Prokofjevs Askepott
Yolanda Correa / Foto: Erik Berg
Askepott! … Askepott! Hvem ser du for deg når du hører det navnet? Disney-prinsessen omgitt av hjelpsomme mus? Den tsjekkoslovakiske jenta som skiller bønnene og linsene hver for seg – til Knut Risans umiskjennelige fortellerstemme? Eller kanskje har du bladd i en av eventyrsamlingene til Brødrene Grimm og sett illustrasjoner av hun som mister gullskoen når hun løper fra slottsballet?
Det er ingen tvil om at folkeeventyret om Askepott har inspirert til utallige gjenfortellinger. De eldste versjonene finner vi i kinesisk litteratur fra så tidlig som 800-tallet, og bare i Europa finnes det rundt 500 nedtegnede versjoner av eventyret, med navn som Askepot (Danmark), Cendrillon (Frankrike), Cenerentola (Italia), Cinderella (Storbritannia) og Aschenputtel (Tyskland). Her i Norge skrev Peter Christen Asbjørnsen ned vår egen vri på fortellingen, Kari Trestakk, i 1843 – og i samisk tradisjon finnes det versjoner av eventyret i Just Qvigstads innsamlinger.
Og enten du kjenner best til Charles Perraults eventyr fra 1697, brødrene Grimms 1812-variant – helt uten gode feer – eller Disneys tegnefilm fra 1950, er de aller fleste av oss kjent med fortellingen om ungjenta som blir satt til det tyngste arbeidet i huset, men som ved sin godhet og skjønnhet vinner prinsen.
Også ballettversjonen av Askepott har vært gjenskapt talløse ganger gjennom årenes løp. De første dokumenterte versjonene kan dateres tilbake til 1813, etterfulgt av en oppsetning i London i 1822. Historien har blitt fortalt på mange ulike vis også i danseverdenen – men én fellesnevner gjelder for de aller fleste versjonene: Sergej Prokofjevs mesterlige musikk, komponert mellom 1940 og 1945.
En stor ballettkomponist
Sergej Prokofjev ble født i 1891 i det som nå er Ukraina. Bare tretten år gammel kom han inn på musikkonservatoriet i St. Petersburg, hvor han begynte å studere komposisjon. Det tok ikke lang tid før unge Prokofjev utmerket seg som en usedvanlig mangesidig komponist: Operaer, balletter, oratorier, filmmusikk, kammerstykker, sonater og konserter – han skrev musikk for de fleste sjangre. Prokofjev skrev også flere verker for barn, og særlig det symfoniske eventyret Peter og ulven (1936) vakte begeistring.
I 1935 får Prokofjev i oppdrag å komponere Romeo og Julie som helaftens ballett. Oppdragsgiveren er Kirovballetten i Leningrad, men når musikken foreligger, er prosjektet flyttet til Bolsjojballetten i Moskva – og ledelsen der forkaster partituret. «Udanselig!», sier de om musikken. Tre år senere får Romeo og Julie likevel sin premiere i Brno, og en revidert utgave har omsider premiere i Kirovballetten i 1940.
Musikken til Romeo og Julie blir noen av de mest gjenkjennelige stykkene for ballett – og det var i kjølvannet av denne suksessen at Prokofjev fikk oppdraget å komponere musikken til en ny tre-akters ballett basert på Perraults versjon av eventyret om Askepott. Men arbeidet med Askepott skulle vise seg å ta tid.
Askepott blir til – i krig og kjærlighet
Musikken til Askepott skulle bli blant Prokofjevs mest populære og melodiøse verker, komponert til Nikolai Volkovs libretto fra 1823. Han skrev den mellom 1940 og 1944, med et avbrekk halvveis da komponisten kastet seg over arbeidet med operaen War and Peace i respons på Tysklands invasjon av Russland i 1941. Lite visste Prokofjev at Russland 81 år senere skulle invadere hans hjemtrakter i Ukraina. Da Askepott endelig fikk sin premiere i Bolsjoj-teatret 21. november 1945, var det med koreografi av Rostislav Zakharov og med ballettdanser Galina Ulanova i tittelrollen som Askepott.
For Prokofjev foregikk komponeringen av Askepott under dramatiske omstendigheter. Ikke bare var det verdenskrig – på hjemmebane gikk hans ekteskap med Lina mot bristepunktet, samtidig som han var i et ulovlig forhold med Mina Mendelson. De to første aktene av balletten ble komponert mens ekteskapet gikk i oppløsning, og mens forholdet med Mina ble stadig mer offentlig. På dette tidspunktet skal han ha snakket om at han ønsket at musikken skulle gjøre karakteren Askepott mer virkelig, mer enn bare en eventyr-arketype:
– Jeg ser ikke bare Askepott som en eventyrfigur, men som en virkelig person, som føler, opplever og beveger seg blant oss, skal Prokofjev ha sagt. – Det jeg mest av alt ønsker å uttrykke i musikken til Askepott, er den poetiske kjærligheten mellom Askepott og Prinsen, denne kjærlighetens blomstring, hindringene på dens vei, og til slutt drømmen som går i oppfyllelse.
Det er lett å forestille seg at han hentet inspirasjon fra sitt eget kjærlighetsliv, med motstanden han og Mina stod overfor, før de endelig kunne leve ut forelskelsen uten å måtte skjule den for omverdenen.
I 1970 koreograferte Ben Stevenson den versjonen av Askepott Nasjonalballetten danser i dag – og hans ambisjoner for klassikeren var ikke helt ulike Prokofjevs: Han drømte om å skape en Askepott vi alle kan kjenne oss igjen i.
– De færreste av oss kan gjøre en piruett, men de fleste av oss kjenner til kjærlighet og mot, sa Stevenson.
Godhetens triumf
I musikken har Prokofjev forsøkt å fargelegge karakterene – den sarte og drømmende Askepott, den sky og underkuede faren, den onde stemoren, de egoistiske søstrene og den lidenskapelige unge prinsen – slik at tilhørerne skal kunne ta del i deres gleder og sorger. Da Askepott endelig ble danset til Prokofjevs toner, kunne premieren knapt ha vært mer betimelig: samme år som andre verdenskrig tok slutt.
La oss ta et øyeblikk for operaverdenens utgaver av eventyret – i det minste én av dem: Rossinis fra 1817, hvis fulle tittel er La Cenerentola, ossia La bontà in trionfo – på norsk «Askepott, eller godhetens triumf». For uansett hvilken versjon av Askepott du kjenner best til, er det dette historien dreier seg om: det gode som seirer over det onde.
Grete Sofie Borud Nybakken som Askepott / Foto: Erik Berg