Nysgjerrige kvinner må dø – leve nysgjerrige kvinner!

Situasjonen er kjent, men ikke ny: Historien om hun som blir med en spennende og mystisk mann hjem, for så å finne ut at han skjuler hemmeligheter i låste rom, finnes i mange varianter over hele verden. Hos brødene Grimm finner vi en versjon i «Røverbrudgommen», mens den her i Norge eksisterer i to varianter hos Asbjørnsen og Moe, i Høna tripper i berget, der et troll skjuler mange rom og døde kvinnelik, og i Kjæresten i skogen, med den repeterte setningen: «Skjønne jomfru, skjønne jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!» I tillegg finnes muntlige versjoner av fortellingen om den nysgjerrige jenta og hennes oppdagelser av mannens hemmeligheter over hele Asia og i Mellom-Amerika. 

En bloddryppende, psykologisk thriller 

Den korte operaen Hertug Blåskjeggs borg, skrevet av Béla Bartók og Béla Baláz i årene 1911–1913 baserer seg på versjonen som ble nedskrevet av den franske forfatteren Charles Perrault og utgitt i 1697. I dette eventyret hører vi om en rik og velstående mann, men det blå skjegget gjorde ham ikke særlig tiltrekkende:  

«Det var en gang en mann som eide flotte hus og gårder, servise i gull og sølv, broderte møbler og gullforgylte vogner. Men den stakkars mannen hadde blått skjegg, og dette gjorde ham så avskyelig og skremmende at hver en kvinne og hver en jente løp av gårde bare ved synet av ham.» 

Ved siden av Blåskjeggs borg bor en mor med to døtre. Da han inviterer dem over på flere besøk, er det særlig den yngste av dem som får et nytt syn på den noe mystiske naboen og «...  begynte å tenke at skjegget til husets herre ikke var så blått allikevel, og at han var en svært fornøyelig mann». De to gifter seg, og før Blåskjegg drar på forretningsreise, gir han den unge kona nøklene til borgens sju rom, med beskjed om at hun kan åpne hvilket rom hun vil, unntatt ett:  

«Du kan åpne alt og gå alle steder, men jeg forbyr deg å gå inn i det lille rommet. Dette forbudet mener jeg så alvorlig, at skulle du åpne døren, vil jeg bli så sint at det ikke er grenser for hva jeg kan gjøre.»

Selvfølgelig faller den unge kona for denne store fristelsen – og der inne er gulvet dekket av blod og kroppene til Blåskjeggs tidligere døde koner.

Sjokkert mister jenta nøklene i blodet, og selv om hun prøver å vaske det av, hjelper det ikke. Da Blåskjegg kommer hjem tidligere enn planlagt, ber han om å få tilbake nøklene, som nå er fulle av blod. Han skjønner han hva som har skjedd: Hun har falt for fristelsen, og som straff sier han at hun må dø. Men hun ber om tid til å be først. For hun vet at brødrene hennes vil komme på besøk den dagen, så hun kjøper seg tid, og sammen dreper de Blåskjegg og tar skattene hans.

En advarsel mot nysgjerrighet 

I de mange ulike versjonene av dette eventyret varierer det hvordan mannen ser ut (avskyelig eller annerledes), og på hvilken måte kvinnen avdekker hemmelighetene hans. Men de fleste versjoner fokuserer heller på kvinnens ulydighet og nysgjerrighet enn på mannens forbrytelser. Hos Perrault står faktisk moralen utskrevet etter eventyret: «Nysgjerrighet, til tross for sin appell, fører ofte til dyp anger. Til misnøye for mang en jomfru er gleden kortvarig.»   

Også senere tolkninger av eventyret har brukt det som en historie om en straff kvinnen må gjennomgå på grunn av sin nysgjerrighet. Psykoanalytikere fra Sigmund Freud til Bruno Bettelheim har ment at det viser til hvordan kvinner straffes, gjerne psykisk, for sin seksuelle nysgjerrighet. Bettelheim hevder den blodige nøkkelen symboliserer det mannlige kjønnsorganet etter det første samleiet med en jomfru, og dermed er et uttrykk for at den unge kona har vært utro mens mannen var på forretningsreise.  

Fortellingen om den nysgjerrige jenta finner vi også igjen i en rekke skrekkfilmer der et hopetall av kvinner har dødd under seriemordere, og der filmens dramaturgi har fått oss til å føle at det var sånn det måtte gå, fordi hun ikke klarte å la være å ta en titt. «Ikke gå opp trappa, da!» roper vi inni oss, mens vi holder puta foran øynene.  

Men at fortellingen om Blåskjegg har fungert som en advarsel mot farene ved kvinnelig nysgjerrighet er, når man tenker etter – og i lys av dessverre dagsaktuelle nyheter om partnervold – ganske absurd. I andre myter som kan minne om denne, som fortellingen om Pandoras eske eller Evas fall i Edens hage, knyttes nysgjerrigheten med menneskets vilje til å ville gjøre det onde. Nysgjerrigheten i fortellingen om Blåskjegg, derimot, avdekker det onde – det avdekker en morder.  

