Jakten på det uperfekte perfekte
– Vakkert, dere, virkelig vakkert. Nå vil jeg at dere skal være mer menneskelige.
Stemmen til koreograf Sol León, på engelsk med tydelig spansk aksent, kommer fra mørket i salen opp til de pustende danserne der oppe på scenen, som nikker og viser at de forstår. Vi er på sceneprøve halvannen uke før norgespremieren på ballettene Schubert og Stop Motion, og de åtte danserne har akkurat hatt gjennomkjøring av sistnevnte. Nå skal balansen mellom det perfekte og det menneskelige manes fram.
– Jeg elsker virkelig når perfeksjonisme er rettet mot det du vil uttrykke. Men når du som kunstner har kommet dit, da vil jeg se mennesket. Du kan ikke være en kunstner uten det menneskelige. Da blir det fremmed. Forstår du hva jeg mener?, spør León senere på dagen.
– Når vi jobber med noen i studio, om de er 18 og det er deres første jobb, eller de er i 40-årene i de modne årene av karrieren sin, så ser vi alltid etter individet satt opp mot strukturen vår, koreografien, forklarer Paul Lightfoot, den andre halvdelen av duoen León & Lightfoot.
– Det er dette som gjør det håndgripelig og forhåpentligvis berører, sier han.
– Du går gjennom denne prosessen mot det perfekte, men når du kommer dit må du bare kaste det – og starte på nytt, legger León til.
Dansernes overgangsrite
Det går gjetord om prosessene med León og Lightfoot. Deres bevegelsesspråk er spesifikt, teknisk, detaljert i alt fra grimaser til den minste håndbevegelse – og samtidig med store utslag. På prøver i studio med danserne jakter duoen riktig uttrykk og utførelse – og gir seg aldri.
– Det er nesten så vi er kjent for det, det er en slags overgangsrite å ha jobbet med oss, humrer Lightfoot.
– Vi er intense, medgir León.
– Jeg tror vi på en kjærlig måte er veldig konfronterende og det er krevende for hvem som helst, og så på toppen av det er det to av oss. Som danser vil du ofte få ulik informasjon om den samme tingen, og så må du finne ut hvordan du skal balansere det, forklarer Lightfoot.
– Det er dobbelt med glede, sier León
– Og smerte!, skyter Lightfoot inn.
Likevel søker danserne seg til det, vet at det er utviklende og kanskje får de bare muligheten noen få ganger i løpet av en kort dansekarriere. En av Nasjonalballettens dansere søkte seg hit fra Australia, fordi kompaniet har verk av León & Lightfoot i repertoaret.
– Det er mye ro når du først har svelget all den motstridende informasjonen. Da kan du skape en harmoni, sier Lightfoot.
– Og så er det en detalj som er veldig viktig, forklarer León.
– Som danser følte jeg meg uhyre heldig som jobbet med alle disse mesterkoreografene. Det var én, jeg kaller ham min gudfar, det var Hans van Manen. Hans bevegelsesstil var veldig krevende, men det jeg visste var at han alltid ville gjøre meg til den beste utgaven av meg selv, og det er noe jeg prøver å gi til danserne. Jeg vil aldri la én eneste danser ta seg dårlig ut. Det tror jeg danserne vet.
– Det viktigste av alt er min relasjon til danserne, sier hun.
– Det er folka våre, avslutter Lightfoot.
To stemmer og en katalog av verker som begynner på S
De gjør det hele tiden: skyter noe inn, fortsetter der den andre slapp, avslutter hverandres argumenter. I 35 år har de hatt en samtale gående, i en tilstand av konstant kreativitet. Det startet ved Nederlands Dans Theater, der britiske Lightfoot og spanske León var dansere. Deres første ballett hadde premiere i 1989. Siden har det blitt 63 balletter til, alle har titler som starter på s. Først var det bare Lightfoot som ble kreditert for ballettene deres, mens Sol León ble anerkjent gjennom den litt hemmelige s-en. Snart ble det selvsagt at de begge skulle stå som koreografer.
Åpningen av kveldens forstilling er det i hovedsak Sol León som står bak. Duetten Schubert ble skapt for å markere deres 25 år som koreografer med Nederlands Dans Theater i 2014, men handler den om dem?
– Sol var veldig tydelig på det. Hun ønsket at det skulle være et speilbilde av oss, sier Lightfoot.
– Det var ikke et speilbilde av oss. Jeg brukte anledningen til å snakke om oss til ikke å snakke om oss. Det jeg så tydelig var avstanden mellom øyeblikket der du er så uskyldig, så lidenskapelig, åpen, alt er mulig, alt er et smil, og jeg forstod – 25 år senere, at jeg savner det, den delen av oss savner jeg, sier Leòn.
