Ballettsjef Ingrid Lorentzen om Jewels
Vi må snakke om Balanchine. Fire tiår etter sin død fortsetter hans liv og virke å engasjere, provosere og inspirere. Lytter man til podkasten The Turning: Room of Mirrors eller leser en av de siste biografiene om ballettens reformator, «Mr. B», kan man føle seg hensatt til et Mad Men-univers med tåspissko. Så er det også gjennom sin tid hans liv må leses. Men som kunstner trådte han ut av sin samtid.
George Balanchine, født i 1904, var gutten som ble forlatt på Marinskij-teatrets skole og opplevde revolusjon og sult. Han var den unge kunstneren som ble del av Djagilevs legendariske kompani, Ballets Russes, og som senere grunnla School of American Ballet og New York City Ballet. Ikke minst var han koreografen som skapte flere enn 300 balletter og ga oss den neoklassiske stilen.
Mer enn noen andre har Balanchine satt sitt preg på hvordan ballettdansere selv tenker om dans, ikke bare hvordan vi ser dem. Men selve overføringen mellom dansere og publikum, den skjer helt fysisk. Dansen er en ordløs fortelling som skal oppleves mer enn forstås. Når man danser verk skapt av geniet Balanchine, er det som å være del av musikken, man vet ikke hvor den starter og bevegelsen tar over. Det er utrolig organisk, og utrolig krevende.
Når Nasjonalballetten for første gang gir seg i kast med helaftens-verket Jewels, er det en styrkeprøve. I studio har jeg sittet tett på, det er som jeg ikke vil gå glipp av et minutt med disse danserne og den nyanserikdommen de byr på i Emeralds, Rubies og Diamonds.
Musikken, koreografien og kostymene maner fram tre verdener. Hver av delene representere også de tre definerende stilene i ballett, den franske (Emeralds), den amerikanske (Rubies) og den russiske (Diamonds). Musikken spenner fra Fauré til Stravinsky til Tsjajkovskij, mesterlig framført av Operaorkestret under ledelse av Gavriel Heine.
Dansen er abstrakt, faktisk er Jewels kalt den første abstrakte helaftens balletten. Men det er rikt med fortellinger om og med Balanchine. Og overleveringen av dette materialet, denne tradisjonen, skjer direkte til våre dansere fra hun som Balanchine skapte solopartiet i Rubies til: Patricia Neary. Sammen med Ben Hyus bringes arven videre. Det er historie, og det er høyst levende, og resultatet ser du på scenen i kveld.
Vi må snakke om Balanchine, og vi må danse Balanchine.
