Introduksjon

Har dere noen gang følt en indre frykt som dere ikke blir kvitt? Følt at dere ikke har kontroll på det som skjer i verden? Vært redde for døden? Ja, det går jeg ut ifra. I større eller mindre grad vet de aller fleste av oss vet hva det vil si å være redd eller kjenne på frykt. Det å spille på folks frykt er ikke noe nytt, det er kanskje et av de eldste og sterkeste maktmidlene mot folks fornuft. «Frykt er som en sykdom, som sprer seg som pest og kolera» synger en av nonnene i operaen dere straks skal få høre om.

Og hva bør vi gjøre med denne indre frykten? Jo, som alt annet i våre dager, så bør man snakke om det. Ut av denne frykten kommer de store eksistensielle spørsmålene som menneskeheten har stilt seg siden tidenes morgen, hva er meningen med livet, hva betyr det å være et godt menneske? Hvordan kan vi møte døden med verdighet? Døden er jo det eneste i livet vi kan være helt sikre på at inntreffer. Jeg opplever at dette kanskje ikke snakkes så mye om i våre dager. Tidsklemma og skjermene gir oss ikke den pausen vi trenger til å stoppe opp og reflektere. Men kanskje det holder på å forandre seg, for akkurat nå er det faktisk nesten like vanskelig å komme inn på filosofi som på medisin ved landets universiteter.

Det er virkelig ikke mange øyeblikk i vår hverdag hvor vi ikke konstant får forstyrrelser fra alle kanter, et pling her og et pip der.

Operaen Karmelittsøstrene eller Dialogues des Carmelites er en dyp refleksjon over døden, frykten og viljen til å leve. Så her gir vi dere muligheten til å stoppe opp og reflektere litt sammen med oss, tre timer inne i hovedsalen.

Hjertelig velkommen til introduksjon av operaen Karmelittsøstrene av Francis Poulenc. Jeg heter Ragnhild Motzfeldt, jeg er sanger og operaformidler.

Operaen dere i dag skal få høre om, er på mange måter helt unik. Det er en av de få operaene fra andre del av 1900-tallet som regelmessig settes opp på operascener verden over. Og for de av dere som nå bekymrer seg over tonespråket til en opera skrevet på midten av 1950-tallet, så skrev Poulenc litt ironisk for å forsvare seg mot enkelte av sine samtidskomponist-kollegaer «Dere må tilgi mine Karmelittsøstre, det viser seg at de kun kan synge tonal musikk».

Poulenc lot seg inspirere av flere 1800-talls komponister, og operaen kan til tider føles som et musikalsk quiz for dem som kjenner komponister som Verdi, Mussorgsky, Debussey, Ravel, Prokofjev eller Puccini.

Alle de sentrale rollene er kvinner, herrerollene er kun sekundærkarakterer som tar oss fra en scene til den neste. Historien handler likevel ikke om en kvinne som forelsker seg eller som blir gal, ei heller blir kvinnene i operaen forgiftet eller knivstukket.

Som tittelen tilsier er det snakk om søstre eller nonner. Fremstillingen av nonner i operahistorien er ikke noe nytt, men frem til da hadde det vært snakk om mødre til uekte barn forvist til et kloster i vanære, som Puccinis Suor Angelica eller kvinner som leker med ideen om å bli nonne fordi de er lei av å bli misbrukt av menn, som Elvira i Mozarts Don Giovanni. Karmelittsøstrene står alene som det eneste verket om nonner der kvinnene tar på seg sløret i forherligelse av Gud og for sin egen personlige oppfyllelse, og der kvinnene diskuterer eksistensielle spørsmål på scenen gjennom hele operaen, både teologiske og filosofiske.

Operaen har ingen komplisert handling, det er dialogene søstrene i mellom som er det viktigste og deres indre reise. I hver samtale er det gullkorn å ta med seg til videre diskusjon.

Når vi setter opp en ny opera pleier vi å ha en premieresamtale i forkant, hvor vi gjerne snakker med regiteamet og operasjefen om deres valg og tanker rundt den nye produksjonen. I tillegg inviterer vi gjerne en gjest som ikke jobber ved Operaen, men som likevel kan være relevant å snakke med om operaens tema. 

