Introduksjon Stigma  

Fremst på scenen ligger det et nakent menneske, med ansiktet vendt ned i en mørk, utflytende flekk. Så går teppet opp. Sånn starter balletten Stigma, og med det også utforskingen av disse spørsmålene. 

Mitt navn er Frida Steenhoff Hov, jeg er formidler her i Operaen og skal ta dere med inn i tankene bak den moderne balletten Stigma, koreografert av Jo Strømgren for Nasjonalballetten. Vi er så heldige å ha en verdenspremiere på Hovedscenen, med helt nyskapt dans, som gir et fysisk uttrykk til tanker og følelser som mange av oss kanskje kjenner på. Det skal jeg komme tilbake til. 

Først vil jeg fortelle dere litt om Jo Strømgren. Han er huskoreograf for Nasjonalballetten, og har verden som nedslagsfelt. Forestillingene hans har nådd ut til mennesker i over 70 land. I år er det akkurat 30 år siden Strømgren debuterte som koreograf. Siden den gang har han laget over 200 verk, og gjort seg bemerket som en av Norges største koreografer, og en av våre største kulturelle eksportartikler.  

Strømgren ble født i Trondheim i 1970, og ifølge hans egne ord overlevde han en typisk norsk barndom med vill natur, sosialdemokratiske verdier og voldelige eventyr om troll. Han tilbragte også flere år i tropiske områder på grunn av foreldrenes yrke. Strømgren mener selv at denne tidlige blandingen av lokal identitet og globetrotterforvirring har vist seg i arbeidet, både i tematikk, sjangervariasjon, og kanskje spesielt i interessen for ulike språk. 

Det var ikke gitt at han skulle havne i dansefeltet, selv om han drev med jazzdans på fritida. Etter videregående ble han trukket mellom to alternative studier – kjemiingeniør ved NTH og russisk språk i militæret. Men, da han var utvekslingsstudent i Madrid ett år og tok flamencostudier, vekket det en seriøs interesse for scenekunst, og han sendte en tilfeldig søknad til Statens Balletthøgskole i Oslo. Der fikk han plass – og fremtiden var staket ut.  

Strømgren debuterte som koreograf i 1994 med forestillingen Rechts-Links, etter utdannelsen ved Balletthøgskolen. Et par etter fikk han jobb som danser og koreograf for Carte Blanche Dansekompani i Bergen, og startet  Jo Strømgren Kompani i 1998, som umiddelbart vakte oppsikt med balletten A Dance Tribute to the Art of Football. Med den vant han Kritikerprisen, og ble for alvor et kjent navn.  

Fra 2000 frem til og med Stigma har han satt opp totalt 11 verk med Nasjonalballetten, blant annet  Årstidene (2010 hvor scenografien blant annet bestod av en enorm mekanisk gris, med kroppsdeler som kunne bevege seg, øyne som kunne rulle, og som pustet og lagde lyd. Grisen er blitt smått legendarisk her på huset. Jo Strømgren har vært huskoreograf for Nasjonalballetten siden 2013. Samme år debuterte han som operaregissør med Orfeus og Evrydike – et samarbeid mellom Nasjonalballetten og Nasjonaloperaen, der han også sto for koreografi og scenografi.  

Han har skrevet flere skuespill, en lang rekke filmmanus, dukketeater - blant annet Oslolosen, basert på en karakter skapt av Harald Eia til NRKs humorserie Uti vår hage 2. På Scene 2 i høst gikk Vikaren, teater for barn som var minst like gøy for de voksne. Strømgren har også mottatt en rekke priser i inn- og utland, blant annet Heddaprisen for teaterforestillingen THERE i 2002. Til denne ble scenespråket «kaudervelsk» Jo Strømgren Kompanis varemerke. Strømgren har skapt forestillinger for en lang rekke ballettkompanier, og har regissert teater på de fleste norske institusjonsteatrene, i tillegg til utenlands.  

Han er kjent for forestillinger med klar tale, politikk, handling fra A til Å og mye humor. Verkene er ofte en blanding av av dans og teater, med kaudervelsk tullespråk. Moderne ballett med strømgrensk signatur er alltid en reise i assosiasjoner og livets store og små spørsmål, spekket med referanser til både hverdagsliv og verdenshistorie. Nå går han inn til kjernen: til dansen. Til kropp og bevegelse. 

