Om Balanchines Jewels
– Saken er: Jeg liker juveler.
Det er vår i New York 1967. George Balanchine møter pressen i lokalene til smykkeforretningen Van Cleef & Arpels på Fifth Avenue. Ved siden av ham står Pierre Arpels og ballettdanser Suzanne Farrell, sistnevnte iført en juvelbesatt tiara og en lys tutu med diamantlignende dekor.
Balanchine er ikke bare kjent som danser, koreograf og grunnlegger av New York City Ballet. Han er også beryktet for sitt instinkt for markedsføring, og Van Cleef & Arpels boutique er det perfekte stedet å promotere sin nye produksjon: En tredelt, helaftens ballett, som snart blir kjent som Jewels.
Finnes det en mer glitrende tittel? Neppe. Men da Balanchines nye handlingsløse ballett har urpremiere med New York City Ballet 13. april 1967, har den ingen tittel ennå – bare tre separate deler kalt Emeralds, Rubies og Diamonds.
Tre typer juveler, for juveler er det beste koreografen vet.
– Jeg tenkte på å lage en del om safirer også, sier han. Balanchine hadde Schönbergs musikk i tankene – men safirens dype blåtone viste seg vanskelig å gjengi på scenen, og ideen om en fjerde akt ble skrinlagt.
Et portrett av tre ballettradisjoner
Smaragdene, rubinene og diamantene, derimot – de lar seg representere i balletten. I dypgrønt, rødt og hvitt, til musikk som ifølge Balanchine røper essensen av hver juvel, komponert av Fauré, Stravinsky og Tsjajkovskij.
Ifølge programbladet som ble trykket til urpremieren, skal Balanchine ha blitt inspirert av kunstnerskapet til smykkedesigneren Claude Arpels – nevnte Pierres bror – især av brosjene som skulle forestille ballerinaer.
Han forklarer for pressen: – Selvfølgelig har jeg alltid likt juveler; jeg er tross alt en orientaler, fra Georgia i Kaukasus. Jeg liker edelstenenes farger og skjønnhet, og det var fantastisk å se hvordan kostymeverkstedet vårt, under Madame Karinskas regi, kom så nær kvaliteten på ekte steiner – som selvfølgelig var for tunge for danserne å ha på seg!
De tre typene edelstener ble grunnlaget for tre glitrende balletter som, til tross for å være abstrakte, portretterer ulike ballettradisjoner. Balanchine er kjent med hver og en av dem: Han vokste opp i Russland, skapte sine første verk i Frankrike for legendariske Les Ballet Russes, og ble verdensberømt i USA, som leder for kompaniet han grunnla der: New York City Ballet.
Jewels åpner med elegante Emeralds; en skildring av Frankrike med sin couture og parfyme. Sylskarpe, vittige Rubies viser innflytelsen det dynamiske amerikanske livet hadde på Balanchine. Og noble Diamonds viser til prakten ved det russiske tsar-hoffet og det tilknyttede Marinskij-teateret, der Balanchine begynte sin karriere.
De tre aktene tegner også opp de tre landenes betydning i balletthistorien. Frankrike er ballettens vugge. Her ble den romantiske balletten raffinert, med sin fjærlette teknikk og delikate, svevende armer – som i Sylfiden og Giselle.
Det neste kapittelet i ballettens utvikling fant sted i Russland, hvor balletten fikk sin storhet takket være Marius Petipas rike fantasi og prakten i de keiserlige teatrene.
Etter den russiske revolusjonen i 1917 forlot mange kunstnere landet – Balanchine var en av dem. Han brakte ideene sine om ballett med seg til Europa – og etter hvert til USA, nærmere bestemt til storbyen New York.
«Mr. B»s sanne juveler
Men Jewels er ikke bare en hommage til tre ballettradisjoner, ei heller til et knippe edelstener. Som The New Yorks Times skriver: Balanchines sanne juveler var danserne hans. Han hedret dem med Jewels.
Nevnte Suzanne Farrell danser i originalbesetningen til Diamonds. Som solist i Rubies finner vi Patricia Neary.
Spol fram til Oslo, til Operaen i Bjørvika høsten 2024. I Nasjonalballettens studioer står ingen ringere enn «Pat» Neary. Hun innstuderer Rubies, som for aller første gang skal møte publikum her i Norge.
Hvilken ære det var å bli valgt til denne rollen!
Patricia Neary
– Hvilken ære det var å bli valgt til denne rollen! minnes hun da hun tenker tilbake på arbeidet mot urpremieren i 1967. – Jeg elsket hvert minutt av det. «Mr. B» var en fantastisk musikalsk koreograf. Han kjente hver telling og note i Stravinskys partitur – og koreograferte balletten i løpet av mindre enn én uke.
Ifølge Neary refererte Balanchine ofte til programmene sine som en meny. I Jewels’ tilfelle så den slik ut: Emeralds med Fauré var forretten, Rubies med Stravinsky var hovedretten, og Diamonds med Tsjajkovskij var desserten.
– Musikalsk var det en fullkommen kveld, sier Neary. Som solist i Rubies fikk hun virkelig lære Stravinskys Capriccio for piano og orkester å kjenne.
– Balanchines vennskap med Stravinsky var helt spesielt. De beundret hverandre, forteller hun. For henne var det stort å få møte komponisten – og allerede i 1962 danset hun Balanchines Apollo i Hamburg med Stravinsky som dirigent. – Jeg glemmer aldri øyeblikket da jeg stod på scenen og så ned i orkestergraven på Stravinsky, som ga meg tegn til å danse variasjonen min ... wow.
Siden 1970-tallet har Patricia Neary innstudert Rubies med omtrent hvert eneste store ballettkompani i Europa, i tillegg til Japan og Russland. Snart er det slutt: Neste år går hun av med pensjon.
– Jeg har bestandig hatt en enorm kjærlighet og respekt for Balanchine. Det har vært en ære for meg å videreføre ballettene hans de siste 55 årene. Dette er hva han ønsket at jeg skulle gjøre. Han veiledet meg, korrigerte meg og hjalp meg å gi danserne det han ønsket fra dem musikalsk og teknisk, sier hun. – Det har vært viktig for meg å fortelle danserne hva Balanchine ønsket ... ikke hvordan jeg vil ha det, men hva han ville ønsket.
I dag, 58 år etter at Balanchine lanserte sin nye helaften hos Van Cleef & Arpels i New York, glitrer Jewels videre. Balletten står igjen som et ikonisk mesterverk – høyt elsket av dansere så vel som publikum. Med Jewels kaster Balanchine glans over tre land som på hvert sitt vis formet både balletten og karrieren hans, og over hans største inspirasjon: danserne.