Siden det finnes et karmelittkloster i Tromsø, tok jeg kontakt med klosteret, uten å lese meg noe særlig opp på Karmelittordenen, for å høre om en av nonnene hadde anledning til å være med på premieresamtalen. Jeg fikk et veldig hyggelig svar om at de satte stor pris på invitasjonen, men siden de lever i klausur så er deltakelse dessverre ikke mulig. Klausur betyr at nonnene lever sitt ordensliv i et begrenset klosterområde og går eller reiser ikke utenfor klosteret. Det er et kontemplativt kloster, der beboerne lever et stille og tilbaketrukket liv og der bønnen er i hovedfokus, altså et kloster som ikke har utadvendt aktivitet. Et karmelittkloster er derfor på en måte et lite ørkensamfunn midt i byen, sa tidligere karmelittsøster Maria Sammut. (Du kan lese intervju med henne her: «Om å være – eller ikke være – karmelittsøster»)

Da jeg aller først begynte å sette meg inn in denne operaen, tenkte jeg at operaens historien var så fjern fra oss. Det var derfor veldig fint å komme i kontakt med Maria og høre henne fortelle om sin hverdag og opplevelse i klosteret i Tromsø. Dere kan lese intervjuet på våre nettsider.

Operaen skildrer en sann historie som skjedde under skrekkveldet, en periode under den franske revolusjonen karakterisert av brutal undertrykkelse. Det var da den ytterliggående franske revolusjonslederen, Robespierre, gjennomførte et jernhardt diktatorisk styre. Robespierre hevdet at folkets fiender, det vil si alle ikke-republikanere, måtte dø. Det ble vedtatt en lov om å stoppe all religiøs praksis i Frankrike. All kirkelig eiendom ble konfiskert og religiøse plagg forbudt.

16 nonner i et Karmelittkloster i Compiègne, utenfor Paris, klarte å forbli i klosteret en tid, men i 1792 ble nonnene kastet ut. Selv om de undertegnet den påkrevde, regjeringsstøttede eden, sivilkonstitusjonen for kleresiet, nektet de å gi avkall på sin tro. De fortsatte å samles i det skjulte for å be og inngikk en martyrpakt i håp om at deres offer kunne gjenopplive katolisismen i Frankrike. I 1794 ble de fengslet og dømt for «kontrarevolusjonære konsultasjoner og forsamlinger». Da nonnene ble ført til giljotinen, sang de mens de marsjerte, og stemmene deres stilnet en etter en. Stemningen gikk dypt inn på tilskuerne, og feststemningen som vanligvis utspilte seg ved henrettelsene uteble. Det sies at søstrenes handlinger var avgjørende for å påvirke opinionen og få terrorregimet til å falle. Kun 10 dager senere endte en av de blodigste periodene i fransk historie.

Kort tid etter ble historien om nonnene i Compiègne skrevet ned i memoarene til den ene nonnen som overlevde. Og fra tiden nonnene ble henrettet, til operaens verdenspremiere på La Scala i 1957, har historien om søstrene blitt til en novelle av Gertrud von Le Fort i 1931,  til et filmmanus og et skuespill av Georges Bernanos i 1949 og så til slutt en opera av Francis Poulenc i 1957.

Blanche de la Force, hovedrollen i operaen, har mye indre frykt, på tross av sitt etternavn. Hun ble født i frykt, hevder hun. Hennes foreldre opplevde å bli overfalt av en menneskemengde, hvilket gjorde at fødselen startet, moren døde i barsel og Blanche født alt for tidlig. Frykten har vært med henne hele livet. Blanche forakter ikke verden sier hun, hun kan bare ikke leve i den. Hun orker bare ikke støyen og uroen og søker seg til et Karmelittkloster for å få fred. Blanche er ikke en av de historiske nonnene. Hun ble skrevet inn i historien av Gertrud von Le Fort, som forfatterens egen stemme. I dag ville vi vel sagt at Blanche lider av dyp angst.

I operaens første av totalt 12 scener blir vi kjent med den aristokratiske familien til Blanche, hennes far og hennes bror. Broren er bekymret for sin søsters psykiske helse, særlig nå med alle opptøyene. Vi er i april er 1789, kun noen måneder før stormingen av Bastillen. Faren tror det hele vil blåse over. I det Blanche går for å skifte, får vi oppleve frykten hennes i det hun skriker høyt av skyggen til en av husets tjenere. I den påfølgende dialogen med faren forteller hun at hun har bestemt seg for å gå i kloster, og håper på farens tillatelse. Faren forsøker å «vifte» det bort med å si at nå glemmer vi denne lille hendelsen. Selv den minste lille hendelse er et tegn på Guds vilje, sier Blanche. Dere skal få høre dette utdraget, som er ganske hymne- eller salmeaktig til å begynne med før harmoniene utvider seg og man kan virkelig føle plagene som gjennomsyrer Blanche.

