Stengte dører, åpne spørsmål: regissøren om Blåskjeggs borg  

Han vil ta oss med på en reise, gjennom tre sterke stykker fra det klassiske repertoaret og gjennom ulike tider. Når sceneteppet går opp, er vi på 1840-tallet, da Robert Schumann skrev lied-syklusen Frauenliebe und -leben («En kvinnes kjærlighet og liv»). Fra den, og gjennom de korte operaene Hertug Blåskjeggs borg og En florentinsk tragedie, beveger vi oss framover, helt til vår egen tid, samtidig som vi stadig befinner oss i den samme leiligheten. Der inne følger vi den samme mannen, vi kaller ham Blåskjegg, men ulike kvinner og forskjellige forventninger til mannsrollen. Blåskjegg er en taus, men tilstedeværende ektemann i Frauenliebe; han er den mystiske tittelrollen i Blåskjegg og den sjalu ektemannen Simone i den storslåtte En florentinsk tragedie. Kvelden starter likevel i det små og intime – med bare pianist Håvard Gimse og mezzosopran Ingeborg Gillebo på scenen: 

– Kammermusikk, lyden av stemme og klaver, forbinder vi med hjemmet, og hjemmet er utgangspunktet for denne fortellingen. Fra den lille historien i Frauenliebe zoomer vi utover til et større panorama, fra 1840-tallet til vår tid, via flashbacks til begynnelsen av det tjuende århundret, til månelandingen i 1969 og til 1980-tallet, sier regissør Kratzer. 

Vi ser hvordan leiligheten endrer seg gjennom tidene, samtidig som hjemmet stadig er et sted for maktkamper og psykologisk krigføring. De utspiller seg særlig omkring ett sentralt plassert møbel:  

– I Frauenliebe sitter den kvinnelige protagonisten på en sofa. Det eneste andre møblet i leiligheten på dette tidspunktet er kisten, som også er kvinnens eneste vei ut derifra. I Hertug Blåskjeggs borg blir sofaen til en divan, som kan få tankene til å gå i retning av Freuds terapisesjoner og hvordan menn blant annet gjennom analyse har rettferdiggjort seg selv og konstruert en verden ut fra sitt eget perspektiv. Mens i En florentinsk tragedie blir den igjen byttet ut med en dobbeltseng – som gir begge kjønn like mye plass, men som fortsatt er en kamparena mellom kjønnene og nedarvede strukturer, forklarer Kratzer, som ennå ikke er i gang med prøvene, men som har klare tanker om hva han vil skape. 

Lise Davidsens yndlingsregissør 

43-årige Tobias Kratzer er en av verdens mest ettertraktede operaregissører. Han har blitt lagt merke til på grunn av sine intelligente og historiebevisste produksjoner av både klassiske og nyere verk, som Wagners Tannhäuser ved Bayreuth-festspillene og Henzes Das Floss der Medusa ved Komische Oper. Den siste med hundrevis av aktører i en nedlagt hangar i Berlin høsten 2023. Bransjebladet Opernwelt kåret ham til ‘årets regissør’ i 2020; han har blitt omtalt som «et av industriens smarteste hoder» i The New York Times, og den norske stjernesopranen Lise Davidsen har sagt at hun «kunne jobbet med Kratzer i hver eneste produksjon». Fra og med 2024 blir det mer Wagner for ham og hans faste team, da i form av Wagners Nibelungens ring ved Bayerische Staatsoper i München – byen han selv er fra. 

Ideen om å kombinere Schumanns sangsyklus Frauenliebe und -leben med Hertug Blåskjeggs borg av Bartók og En florentinsk tragedie av Zemlinsky kom etter samtaler med operasjef Randi Stene og påtroppende musikksjef Ed Gardner. Hertug Blåskjeggs borg var utgangspunktet de alle tre ønsket seg – et timelangt verk som ofte settes sammen med andre korte operaer. Her møter vi Judith som har blitt med en mystisk ridder inn i borgen hans, med sju låste dører, som hun krever å få åpne. Lys skal slippe inn, alle hemmeligheter skal fram. Verket er symboltungt og inviterer til psykologiske tolkninger.  

