tatt på seg brudestasen, barnet er sminket og pyntet. Men natten er lang. I et stort intermezzo der orkesteret spiller, får vi se hvordan Butterfly utslitt fantaserer og drømmer om hvordan hun skulle ha blitt tatt imot av mor og far til Pinkerton, som en elsket svigerdatter med det fine lille barnet. Neste morgen er Butterfly utslitt, og Suzuki ber henne gå å legge seg. Ikke lenge etter banker det på døra og inn kommer Pinkerton og Sharpless. Suzuki tar dem imot og blir samtidig klar over en kvinne ute i gangen. Pinkerton er så feig at han bare sier det er en som er med ham, men Sharpless sier sannheten. «Det er hans kone Kate.» 

[Musikk] 

 I en vakker trio blir det klart at Pinkerton ønsker å ta til seg barnet, og Kate Pinkerton lover å oppdra ham som sin egen. Pinkerton er full av anger, men hva hjelper det? «Alt er slutt for den lille», sier Suzuki. 

[Musikk] 

Pinkerton gir Sharpless noen penger som han kan gi til Butterfly. Og hun forklarer ham at hun trenger ikke disse pengene. «Ja, men får jeg se deg igjen», sier Sharpless. Han er nok veldig glad i Butterfly. «Ja, kom om en halv time når dere skal komme og hente barnet. Da vil du treffe meg igjen», sier hun megetsigende. Men hun har jo dolken fra sin far, og der står det: «Her dør den med ære, som ikke lenger kan leve med ære.»  

Av alle Puccinis kvinneskikkelser er Butterfly den han elsket mest, og hennes personlighet er den dypeste og mest psykologisk skildrede. Så kjære publikum, gå inn og gråt med Madama Butterfly. Hun med det tillitsfulle hjertet, og la dere ryste og gripe av Puccinis musikk, slik han ønsket. Han spilte alltid musikken for fiskerne i Torre del Lago, spesielt en Peter. «Er det bra nok, vil de bli rørt, vil hjertene bli berørt?» «Ja», sa Peter, «alle vil elske dette.» 

Så ta vel imot våre flotte solister, vårt operaorkester og Operakoret. God fornøyelse.