Dans i uroens tid
Jo Strømgren / Foto: Erik Berg
– Det hadde vært lettere å bli intervjuet om en annen forestilling, fordi denne er mer abstrakt. Og om det abstrakte bør man kanskje si minst mulig.
Det er 30 år siden Jo Strømgren debuterte som koreograf. Over 200 verk står på CVen hans, blant dem ni skapt for Nasjonalballetten, hvor han har vært huskoreograf siden 2013.
Stigma blir hans hittil mest abstrakte.
– Det finnes vel likevel måter å snakke om abstrakt ballett på. Det å foreslå mulige betydninger er en bjørnetjeneste, fordi det kan styre tolkninger og assosiasjoner. Og det vil jeg ikke. Men det er interessant å snakke om hva man grunnleggende vil uttrykke.
Han sier han har havnet i et lite dilemma denne gangen. Mange forbinder Jo Strømgren med scenekunst som er helt konkret: Klar tale, om enn på kaudervelsk. Tydelige rollefigurer, handling fra A til Å. Politikk. Humor.
– Ikke lett tilgjengelig, men det er tilgjengelig, i hvert fall, føyer han til.
Med Stigma blir det annerledes.
– Vi lever i en tid i veldig forandring, og jeg merker en stigende uro. Folk går rundt og er bekymret. Det er forvirring, man vet ikke helt hva som foregår eller hva som kommer til å skje. En uro, som kommer til uttrykk i politikken, mellom mennesker, og når man sitter alene og grubler.
Hvordan kan man uttrykke en sånn uro – gjennom dans?
– Akkurat nå synes jeg ikke det passer med klare meninger eller rop eller sannhet, sier Jo. – Temaet er for komplisert til det. Valget falt derfor på å gjøre det litt mer abstrakt, mer intuitivt – for å finne fornemmelser som kanskje er felles for mange i dag. Inkludert meg selv.
Ballettforestillingen Hei
Om verket er abstrakt, har den likevel fått en konkret tittel.
– Tittelen er konkret, ja, sier Jo. – Men samtidig veldig åpen.
Ordet stigma er gresk og betyr merke. Ofte brukes det i flertall, stigmata, om Jesu sårmerker etter naglene på korset.
– Men i dagligtale snakker vi ofte om å bli stigmatisert, man blir merket, om en slags arv man har som person eller som menneske, eller familie eller folkegruppe, som ikke har noe med deg eller den gruppen du tilhører å gjøre, men det er noe som har skjedd før. Noe du bærer med deg. En slags arvesynd.
Titler for abstrakt ballett kan være hva som helst, mener Jo.
– Det kunne vært ballettforestillingen Hei. Men siden poenget er å reflektere over noe så lite artig som uro, så ble tittelen dessverre ikke Hei denne gangen.
Og ordet Stigma setter utvilsomt i gang assosiasjonsrekkene. Det er noe med massen av dansere, prosesjonene på scenen, korsformasjonene og kostymene som lett kan knagges på tittelen.
– Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er hundre prosent abstrakt. Det ligger ikke i min natur, medgir Jo, – men dette er det mest abstrakte jeg har gjort her med Nasjonalballetten. Men abstraksjon i seg selv blir jo først spennende når man får skape tankerekker hos dem som ser på. Da er alltid spørsmålet: Hvor mye trenger man for å sette den prosessen der i gang?
Er det en liten blodflekk lengst framme på scenen? Eller er det kostymene eller musikken som skal antyde noe? Er det teatrale forløp, eller kan det være helt løse bilder?
– Det er vanskelig å beregne. Men så lite som mulig er jo det beste – da kan tankerekkene strekkes enda lengre.
Julenissens verksted
Når man har jobbet som koreograf i tre tiår, i 70 ulike land, har man møtt en del mennesker opp igjennom. For ikke å nevne ulike grupper. Jo Strømgren har én fot i frifeltet, én hos institusjonene, og har arbeidet sjangeroverskridende med teater og dans, men også med film, opera og dukketeater.
– Det er veldig interessant å se på hvilke typer av folk man har jobbet med i forskjellige prosjekter og land, forteller Jo. – Ulike aldre, sosiale lag, politiske overbevisninger, religioner, fysiske variasjoner, ideologier, og oppfatninger om hva kunst er eller bør være.