– Noen ganger kombineres det med et humoristisk stykke, som en kontrast, andre ganger med verk av samme intensitet. Men jeg har opplevd at sammenhengen mangler i slike kombinasjoner, forteller Kratzer. 

I jakten på en tittel som kunne følge Hertug Blåskjeggs borg, fikk han ideen om at det også kunne få et forspill. Schumanns sangsyklus om et begrenset kvinneliv kunne være en slags prolog som introduserer den verdenen som hovedpersonen i Blåskjegg, Judith, vil bryte ut av og åpne opp. 

Offer eller heltinne? 

Eventyret om jenta som blir med inn i ridderens mørke hemmeligheter, har blitt brukt i feministiske tolkninger både som en fortelling om patriarkatets makt og som begrensning av kvinner. Det har blitt forstått som en kritikk av vold og undertrykkelse, men også som et uttrykk for kvinnefrigjøring, for det er Judith selv som vil vite og ha sannheten om Blåskjeggs liv og verden fram. Hun er en kvinne med stor handlekraft og endringsvilje.   

Det samme kan man nok ikke si om hun som ytrer seg i Frauenliebe. I løpet av åtte sanger møter vi en kvinne hvis hele verden og selvforståelse handler om en mann hun hyller over alt på jord. Musikkhistorikeren Ruth Solie har beskrevet Schumanns sangsyklus som den mannlige kulturens framstilling av en kvinnestemme, som en falsk selvbiografi.   

Kratzer går ikke like langt, men er enig i at verket er problematisk:    

– Jeg vil ikke kalle det kvinnefiendtlig, men det er i hvert fall ganske gammeldags hvordan det framstiller en kvinne som forguder sin mann i den grad at hennes eget liv er over idet han dør. Kjærligheten til mannen utgjør hele hennes verden. Sammen med Bartóks opera ser jeg likevel denne kvinnen i et nytt lys. Hun blir Blåskjeggs første kone, og hennes historie fortsetter i Judiths fortelling.  

Spoiler alert: dette er en skikkelig bloddryppende thriller og bak den sjuende døra møter Judith Blåskjeggs tidligere koner. Dette ser Kratzer som en mulighet til ikke å lukke Judith inne med dem, men slippe henne fri.  

– Det er da Judith innser hun hva hun selv ønsker, noe som leder til en frigjøringsprosess. Hun tar et oppgjør, nærmest med verket hun presenteres i, og bryter løs fra livet med Blåskjegg.  

Hva mener Judith når hun sier: «led meg, Blåskjegg»?  

– Hun er i hvert fall ikke underlegen, og det handler ikke så mye om å finne ut av hans fortid, som det å finne ut av seg selv. Det vi møter her er et par som etter å ha giftet seg eller blitt forlovet, kommer inn i sitt nye hjem, og gradvis lærer hun seg mer om hans historie, men også hvordan hun selv skal forholde seg til den.   

Judith ønsker først å åpne alle dører, til Blåskjeggs protester, men så er det han som vil – hva skjer her?  

– Jeg synes det er interessant å finne ut av når hun vil være den drivende kraften for å åpne opp og finne ut mer, og når hun vil holde tilbake. Det er ganger der du egentlig ikke ønsker å vite om din partners fortid eller tidligere forhold, og så er det ganger der du virkelig vil vite – noe som kanskje egentlig sier mest om din egen psykologi, eller om det spesifikke øyeblikket i parforholdet dere befinner dere i.  

Og Blåskjegg advarer Judith mot ham selv ... 

– Ja, og det er interessant, for han viser at han vet om sine egne voldelige tendenser. Denne bevisstheten er samtidig en måte å unnskylde seg selv og sine egne handlinger på: «Du kjenner jo temperamentet mitt, kjære, så om jeg blir sint, gå vekk fra meg» – det er kanskje noe av det verste du kan si til partneren din, i stedet for å jobbe med å kontrollere ditt eget temperament.   

Giftige maskuliniteter og falsk frihet 

I En florentinsk tragedie entrer vi vår egen tid, både i scenografien og i skildringen av parforholdet.  

