Ingrid Lorentzen om Diamanter 

I ukevis har danserne, iscenesetterne, ballettmesterne og koreografene hamret løs i studio. «Vi er intense», sier León og Lightfoot selv. Og danserne vet det, vet hva som kreves av dem når de skal danse deres verk, og søker seg til det. Koreografien og bevegelsene meisles ut og terpes, detaljene finpusses, uttrykket likeså. Det jaktes på perfeksjon, men det er ikke det som er målet. Målet er at danserne skal komme dit at de kan gi slipp på teknikken og la det helt personlige komme til syne. Det er først da det skjer. 

Og som det skjer noe i møte med León og Lightfoots dans! Vi som har vært med en stund, husker det første møtet. Det var som et språk ingen av oss snakket, og så, plutselig, da teppet gikk opp, skjønte vi på de i salen, vi hørte det på stemmene og så det på køene som vokste utenfor. For jo visst var dette moderne ballet – og det var et språk folk forsto. 

Det store gjennombruddet her til lands skjedde i 2005, og fra da av hadde koreografduoen en helt egen dragning på det norske publikummet. 14 balletter har vi danset, alle starter på S, som en gest til Sol León som først ikke hadde sitt navn på det som kaltes Lightfoot-balletter, og så til datteren Saura, som dukker opp på skjermen under kveldens finale, Stop Motion. Også når de går tilbake til et eksisterende verk, som med denne balletten, skaper de fortsatt, endrer litt her og justerer litt der. Dette verket er om avskjeder og transformasjon, og så lenge de og danserne er i utvikling, må ballettene deres være det også. 

Fra en skjult anerkjennelse i titlene til at hun ble satt først i León & Lightfoot-navnet – Sol León skaper nå sine verker alene like gjerne som i duo, og kveldens åpning er signert henne. Starten til duetten Schubert skjedde nettopp i Oslo, i Nasjonalballettens prøvesal da NDT var på gjestespill i Oslo. Nå er verket kommet hjem igjen, og duetten er som et lite dikt eller en sang som blir hengende i lufta etter at det er ferdig.   

I kveldens andre ballett fylles scenen av dansere og orkestergraven med musikere, og mot oss flommer en elv av bevegelse og Tsjajkovskijs musikk. Balanchine ønsket at vi skulle høre dansen og se musikken, og for meg er det akkurat sånn det oppleves. I den helaftens balletten Jewels ville Balanchine fange essensen av juveler, i musikk, farger og følelser, og vi danser siste del, Diamonds.  

Balanchine reformerte ballettkunsten, og har fortsatt å være en enorm drivkraft, også fire tiår etter sin død. Hvordan er det mulig? At én person sin påvirkning, stil og sans gjør seg gjeldende i hver eneste ballettdanser som står på scenen verden over.  
 
Interessen har vært stor de senere år for å gå opp stiene på nytt i artikkelserier, bøker og podkaster om «Mr. B», Balanchine, hans arv, genialitet – og hans dansere. Balanchine er ballettens Rachmaninov, han er vår Ravel og vår Stravinsky, og hans liv og verk fortjener å vises –  og belyses.  
For å oppnå den rekkevidden som Balanchine gjorde med sitt arbeid må det ligge én faktor bak, tenker jeg: en kolossal inspirasjon. En inspirasjon fra Mr B som strekker seg gjennom årtiene og enda fram til de danserne som møter hans koreografi og går ut på scenen foran dere i kveld.