[Musikk: «Mon père»]

«Jeg jobber som en gal, jeg går ikke ut og jeg treffer ingen», skrev komponisten Francis Poulenc etter at han begynte å skrive Karmelittsøstrene i 1953. «Jeg vil ikke tenke på noe annet ..., jeg er besatt av historien, det er nesten som om jeg faktisk kjente disse søstrene.» Slik var Poulenc, han måtte elske tekstene han jobbet med, enten det var et dikt eller en bok. Og det var dette som skjedde da han kom over Georges Bernanos tekst i en bokhandel i Milano. Han stormet inn på en kafé for å begynne å skrive, og halvannen time senere hadde han allerede ideen til første scene klar.

Francis Poulenc var en av de store melodikerne i det tjuende århundre, og det var uten tvil innen vokalkomposisjon at han briljerte, han skrev hele 146 sanger. Han var en særdeles kultivert mann, født inn i en velstående familie, og omgikk samtidens store poeter og kunstnere som Stravinsky, Ravel, Satie, Apollinaire og  Cocteau. Han skrev også et unikum av en sangdagbok «Diary of my songs», som John Lidal tipset meg om.  Det er et slags svar på det han følte var hyppige feiltolkninger av sangene hans. Et fantastisk verktøy for kommende sangere og akkompagnatører, men også en ærlig kritikk: «Hvis jeg var en sanglærer, ville jeg insistert på at elevene mine leste diktene nøye før de jobbet med en sang. Mesteparten av tiden forstår disse damene og herrene ikke et ord av hva de synger».

Dagboken er samtidig en fantastisk skildring av det glade liv i Paris på 1920- og 1930-tallet. Poulenc mente selv at Paris på denne tiden må ha vært det beste stedet å være for en kunstner.

Sangene hans ble gjerne fremført i Paris’ salonger, som var et mektig nettverk drevet først og fremst av velstående kvinner. I salongene fikk du ikke bare musikken din spilt, men det var her folk møttes. Kanskje var du så heldig at innenriksministeren eller operadirektøren var tilstede, og dermed muligens lande et nytt oppdrag. For selv i de glade dager i Paris var det ikke alltid lett å få musikken din oppført, særlig ikke store verk som en opera. Og mulig var det grunnen til at Poulenc ventet så lenge med å skrive en opera, at han ville være sikker på at den kom til å bli oppført. Hans første av totalt tre operaer kom rett etter krigen, Tiresias bryster, en surrealistisk og komisk opera om et ektepar som bytter kjønn. (Mottoet var: Franskmenn, lag flere barn!). Den ble satt opp på Den Norske Opera i 1980. Men så kom han altså over Bernanos tekst, som han bare måtte sette musikk til. I forkant av dette skjedde det to episoder som hadde satt dype spor i livet hans; en grusom bilulykke der en kollega hadde fått hodet revet av og deretter en religiøs opplevelse i klosteret  Rocamadour.

Gjennom hele livet sitt stod Poulenc forså vidt i en slags spenning mellom sitt utsvevende liv og sin katolske tro, men det var etter disse hendelsene at han virkelig begynte å skrive mye kirkemusikk. Han led også av manisk-depressive perioder med mye angst, og kjente seg nok veldig igjen i Blanche sin frykt.

[Musikk: «Ave Maria»]

Blanche trer inn i Karmelittklosteret i Compiègne, og finner seg til rette sammen med de andre nonnene og hverdagen deres. Hun får et nært forhold til Madame de Croissy, den eldre priorinnen, som ser på Blanche som sin yngste datter. Men priorinnen er døende og ender med å dø i fanget til Blanche etter å ha engstet seg forferdelig for døden. Dette hjelper ikke på frykten til Blanche, men heldigvis har hun blitt god venninne med den unge søster Constance som er spesielt lys il sinns, Hennes egen rake motsetning. Det er en uskyld i henne samtidig som hun er litt rebelsk. Constance synes ikke det er riktig at den gamle priorinnen skulle dø en så pinefull død, kan hun ha fått utlevert feil død undrer Constance? Kanskje vi ikke nødvendigvis dør for oss selv, men for, eller i stedet for andre. Så det at priorinnen fikk en slik død, gjør kanskje at andre vil få det enklere.

Det er fantastisk hvordan Poulenc maler fram de ulike kvinnene i musikken, musikken til Constance er lett og frisk, akkurat som henne.

[Musikk: Utdrag fra Constances parti]

Vår egen operasjef, Randi Stene, synger Madame de Croissy, den gamle priorinnen som dør oppå Blanche. Hun går igjennom sitt eget helvete på dødsleie, dødsangsten tar henne og hun opplever å miste troen når hun trenger den som mest. Guttorale lyder. Madame Lidoine, den nye priorinnen, som synges av Marita Sølberg, har en utrolig moderlig styrke og stabilitet som gjør alle rolige, noe musikken hennes også er. Mens moder Marie, sunget av Tone Kummervold, er svært pragmatisk, hard på utsiden men myk innvendig. Dette kommer særlig godt fram da hun forsvarer søstrene mot mobben.