–  Med tanke på de psykologiske kampene som utspiller seg her, kunne dette absolutt vært 2024, selv om handlingen egentlig foregår i renessansens Firenze, sier Kratzer, som har gjort Zemlinskys verk tidligere, i en helt annen produksjon, da sammen med Mozarts ungdomsopera Bastien und Bastienne. 

– Det var utfordrende å finne noe som kunne spilles etter Bartóks verk, som er så kraftfullt, men jeg tror virkelig En florentinsk tragedie kan passe. Zemlinskys musikk kan låte mer konvensjonelt, men det kan passe i denne sammenhengen, fordi vi i handlingen også tas fra en eventyrlig verden tilbake til en mer konvensjonell situasjon. Samtidig er det vi ser på scenen i En florentinsk tragedie mer moderne, noe jeg tror kan skape et interessant kontrapunkt mellom det vi ser og det vi hører.  

Teksten til En florentinsk tragedie er skrevet av Oscar Wilde. Her møter vi et intenst trekantforhold mellom Bianca, hennes elsker Guido og ektemannen Simone.  

– Ingen av disse tre er uten skyld. Våre sympatier og antipatier til disse menneskene skifter konstant gjennom dette stykket – det er det som gjør det så interessant. På et punkt er du på Biancas side, så på prinsen Guidos og så på ektemannen Simones. De utnytter enhver mulighet til å, om ikke skade de andre, så i hvert fall utnytte sine fordeler, nesten som en psykologisk krig, der du ikke vet hvem som er angriperen og hvem som er offeret. Og dette gjør stykket så moderne, fordi det prakker ikke på oss noen moral, derimot viser det ambivalensene i alle parforhold, det menneskelige mysteriet og begjæret. 

Simone synges av den samme mannen som i Blåskjegg, som ifølge Kratzer nå er blitt bevisst sin egen giftige maskulinitet:   

– I En florentinsk tragedie, utspilt i vår egen tid, vil vi vise hvordan underliggende strukturer i forholdet mellom kvinner og menn fortsatt bor i våre kropper, sjel og parrelasjoner. Selv om vi tror vi har kommet langt, er det fortsatt mange uløste problemer. Her møter vi en mann som virkelig prøver å være myk, moderne, sensitiv og åpen. Hans problem er at samfunnet og partneren hans likevel forventer noe annet av ham: De vil at han også skal vise handlekraft og konfrontere konas elsker.   

Hvorfor tror du vi tiltrekkes av den mektige og grusomme, som både Bianca og Judith gjør? 

– Det enkle svaret er kanskje at de representerer et mysterium, og mysterier er tiltrekkende. Og det trenger ikke være noe grusomt eller brutalt, men det at noen holder noe tilbake. Det er mer interessant enn en som blottlegger hele sin psykologi, sine familieverdier og moral på den første daten.  

Det finnes noen dype strukturer i oss vi ikke vil vedkjenne oss, som vi lukker døra for? 

– Ja, og der ligger det interessante ved å gjøre gamle verk som dette: Vi graver i dem og finner ulike lag av mening, ulike perspektiver på hvor og hvorfor vi er der vi er i dag. 

Ønsker du å kritisere mentaliteter eller strukturer i vår egen tid?   

– Jeg vil ikke kalle det en kritikk. I «facebookske» termer ville jeg snarere si: «it’s complicated». Jeg tror ikke alt blir bedre med tiden. Er det en kritikk her, så er det at vi fortsatt har en lang vei å gå for full likestilling og bevissthet om kjønn og maktstrukturer – om det i det hele tatt er mulig. Vår samtid bærer byrden av fortidens patriarkalske system.  

Kvinnen i Frauenliebe lever et begrenset, innelukket liv, Judith hos Blåskjegg roper at alle dører må åpnes, mens hos Bianca i En florentinsk tragedie virker alle følelser å få fritt utløp ... 

– Det nettopp denne dialektikken mellom det å være innelukket og det å slippe fri som gjør dette materialet og spørsmålene det reiser, interessant, synes jeg. Det å åpne alle dører og slippe alt løs, løser ikke nødvendigvis alle problemer.