Om Poulencs opera

Den 17. juni 1794, da Robespierres voldskampanje feide gjennom det revolusjonære Frankrike, ble en gruppe på 16 karmelittnonner fra Compiègne henrettet med giljotin.

Søstrene ofret seg selv som martyrer i håp om at det kunne bringe Frankrike nærmere fred. Det fungerte. Den offentlige støtten til skremselspolitikken ble raskt svekket.

I løpet av få dager opphørte det såkalte terrorveldet.  

Én nonne overlevde. Søster Marie fra Inkarnasjon-ordenen nedtegnet hendelsene i en bok, som senere ble del av en historisk roman av Gertrud von Le Fort, The Last to the Scaffold. Georges Bernanos skrev så et filmmanus om hendelsene, men filmen ble aldri noe av. I stedet ble Bernanos' Dialogues des Carmélites satt opp som teaterstykke i Paris i 1952. Komponisten Francis Poulenc dro for å se det. Og dro tilbake for å se det igjen.  

Det året hadde Poulenc sagt ja til å skrive en ballett for Teatro alla Scala i Milano. I mars 1953 turnerte han i Italia med cellisten Pierre Fournier og jobbet med temaer til denne balletten, da han oppdaget en kopi av Bernanos' filmmanus i en bokhandel i Roma. Poulenc kjøpte boken, leste den der og da på Piazza Navona, og klokken 14 samme dag sendte han et telegram til sin forlegger Ricordi. Der ba han om at La Scala ikke skulle tilbys en ballett, men en opera: Dialogues des Carmélites. Operaen hadde sin premiere på La Scala 26. januar 1957 (på italiensk) og ved Paris-operaen 21. juni 1958.  

Uventet kunstnerisk grep

En lang, dyp tragedie som dette var ikke den typen opera man forventet av Poulenc. Hans forrige opera, Les Mamelles de Tirésias, hadde bidratt til å forsterke komponistens status som del av den parisiske motkulturen og et nøkkelmedlem av gruppen på seks komponister ('Les Six'), som latterliggjorde alle kunstnere som mente de ville bli stående for ettertiden eller definere en epoke. Poulenc var kjent for farser, for nyklassisk spill, for å gjenskape klare parisiske chansons med moderne harmonisk krydder. Han var også kjent for sin kortfattethet (hans andre opera, La Voix humaine, har kun én sanger i én akt).  

Poulencs tre operaer vitner om at hans suksess i sjangeren kan tilskrives hans valg av usannsynlige historier, som fikk frem det beste av hans kreativitet samtidig som de passet til hans tilsynelatende motstridende musikalske følsomhet. Ifølge komponistens biograf Roger Nichols var Poulencs uvanlige operatiske reise typisk for en komponist fast bestemt på å gå motstrøms, i et musikalsk miljø som ofte så på ham som en dilettant.

Uansett ble Poulenc fullstendig oppslukt av historien om nonnene. Han tok selv ansvar for librettoen og kuttet Bernanos' manus med to tredjedeler. «Jeg vil ikke tenke på noe annet», skrev komponisten mens han jobbet med operaen; «Jeg er helt oppslukt av temaet, i den grad at jeg tror at jeg faktisk har kjent disse kvinnene.» 

Til en viss grad delte han nonnenes skjebne. Mens Poulenc jobbet med partituret, kjempet hans partner Lucien Roubert mot kreft og døde til slutt i oktober 1955. «Jeg har betrodd ham til de 16 velsignede karmelittene, så de kan våke over hans død», skrev Poulenc til sangeren Pierre Bernac. Han må ha hatt klart for seg søster Constances ord på slutten av det første mellomspillet: «Vi dør for hverandre, eller kanskje til og med i stedet for hverandre.»  

Fra frykt til besluttsomhet

Som biografen Nichols har vist oss, er et av operaens sentrale temaer nådens «overføring»: at priorinnen gjennomgår en lang, smertefull død slik at søstrene skal få oppleve en rask og (teologisk) fredelig død. Historiens sentrale temaer er den forløsende nåde og frykt for det ukjente – for et menneske som forsoner seg med sin skjebne. Det passet godt inn i et Frankrike, som hadde okkupasjonens uverdighet friskt i minnet, med mennesker som hadde likt å kunne måle seg med tapperheten til Blanche, operaens sentrale karakter.  

Blanche de la Force gjenspeiler faktisk noen av operaens kreative personligheter. Hun ble konseptualisert av Gertrud von Le Fort som delvis selvbiografisk, men hennes reise fra frykt til modig besluttsomhet speiler sikkert Poulencs egen reise. Komponisten maler henne som redd og angstfylt, slik han selv var, før hun forvandler sitt indre jeg i møte med en ytre virkelighet. Poulenc vendte selv tilbake til katolisismen fra sin ungdomstid etter en venns død i en trafikkulykke.  

Operaens kombinasjon av historie, åndelighet og psykologi favner også mye som er motstridende og særegent ved komponisten. Det gir mening at hans eneste fullskala bidrag til operarepertoaret er et stykke uten en lidenskapelig kjærlighetshistorie, som er skrevet for kvinnelige stemmer, og som bruker en gammel, erkekonservativ historie for å forfekte moderne, liberale verdier.  

Poulenc holder seg stort sett unna all dramatikken i historien. Han var fast bestemt på at ordene han så skarpt destillerte fra Bernanos, skulle bære stykket, uansett størrelsen på operaapparatet rundt oppsetningen. Frasene som synges, følger konturene og mønstrene til disse ordene, mens orkesteret bare innimellom signaliserer stemning og tankegang.  

Dramatiske sammenstillinger

Tross Poulencs ulike eksperimenter med harmonikk, innrømmet han at hans karmelitter «tydeligvis bare kunne synge tonal musikk». Karakterene er tydelig nok – den livlige Constance står umiddelbart i motsetning til den engstelige Blanche – men Poulenc jobbet grundig for å «finne den melodiske kurven» i talen og det han beskrev som «tonen» i verket som helhet.  

Han gjorde det med litt hjelp fra sine forgjengere Verdi og Mussorgskij, og det relativt statiske dramaet ble tilført et håndfast tempo som avtar, intensiveres og utnytter kontrast godt. Poulenc ble utvilsomt hjulpet av sin nyvunne interesse for å skrive kirkemusikk, der han alltid klarte å bryte opp det høytidelige med en følelse av det uventede. Det ypperste eksempelet på dette kommer i operaens berømte sluttscene. Poulenc leverer sitt intense emosjonelle trøkk, ikke ved hjelp av momentum eller dramatikk, men fra en relativt dempet sammenstilling: Den vanligvis beroligende sangen av Salve Regina flettet sammen med den ubønnhørlige, rytmiske gangen mot døden. Det er gjennomført Poulenc: den indre kampen stilt opp mot det dramatiske, det høytidelige mot det viscerale. Munken mot rabbagasten. 

Denne artikkelen sto på trykk i Glyndebournes program da forestillingen hadde premiere i 2023.