– Så jeg prøvde å skape et stykke der to mennesker gjør trinnene og speiler kjærligheten på samme tid. Kjærligheten er sterkere enn koreografien, sier hun.
– Den prøver ikke på noe nivå å være et fullt verk, den er en slags vignett, vakre ideer om menneskeheten på veldig kort tid, legger Lightfoot til.
– Det starter, det skjer, og så er det borte.
En kjærlighetshistorie
Køen strakk seg gjennom hele folketeaterpassasjen i den gamle Operaen, og inni operahuset, blant de ansatte, vibrerte det. Vi er i 2005 og noe har skjedd. Etter premieren på 4 X Lightfoot & León sprer det seg en fortelling om en helt spesiell opplevelse og anmelderne er i fyr og flamme. «Om ikke kultureliten og menige elskere av veldefinert scenekunst renner dørene ned for å se denne indrefileten av en ballettopplevelse, kan de ha det så godt.», mente Aftenpostens anmelder. Fem år tidligere hadde Nasjonalballetten danset den første av det som den gang het Lightfoot & León-ballett.
– Første gang vi kom hit var denne bygningen bare en ansamling gjørme ved sjøen, sier Lightfoot, der han sitter i foajeen i operahuset i Bjørvika.
– Personlig er det å komme hit som å komme til mitt andre hjem. Forholdet vårt går langt tilbake og vi har opplevd så mye sammen, og vi har sett så mye utvikling. Nå ser vi en ny generasjon dansere, og vi bare elsker det, sier han.
– Det er virkelig vakkert, sier León.
– Og det er generasjonen til datteren vår. Derfor oppleves det som så spesielt å ta med akkurat Stop Motion. Det er litt det å se henne omgitt av kunst, fortsetter hun.
I balletten projiseres nemlig bilder av datteren deres, Saura, hengende over danserne.
– Sol sa at vi måtte gjøre det nå. Jeg vet ikke hva balletten skal handle om, men vi må gjøre det nå, sier Paul om å feste den da 15-årige Saura til film. De ville fryse bildet av tenåringsjenta som om det var et tidløst maleri.
– Vi visste kanskje at stykket skulle handle om transformasjon, men så kom hele den politiske diskusjonen inn i det også, fortsetter han.
– Det er ikke et verk med en handling, men emosjonelt er det fra overgangen da vi var kunstneriske ledere for Nederlands Dans Theater og byen bestemte at det gamle teatret vårt skulle ødelegges og det skulle bygges et nytt teater. Borgermesteren ville ha et nytt teater for at byen skulle vokse, mens vi reagerte med: vet du hva dette teatret er, vet du hva kunst er?
– Så det er disse underliggende temaene om ødeleggelse, transformasjon og hvordan vi som kunstnere fortsetter, sier han.
– Alle kom til premieren og forventet at vi kanskje skulle gjøre noe vilt, forklarer León.
– De visste at det var konflikt, men så var det de fikk se det motsatte – et pust, noe helt transcendent, fortsetter hun.
– Det er det jeg elsker med kunst. Det er ikke konkret, det er ikke historiefortelling, men hvis du er åpen, så kommer det til deg, sier hun.
Øyeblikkets kunst
Ti år har gått, og León & Lightfoot er ikke lenger kunstneriske ledere for Nederlands Dans Theater, men ettertraktede frilanskoreografer. Lightfoot beskriver det som at de bærer med seg ballettene sine i en sekk på ryggen og reiser rundt i verden. De skaper fortsatt nye verker, men elsker å komme tilbake til de eksisterende.
– Kreativiteten er 100 % til stede i en ballett man skapte for 20 år siden. Fordi man er skaperen av den, sier León.
– Jeg kan gi deg den beste balletten og skape den på dine dansere nå. Den er ikke død, og jeg er ikke død, jeg lever. Utnytt det, ikke vent til jeg er død med å spørre hva jeg sa eller gjorde.
– Det handler om å skape i øyeblikket, avslutter hun.
– Å komme tilbake til et eldre verk er et eventyr, og vi har samlet så mye erfaring på de ti årene som har gått, utfyller Lightfoot.
All kreativiteten, intensjonen og erfaringen deres samles i det ene øyeblikket der balletten møter sitt publikum.
– Dans er det ypperste uttrykket for nået, sier León, og fortsetter:
– Det er ikke bare underholdning, det er så mye mer enn det. Det er når mennesker i teateret sittende i setet endrer holdningen sin, ler, gråter.
– Sover, skyter Lightfoot inn.
– Det er dans, jeg tror på dansen, avslutter León.
Lightfoot /
Balanchine