Hold kjeft og kyss meg! 

Det er tydelig at mange har funnet Perraults eventyr frustrerende, for gjennom århundrer har en rekke forfattere, billedkunstnere, filmskapere, dramatikere og komponister skapt sine egne versjoner av det. Vi finner historien hos forfattere som Charles Dickens i Captain Murderer (1860), Kurt Vonnegut i Bluebeard (1987) og Margaret Atwood Bluebeard’s Egg (1983), i filmer som Jane Campion The Piano (1993) og Joanna Hoggs The Souvenir (2019).  

Å gjenfortelle historien har vært strategier for å gi stemme – både til henne som finner og til de mange som blir funnet. «Åh, hva var det? Hva sukket? Hvem sukket? Blåskjegg!» spør Judit i Bartóks opera; hun hører lyden av noe i borgen som vekker hennes oppmerksomhet. Charlotte Brontës hovedperson i boka Jane Eyre fra 1847 hører en merkelig latter fra loftet, slik at hun trekkes mot det låste rommet, der hun finner ektemannens tidligere kone og hans skjulte hemmeligheter. Også søsteren til Charlotte, Anne Brontë, skrev om et mystisk slott som den unge kvinnelige hovedpersonen lukkes inne i, men som hun greier å flykte fra. Det skjer i boka The Tenant of Wildfell Hall fra 1848, som kalles en av de første feministiske romanene. Allerede i 1913 konstaterte suffragetten May Sinclair at da døra slo igjen på Wildfell Hall, ga det gjenlyd i hele det strenge, viktorianske England.  

Og myten om Blåskjegg har også gitt gjenlyd i feminismens historie. Det er en fortelling som gir mulighet for å belyse ekteskapet, begjæret, seksualiteten, undertrykkelse, frigjøring og vold i nære relasjoner. Det er en historie å kritisere, men også å finne inspirasjon i. Fortellingen har blitt brukt til å avmystifisere patriarkalsk makt, gi stemme til den tause kona og til å synliggjøre mønstre av overgrep og straff mot kvinner i hjemmet.

Selv om denne fortellingen på ett nivå kan fungere som en advarsel mot kvinnelig nysgjerrighet, handler den samtidig om en kvinne som stiller spørsmål, som agerer på egenhånd og til slutt bryter løs. Slik er det også en fortelling om en sann heltinne. I skrekkfilmer er det den siste jenta, «the final girl», som avslører hva som har skjedd med de andre som har møtt seriemorderen før henne (gjerne før filmens handling startet). For feministiske filmteoretikere har hun blitt et ikon, ved å være den som avslører hans giftige maskulinitet og som på denne måten peker mot patriarkatets mange ofre. Den unge nysgjerrige jenta som lurer rundt i Blåskjeggs borg, minner om henne. Begge leter og finner. De banker på og blir lukket opp for.

«I likhet med et vilt dyr som snuser opp ting, snuser over og under og rundt dem for å finne ut hvordan noe er, har en kvinne rett til å finne de riktige svarene på sine dypeste og mest skjulte spørsmål. Hun er fri til å ta makten fra det som har overfalt henne, og de kreftene som tidligere er brukt mot henne, kan hun nå med stor fordel sette inn der det passer henne selv».  

Det skrev Clarissa Pinkola Estes i boka Kvinner som løper med ulver, fra 1992, lenge før Metoo-opprøret. Estes fortsetter:  

«I eventyret om Blåskjegg ser vi at en kvinne faller for udyrets trolldom, våkner til handling og slipper ham, klokere enn hun var på forhånd. Fortellingen handler om forvandling av fire skyggeaktige holdninger som er typiske for kvinner: Jeg ser ikke. Jeg skjønner ikke noe. Jeg har ingen stemme. Jeg kan ikke utrette noe. For å bannlyse udyret må vi gjøre det motsatte. Vi må låse opp dører og snuse på ting for å se hva som er inni dem. Vi må bruke vår innsikt og vår evne til å tåle det vi ser. Vi må si sannheten med tydelig stemme. Og vi må bruke forstanden til å gjøre det som er påkrevd i forbindelse med det vi ser». 

«Kyss meg, ikke spør!» sier Blåskjegg i Bartók og Balázs’ musikkdrama. Men kanskje er det akkurat det denne myten, slik vi finner den gjenfortalt over hele verden, i bunn og grunn handler om – å spørre mer? Fortellingen om denne fortellingen oppfordrer oss til å fortsette å snuse, grave og lete – enten det er i skuffer, bak dører og i gamle eventyr og operaer – for å bli «klokere enn vi var på forhånd».