– Nå lever vi i en tid som er veldig i forandring, og jeg merker en sigende uro, sier Strømgren selv. Hvordan kan man uttrykke det? Folk går rundt og er bekymret, […] man vet ikke helt hva som foregår eller hva som kommer til å skje. En uro, som kommer til uttrykk i politikken, mellom mennesker, og når man sitter alene og grubler. Akkurat nå passer det ikke med klare meninger eller rop eller sannhet. For å reflektere over denne uroen, falt derfor valget på å gjøre det mer abstrakt, mer intuitivt – for å finne fornemmelser som kanskje er felles for mange i dag. 

I tider med uro vil jo folk ofte se ting som gir ro, underholdning som gir det motsatte av det man føler til daglig, men dette er Strømgrens refleksjon over det han føler nå.  

Selve ordet ‘stigma’ er opprinnelig gresk og betyr merke, men har blitt knyttet til kristendommen og brukes ofte i flertall ‘stigmata’ om Jesu sårmerker etter naglene på korset. I helgenbilder viser det til lignende merker som har oppstått hos sterkt troende, som hos Frans av Assisi. I dagligtalen bruker vi det ofte om å bli stigmatisert, i overført betydning om det å merke noen negativt i sosial sammenheng; Å bli stemplet eller satt en negativt merkelapp på. For eksempel stigmatisering av en minoritetsgruppe ved å hevde at gruppen generelt har spesielt dårlige egenskaper, er upålitelige eller lignende. Stigmatisering kan føre til sosial diskriminering og utenforskap. 

Strømgren sammenligner dette med en slags arv man har som person, som familie eller folkegruppe, som ikke har noe med deg eller den gruppen du tilhører å gjøre, men noe som har skjedd før. Noe du bærer med deg, som en slags arvesynd. Med andre ord at fortidens tanker og handlinger påvirker oss i dag på måter vi ikke er klar over eller bevisst i hverdagen.  

Tittelen Stigma skal åpne og skape assosiasjoner. Balletten er abstrakt og ikke ment å skulle forklares, men å skape tankerekker hos de som ser på. Og for å sette i gang tankene gir Strømgren oss noen knagger; både på scenen, i musikken, i små teatrale forløp mellom danserne eller nyanser i bevegelser som antyder noe. Massen av dansere, tablåer og prosesjoner på scenen, korsformasjoner og kostymer kan også lett knagges på tittelen. Her er ingen karakterer som skal huskes eller handling som skal følges, det er bare å åpne opp øyne og ører, og la seg flyte med i sin egen tenkereise gjennom forestillingen.  

Alle vil kunne finne noe å relatere til uavhengig av hvem vi er, hvilke kulturer vi er del av eller hva vi har opplevd i livet. Likevel henger våre assosiasjoner tett sammen med de referansene vi har, både som individer og i en større sammenheng – som del av et vestlig samfunn som i stor grad fra gammelt av er bygget på kristne verdier.  

Strømgren er opptatt av hvilke felles referanser publikum har, men et Norge i dag er langt mer flerkulturelt og variert, så fellesreferansene begynner å bli mer uklare. Nå er det kanskje på internett og i populærkulturen at våre felles referanser blir skapt. 

Strømgren bruker symboler i forestillingen, knyttet til både religion og darwinisme, som jo er motstridende tenkesett omkring jordas opprinnelse. Darwinisme, eller evolusjonsteorien, ble utviklet blant andre av Charles Darwin, og sier at alle nålevende og tidligere arter på jorda er i slekt og har utviklet seg over mange millioner år fra en felles stamform, og at det har skjedd i hovedsak gjennom naturlig utvalg. Disse to motstridende aksene i verdenshistorien, religion og darwinisme, strides det fortsatt om. Den diskusjonen tar kanskje aldri slutt. Men hvor Strømgren står som selverklært ateist, er ikke så vanskelig å se. Er vi høybårne åndelige vesener, eller i bunn og grunn utviklede primater? Uten å avsløre for mye, kan jeg si at vi også møter noen eksotiske skapninger fra dyreriket. Så det er to ganske radikale symbolreferanser som skaper spenning i forestillingen.  

