Om å være – og ikke være – karmelittsøster 

– Det er som en slags ørken, sier Maria Sammut.  

Hun beskriver hvordan det er å leve som nonne i et karmelittkloster i Tromsø, under det som kalles klausur: adskilt fra omverdenen, med kun svært begrenset kontakt med familie og venner utenfor. 

Det er dette livet vi møter i Francis Poulencs Karmelittsøstrene – nesten. Operaen fra 1957 er basert på en sann historie om 16 karmelittiske nonner fra Compiègne, som ble henrettet på høyden av den franske revolusjon. Likevel er operaen nærere enn man skulle tro. Vi har nemlig også karmelittsøstre i Norge i dag, og som 21-åring forlot Maria Sammut musikkstudier i London, hvor hun studerte fiolin, for å bli en av dem. Hun tilbragte fem år i karmelittklosteret Totus Tuus i Tromsø, og fem år på Katarinahjemmet i Oslo som dominikanerinne.  

I det første møtet med karmelittnonnene var det nettopp musikken som dro henne inn. Den karmelittiske tradisjonen har ikke typisk lagt stor vekt på musikk, men akkurat klosteret i Tromsø har en tidligere operasanger som en av grunnleggerne. Sammut ble med på seremonien til en bekjent som skulle bli katolikk, og der sang nonnene. 

– Jeg trodde det skulle bli litt traurig og grått, men sangen var helt fantastisk. Det er noe som taler til meg; et språk som jeg kan forstå og som jeg uttrykker meg med. Musikk har en evne til å uttrykke ting som ord alene ikke har. 

Klaustrofobisk eller fritt? 

– Hverdagen i kloster er på en måte veldig hverdagslig, sier Sammut. 

Hun beskriver den som preget av rutine. Klosteret i Tromsø er et såkalt kontemplativt kloster hvor bønn er hovedoppgaven, og i tillegg gjør man enkelt arbeid som kjøkkentjeneste og håndarbeid. Man arbeider i stillhet, og det er kun under den avsatte rekreasjonstiden at man prater sammen. Karmelittsøstrene har ingen utad aktivitet, slik man gjerne forbinder med nonner i andre ordener og kontekster.  

Når regissør Barrie Kosky iscenesetter denne levemåten i en ny oppsetning av Karmelittsøstrene, er den emosjonelle og fysiske klaustrofobien i et kloster noe av det han vil utforske. Men hvor klaustrofobisk føles det egentlig? 

– Det kan absolutt føles klaustrofobisk, men også fritt og trygt. Det er en slags frihet under begrensninger. Jeg har sjelden møtt så mange lykkelige mennesker, sier Sammut. 

Hun forteller at det er veldig mye man ikke trenger å forholde seg til, og bekymringer man rett og slett ikke har: frykt for å miste jobben, barn som må hentes, tidsklemma. 

– Samtidig kan små ting bli fryktelig store. Man skreller jo bort mye av det som utgjør hverdagen for de fleste, og det gjør at du kommer i kontakt med det som er krevende i deg selv. Noen ganger møter du deg selv i døren. 

Det er en slags frihet under begrensninger. Jeg har sjelden møtt så mange lykkelige mennesker.

En nonne er ikke en nonne 

Karmelittsøstrene er en av utallige framstillinger av nonner i kunst og kultur. Ofte er disse preget av stereotypier. 

– Det er ikke så rart. Det er jo noe litt mystisk ved det, og sløret av mystikk legger til rette for stereotypier og grublerier om hva som egentlig foregår bak veggene, sier Sammut. 

Forrige gang Den Norske Opera & Ballett satte opp Karmelittsøstrene, var i 2001. Den gang satt Sammut i salen, mens hun selv fortsatt var karmelittnonne.  

– Jeg synes jo ikke at denne operaen har gått i stereotypi-fellen. Jeg kjenner meg igjen i temaene som presenteres og de sterke personlighetene den skildrer Det viser at Poulenc hadde kjennskap til dybden i denne tradisjonen. 

Som utenforstående danner man seg kanskje et bilde av hvordan en nonne er eller skal være. Men sannheten er at nonner er vidt forskjellige mennesker, og Sammut forteller at hun ble positivt overrasket over det hun opplevde som stort rom for å tenke ulikt og ha ulike meninger. 