Selv om alle sangerne synger rollene sine for første gang, så er alle sangerne operaens egne, bortsett fra Blanche som synges av Mari Eriksmoen. Det tror jeg har mye å si når man jobber med en opera som denne, at man kjenner hverandre og er trygge på hverandre. Dette har nok også vært viktig for assisterende regissør Gudrun Glette, siden den australske stjerneregissøren Barrie Kosky som i fjor lagde denne produksjonen i Glyndebourn i England, er så ettertraktet at han dessverre ikke hadde mulighet til å være i Oslo for å gjøre gjenoppsettingen. Våre assisterende regissører følger regissøren super-tett i det regien blir til, noterer ned alt som blir sagt og gjort, hver eneste tanke, hvert eneste skritt. Vise til regibok. Gudrun var derfor tilstede under hele prøveperioden i Glyndebourn i fjor.

Koskys produksjon starter på 1700-tallet med tidsriktige kostymer, men i det Blanche entrer klosteret trer vi inn i en ubestemt nåtid. For Kosky spiller ikke den franske revolusjonen en viktig rolle, det er kun et bakteppe, det kan være en hvilken som helst revolusjon eller krig som foregår på utsiden av klosteret. For ham er denne operaen tidløs, karakterene er spesifikke, men verdenen de presenterer på scenen er ikke det. Han tror på metaforer, symbolikk og poesi. Så det han har forsøkt å skape er et hjemsøkt klaustrofobisk rom, der du hele tiden får følelsen av at noe forferdelig kommer til å skje. En skrekkens opera.

Kosky er, som han sier selv, en jødisk ateist, en ikke troende jøde, og mener han dermed har det beste utgangspunktet for å ikke gjøre operaen sentimental, et spor den lett kan gå inn i. Dette fordi stykket tar for seg ytterpunktene som er typiske for katolisismen, skjønnhet og glede blandet med grufull smerte. Vi ser og hører det i katolske kirkemalerier og kirkemusikk. Poulenc fant på en måte en musikalsk versjon av det Tizian, Rafael og Caravaggio gjorde med oljemaling. Samtidig tar operaen opp temaer som martydød og guddommelig nåde, noe som er tilstede i alle de store verdensreligionen.

Inne i klosteret føler søstrene at det som skjer i verden utenfor blir mer og mer  truende. Det er vakkert å oppleve samholdet og styrken søstrene gir hverandre, ofte beveger de seg litt som en fiskestim, som en familie som holder rundt hverandre.

Det er ingen sceneskift, alt foregår i det samme klaustrofobiske rommet. Men på tre steder skjer det en forandring, først kommer en vakker blomstereng til syne etter at den gamle priorinnen er død, akkurat som vårblomstene dukker opp etter en mørk og kald vinter. Deretter strømmer svarte tårer nedover veggen i det Blanche sårer broren, den hun er aller mest glad  i, ved å ikke bli med når han kommer for å ta henne med til trygghet. Det er også her vi endelig får se litt av styrken som skjuler seg på innsiden av Blanche. Endelig har hun funnet en form for trygghet, og hun lar seg ikke beordre av sin bror men ber ham om å respektere hennes valg. «Se på meg som din våpenbror, vi er klare til kamp på hver vår måte og min kamp er vel så farlig som din», synger hun.

Den tredje hendelsen må oppleves inne i salen.

Nonnene blir til slutt kastet ut av klosteret, men fortsetter å møtes og Moder Marie foreslår at de sammen avlegger et løfte om martyrdød. Søstrene stemmer over forslaget, som til slutt blir enstemmig vedtatt. Igjen lar Blanche frykten ta overhånd over henne, hun forlater søstrene og flykter tilbake til sin far, som blir halshugget like etter. Det er frykten som driver Blanche, hele tiden leter hun etter noe i menneskene rundt henne, som hun kan gripe tak i og holde fast ved, men hun vakler til stadighet før hun endelig bestemmer seg!

[Musikk. «Dødsmarsjen»]

Hva hun bestemmer seg for, røper jeg ikke.

Karmelittsøstrenes samtaler belyser troens og motets rolle i tider med motgang.

«Med vår Mor her, frykter vi ingenting», synger søstrene.
«Selv Kristus fryktet døden!» svarer Madam Lidoine.

Selv Guds sønn som visste hva som skulle komme, fryktet slutten. Men det er hva du gjør til tross for den frykten som kalles mot. At du fortsetter å gå.

Salve regina ...