Som koreograf setter vanligvis Strømgren bevegelsene og bestemmer veldig mye, men med dette ensemblet har han trukket seg litt mer tilbake, og gitt danserne rom til å være kreative og bidra med bevelsesmateriale selv. Det å få bruke sitt eget kroppsspråk på scenen anser han for å være et privilegium alle dansere fortjener i blant. Koreografien er i et moderne og abstrakt dansespråk som er uttrykksfullt og svært variert, og det varierer mellom soloer, duetter, dans i grupper og større felles sekvenser hvor alle beveger seg likt. Mot slutten av andre akt er det som menneskene river seg løs, og de løper videre som frie kropper i energisk bevegelse. Kanskje er de på vei mot noe bedre, en fremtid med mer håp? Selv om danserne er medskapende er det likevel Strømgren som må ta ansvar for hovedmengden av materialet, og å sy alt sammen, utforme konseptet og bestemme helheten. 

Og det å ta ansvar for større deler av denne helheten er noe Strømgren gjerne gjør, i Stigma er han nemlig også scenograf. På scenen møter vi et tidløst rom kledt i sandfarget, grovt bomullslerret, digre paneler henger fritt i rommet og kler også store deler av dansegulvet. Rommet som skapes kan minne om store bygninger av sandstein, eller torg og åpne plasser i varmere land enn vårt. Mot slutten av forestillingen brukes disse lerretene også som rekvisitt på overraskende vis, men den detaljen vil jeg spare til dere sitter i salen.  

Lyset er effektfullt brukt og skaper stor variasjon i uttrykket på scenen, det deler inn scenerommet i ulike deler, skaper rom og stemninger som er både intime og storslåtte. Lysdesignen er ved Oscar Udbye, og han lar teppene belyses i mange farger og fra flere vinkler, og fungere som lerret for projeksjoner. Også papirlanterner som danserne holder i hendene og bruker som del av koreografien, gir en helt spesiell effekt i svakt scenelys.  

Kostymene er ved Bregje van Balen. Fargepaletten er holdt i lyse farger, ulike nyanser av hvitt og lysegrått. I første akt er alle danserne kledt forskjellig, i individuelle plagg med moderne snitt, bukser, skjørt, shorts, vester og skjorter. I andre akt bærer alle samme kostymer, lange hvite kjortler, og hodeplagg som ligner tynne hjelmer. Det kan minne om nattskjorter, klesdrakt fra svunne tider, renessansekunst, eller kanskje et Nerdrum-maleri? Denne uniformeringen forsterker inntrykket av fellesskap i motsetning til mennesket som individ, og det blir tydeligere når ett menneske da står utenfor gruppen.  

Musikken i første akt beskriver Strømgren selv som hardcore pling-plong-musikk. Han bruker modernistisk musikk fra 1950/ 60/70-tallet, med ulike komposisjoner av Alfred Schnittke og György Ligeti, og som formidler en energi Strømgren synes blir interessant i møte med dansen. I andre akt er musikken varmere, mer nostalgisk og kanskje mer fylt av håp, her har Strømgrens med seg sin barndomsvenn, bratsjist og komponist Bergmund Skaslien på musikk og lydkulisser.  

1. og 2. akt er litt som yin–yang, natt-og-dag ifølge Strømgren selv. Det  starter litt kjølig og håpløst, men når vi kommer tilbake etter pause, er det litt mer varme og et litt rundere perspektiv på ting. Gjennom forestillingen trekkes det opp noen lange linjer og for meg er Stigma både underfundig og vakker, storslått og intim, menneskelig, overraskende og et univers en lett vil bli værende i. Så om dere ikke ønsker å gå ut av salen når det er slutt, forstår jeg det. For det vi ser i dansen rommer også håp for mennesket.

Og håp kan vi trenge. Vi er flere som kjenner på en uro i vår tid, med dagens spente politiske situasjon, den forferdelige og usikre hverdagen for alle dem som opplever krig, og nå også situasjonen etter valgresultatet i USA. Da er det godt å være sammen om felles opplevelser, med dans som gir denne uroen et uttrykk.  

Jeg ønsker dere en god tankereise og opplevelse, takk for oppmerksomheten!