Én ting er han sikker på: Hvis man skal jobbe med teater og dans, så må man være interessert i mennesker.
– Hvis man ikke liker ulikhetene blant oss, så må man finne seg en annen jobb.
Denne gangen er det Nasjonalballetten han er tilbake hos: Et kompani som er som en verden i miniatyr, med dansere fra mer enn 20 nasjonaliteter – og samtidig med en sterk ballettkultur som går på tvers av landegrensene.
– Det er et stort privilegium å få være en del av Nasjonalballetten som huskoreograf og som gjest, synes Jo. – På de tredve årene jeg har jobbet, har jeg sett en utrolig utvikling i hva Nasjonalballetten er og har vært, og hvilke mennesker som får lov til å blomstre innenfor de rammene.
Han jobber med kompaniet for ellevte gang nå – og er overrasket.
– Vanligvis er det jeg som leder an og setter bevegelsene og bestemmer veldig mye. Men jeg har tenkt: Nå trekker jeg meg litt tilbake, for det ensemblet jeg har foran meg er så nysgjerrig og så kreativt, og man har så mange typer personligheter, forteller han. – Det er litt som julenissens verksted. Det jobbes i alle kroker. Jeg trenger ikke rope. Nasjonalballetten er på vei.
Danserne har vært mer skapende enn tidligere.
– De bidrar absolutt med bevegelsesmateriale denne gangen, sier Jo, – og det å få bruke sitt eget kroppsspråk på scenen er et privilegium alle dansere fortjener iblant. Jeg foretrakk det selv som danser, og jeg håper flere koreografer lar danserne få utfolde seg på samme måte. Men det er også viktig at jeg som koreograf tar ansvar for hovedmengden av materialet og tilfører en tydelig signatur. Dansere har allerede en hard hverdag, og hvis de presses for mye kreativt, så kan jo hodet eksplodere. Frivillighet er viktig. Men bevares, det er en lykke å få servert mat på sølvfat, og denne gangen har jeg spist godt.
Natt-og-dag
Som om ikke koreografien var nok: Jo er også scenograf for forestillingen.
– Jeg har blitt godt vant til å jobbe med flere oppgaver samtidig, forteller han. – Jo flere arbeidsoppgaver jeg kan ta ansvaret for selv, jo bedre kan det være for ideen og for prosessen min. Men her fins det selvfølgelig grenser, og hybris, overmot. Det er jo veldig mange ting andre er mye flinkere på.
I arbeidet med Stigma har han med seg lysdesigner Oscar Udbye og kostymedesigner Bregje van Balen.
– Uten dem, så hadde jeg ikke kunnet klare å gjennomføre dette her. Ikke sjangs.
Hva musikken angår, har han med seg en langvarig samarbeidspartner. Som han selv sier: Noen venner forsvinner aldri.
– Jeg har en: Bergmund. Han er min beste venn fra barndom og oppvekst. Vi har jobbet mye sammen. Så vi er litt som Knoll og Tott så ofte vi klarer.
Bergmund Waal Skaslien er bratsjist og komponist, og har også jobbet med Operaorkestret gjentatte ganger. Musikken i andreakten av Stigma er hans, fra tidligere verk.
– Vi har to akter i forestillingen, og forventningen i teaterverdenen er jo at akt én og akt to bør være litt forskjellige, ellers gir det ikke så mye mening å ha en pause imellom, mener Jo.
I førsteakten er musikken modernistisk; av rumensk-østerriske György Ligeti og tysk-russiske Alfred Schnittke.
– Dette er hardcore 60- og 70-talls pling-plong-musikk som er interessant for meg når man setter det sammen med for eksempel dans, forteller Jo. – Men det er ikke ting jeg sitter alene og hører på om kvelden. Eller jo, noen ganger. Oi, der slapp jeg jammen katta ut av sekken.
Skasliens musikk i andreakten beskriver han som mer nostalgisk, varmere – kanskje med litt mer håp.
– Så det er en slags yin–yang, natt-og-dag-komposisjon over kvelden også. Jeg synes det er fint å starte litt kjølig og håpløst, men ... når man kommer tilbake etter pause, så er det kanskje nesten et ansvar å gi litt håp og varme og et litt rundere perspektiv på ting.