– Noen er introverte, andre er ekstroverte. Det er ikke én type person som blir nonne. Det er heller ikke et mål i formasjonen, eller utdanningen, at folk skal bli like. Idealet er mer å bli seg selv, sier Sammut. 

– Gud har ikke skapt en form, han har skapt et menneske, og du priser Gud når du blir deg selv fullt ut. 

Det store valget 

Karmelittsøstrene handler om Blanche, som velger å rømme til et kloster da verden rundt henne blir for skremmende. Som publikum får vi se henne flykte, tvile, bestemme seg og ombestemme seg, på en slags eksistensiell søken i livet. 

– Det er jo en slik søken etter mening som ligger til grunn for å gå i kloster, sier Sammut. 

Hvordan føles det å tro på noe så sterkt at du vil vie livet ditt til det? Sammut beskriver det å kjenne på et kall nesten som en slags forelskelse: 

– Det er noe forlokkende og skummelt ved det. Tør jeg å gå inn i dette? Fra et religiøst perspektiv er det en stor følelse. Dette er noe Gud ønsker av meg, jeg kan bidra. Man har en hensikt i livet. Baksiden er at hvis det ikke blir sånn man hadde tenkt seg, så kan fallhøyden bli stor.

Det å gå inn i klosteret er et radikalt livsvalg som testes hver dag. Sammut forteller at hun selv kjente på mye tvil da hun levde som nonne. 

– Man kan tvile på seg selv, på Gud, på alt egentlig. Troen er jo til syvende og sist et slags valg. Det er jo ingen som vet, sier Sammut.  

Hun valgte til slutt å forlate klosteret. Den strenge klausuren var en del av grunnen – det å være adskilt fra familie og venner. 

– Jeg trengte mer luft under vingene, og jeg trengte også å utfordres mer på studier og andre ting i livet som jeg innså var viktige deler av meg, sier Sammut. 

Veien gikk videre til teologistudier i Oslo og Roma, og i dag lever hun et normalt liv med mann, barn og jobb i Søndagsskolen.  

Hvor vanskelig er det egentlig å forlate et kloster etter at du i utgangspunktet har valgt å bli der livet ut?  

– Rent praktisk er det ikke vanskelig. Har du avgitt løfter, så får du opphevet dem på en eller annen måte – det er ingen som tjener på å tvinge deg til å bli der. Det er den følelsesmessige prosessen rundt det som er det vanskelige.  

Sammut sammenligner det med en skilsmisse. Det å gifte seg er et valg du tar med glede; det er spennende, det er en feiring. Valget om å avslutte ekteskapet er mye mer sammensatt, og det å akseptere at det ikke blir slik du trodde, er en stor følelsesmessig prosess. 

– Det er en sorg å bearbeide, selv om man vet at det er riktig. Jeg lever godt med mitt valg, og tenker at Gud kaller meg til et liv og en oppgave her jeg er nå. 

Man kan tvile på seg selv, på Gud, på alt egentlig. Troen er jo til syvende og sist et slags valg. Det er jo ingen som vet.

En eksistensiell verktøykasse 

Operaen heter opprinnelig Dialogues des Carmélites – karmelittenes dialoger – og det er nettopp samtalene mellom søstrene som driver handlingen fremover. Slik sett skiller den seg fra mye av det tradisjonelle operarepertoaret, hvor handlingen ofte dreier seg om et kjærlighetsdrama. 

Sammut mener at en slik opera kanskje er akkurat det vi trenger nå, i en tid som er preget av høyt individfokus samtidig som store, ubegripelige ting skjer i verden rundt oss: 

– Jeg tror vi trenger måter å forstå det på, og muligheten til å snakke om viktige ting fra en litt annen side enn kjærlighetsperspektivet, sier Sammut. 

– Jeg ser det med mine egne barn, som er 9 og 12 år gamle, at samfunnet vårt ikke legger til rette for å gi folk en verktøykasse med filosofiske og religiøse begreper. Vi har få rom og lite språk for å snakke om eksistensielle spørsmål. Vi blir på en måte litt fattige av det. 

Hun mener at det er viktig å bli minnet om å stoppe opp og ta seg tid og rom til å tenke. 

– Jeg håper denne operaen kan gi folk som ser den, nettopp det, sier Sammut.