Fra Bibelen til Darwin
Jo er opptatt av referansebruk.
– Jeg føler at det er utrolig viktig, i hvert fall i en kunstart som danseteater, å være klar over hvilke felles referanser publikum besitter.
Han forteller om en gang han satte opp en forestilling i New York og brukte tekst fra den franske filosofen Jacques Derrida – referanser ingen tok.
– Det er ingen vits i å pøse på med referanser folk ikke skjønner. Det er bortkastet. Men dette er spennende, for det får deg til å tenke: «Ja, hva er egentlig våre felles referanser?»
Han sier han blir mer og mer bevisst på hvor mange kristne verdier samfunnet vårt er bygget på.
– Kristendom har mer med oss å gjøre enn mange tror. Så når jeg bruker enkle bilder i en forestilling som minner om noe vi kjenner fra bibelhistorien, så kjenner vi det igjen. Her må jeg forresten også være forsiktig, fordi selv om jeg er ateist, så har jeg lest Bibelen mange ganger og regner meg som langt over gjennomsnittet bevandret i teologiske referanser. Det ligger Derrida-feller klare, også der.
Han føyer til: – Et Norge i dag er langt mer flerkulturelt og variert, så fellesreferansene begynner å bli mer uklare. Nå er det kanskje på internett og i populærkulturen at våre felles referanser blir skapt.
Uten å avsløre for mye: I Stigma får vi også et møte med noen eksotiske skapninger fra dyreriket.
– Når det gjelder symbolbruk, så føler jeg at det ikke er nok å bare forholde seg til religion for å uttrykke vår akse i verdenshistorien, sier Jo. – Vi må også forholde oss til det vi strides og slites med, friksjonen, som er darwinismen. Det er de to aksene vi dirrer mellom, fremdeles. Den diskusjonen tar jo aldri slutt.
Der man i Stigma finner flere bibelske referanser, har Jo også med en del som minner om denne andre aksen.
– Vi har utviklet oss. Vi er ikke høybårne åndelige vesener. Vi er faktisk primater. Så det er to ganske radikale symbolreferanser som krasjer litt i forestillingen, og jeg håper kanskje vi kan skape en liten spenning der.
Tilbake til basen
Jo har overlevd lenge på scenekunstfeltet.
– At man ikke mister drivkraften betyr vel at man har valgt riktig yrke. Eller, for meg er det nok bedre å si rett kanal for mitt sinne eller irritasjon eller det jeg har lyst til å si, og dele.
Der han ofte jobber sjangeroverskridende, har han med Stigma gått til kjernen av sitt virke: dansen.
– «Koreograf, bli ved din lest», var det noen som skrev i en kritikk da jeg satte opp teater for første gang. Terningkast to. Men VG så det på en annen måte og ga terningkast seks. Mange ønsker nok å beholde folk på den hylla de har lagt dem på. Men det er jo ikke dét kunsten handler om. I et fritt land og samfunn som vi har nå, ligger det et ansvar for å utforske, finne nye sammenhenger, sier Jo.
Men det er alltid en befrielse å gå tilbake til det elementære, synes han.
– Basen, ikke sant. I teater. ordet. I film: bildene. I dansen: bevegelse. Det er jo ankeret vårt. Som en del av dansemiljøet i Norge og i Europa, så tenker jeg av og til at vi ikke må glemme at det er kropp og bevegelse, og hva det kan uttrykke, som er grunnlaget for det vi holder på med. Vi må tilbake til den renheten en gang iblant.
Selv med 30 års fartstid er det nervepirrende å skape et hovedsceneverk.
– Det er alltid like vanskelig. På et sånt hus hvor alle er så vanvittig kompetente, og står på pinne for den ideen du har, så kryper alltid tvilen fram. Er jeg en svindler som egentlig ikke har noe å melde? Men det beste er jo å ikke tenke for mye på det og bare gå bananas i Lego-kassen. Og det er jo det Operaen er, en vanvittig stor én.
Men av og til, om natten, så kommer det. Ikke prestasjonsangst, nødvendigvis, men tanker om –
– Ansvar ... ja, ansvar. Privilegier må ikke komme gratis.
Veronika Selivanova og Sonia Vinograd / Foto: Erik Berg