Eventyret om Askepott
Fra Askepott i 2012, Eugenie Skilnand / Foto: Jörg Wiesner
«Du skal hete Askepott» sa den ene, «for din plass er ved ildstedet, blant aske og støv»
«Du skal vaske gulvene og holde huset rent hver eneste dag,» sa den andre søsteren hånlig.
Slik gikk det til at Askepott måtte slite og streve fra morgen til kveld i sitt eget hjem. De slemme stesøstrene gikk alltid kledd i nydelige fargerike kjoler. Askepott fikk aldri nye klær, og til slutt hadde hun bare filler igjen å ha på seg.
En dag kom det et brev fra slottet. Kongen og dronningen inviterte alle pikene i byen til ball. Den kjekke tronarvingen skulle velge seg en brud, ble det sagt.
«Du må krølle håret vårt, Askepott,» ropte de masete søstrene. «Hvis vi skal ha noen sjanse hos prinsen, må vi gjøre oss vakre»
«Tenk hvis jeg også kunne være med på ballet,» sukket Askepott mens hun krøllet håret til stesøstrene sine.
«Hva skal du på et slottsball?» skrek de slemme søstrene, og så lo de så stygt at Askepott hadde mest lyst til å lugge dem i håret. Allikevel strøk hun de flotte kjolene deres og løp ærender for dem dagen lang. Det var så mye å gjøre at hun ikke hadde tid til å gjøre noe for seg selv. Og hva nyttet det, når hun ikke eide en eneste ordentlig kjole?
Omsider kom søstrene seg avgårde til ballet, og Askepott ble sittende alene ved gruen sammen med den lille hvite katten sin. «Du er den eneste venn jeg har i hele verden,» gråt hun.
Men der tok hun feil. Hun hadde glemt gudmoren sin, den gode feen som alltid passet på henne. Plutselig sto feen foran henne, badet i et skinnende, hvitt lys. «Hvorfor sitter du her og gråter, Askepott?» spurte hun mildt. Den magiske tryllestaven hennes funklet i stjernedryss der hun holdt den høyt over hodet.
«Fordi jeg så inderlig …»
«Jeg vet hva du ønsker deg, barnet mitt. Og det er derfor jeg er kommet – for å oppfylle alle dine ønsker!»
«Du mener virkelig ikke … mener du at … ? gispet Askepott mens hun stirret forskrekket på den skinnende hvite skapningen.
«Ja, nettopp. Nå skal du endelig få belønning fordi du har vært så snill og tålmodig, kjære Askepott.»
Så sa den gode feen: «Gå ut i kjøkkenhagen og hent et gresskar»
Et gresskar, tenkte Askepott forundret. Hva skal jeg nå med det?
«Følg godt med nå,» sa feen. Så rørte hun ved gresskaret med tryllestaven sin og til Askepotts store forbauselse vokste det større og større, helt til det ble til en nydelig vogn. En vogn belagt med full og sølv og med de nydeligste dypblå fløyelsgardiner for vinduene.
«En slik vogn kan bare en prinsesse kjøre i,» mente Askepott. «Men det må vel hester til for å dra den?»
«Vær tålmodig, lille Askepott, jeg er ikke ferdig ennå. Gå å se etter i museburet, der finner du nok det vi har bruk for.»
I buret var det seks små spretne mus. Askepott slapp dem ut én etter én, og den gode feen berørte hvert lille musehode med tryllestaven. De seks grå musene ble straks til seks fyrige hvite hester.
«Et så flott kjøretøy trenger en dyktig kusk,» sa feen.
«Skal jeg se etter om det er rotter i rottefellen?» spurte Askepott. «Kanskje du kan gjøre en rotte om til kusk?»
«Det kan jeg nok,» svarte feen.
Askepott fant tre store rotter i fellen, og valgte ut den aller største og flotteste, som straks ble forvandlet til en riktig trivelig kusk med uniform med sølvknapper og det hele.
«Vi må ha noen lakeier også. Gå og hent de små salamanderne nede ved dammen,” befalte feen, “de kan sikkert bli noen flotte lakeier.» Og det ble de også.
«Se nå er alt klappet og klart,» sa feen, og holdt på å legge fra seg tryllestaven…
«Men kjolen min?» gispet Askepott. «Jeg kan vel ikke gå i disse fillene? Stesøstrene mine er kledd i sin fineste stas!» Ikke før hadde hun fått uttalt ordene, så ble fillene hennes forvandlet til den skjønneste kjole, besatt med funklende perler.
«Og her får du den aller siste gaven,» sa feen, og rakte henne et par glassko som var så vakre at Askepott aldri hadde sett maken. «Men du må love meg én ting, Askepott: Du må være tilbake her før klokken slår tolv. Er du for sent ute, vil vognen forvandles til et gresskar, hestene til grå mus, kusken til en rotte og lakeiene til salamandre. Og selv vil du stå der i den fillete kjolen din.»
«Jeg lover, jeg lover,»” ropte Askepott. Så satte hun seg i den flotte vognen som brakte henne til slottet.
Straks prinsen fikk øye på Askepott, skred han selv fram for å ønske henne velkommen. Aldri før hadde han sett noe så vakkert.
«Du skal være min spesielle gjest,» hvisket han ømt i øret hennes. «Jeg skal ikke danse med andre enn deg.»
«Hvem er hun? Hvor kommer hun fra? Hun må være en ordentlig prinsesse fra et land langt borte,» mente de andre gjestene. Til og med de to stygge stesøstrene stirret forundret på den ukjente skjønnheten. Orkesteret, som hadde sluttet å spille da Askepott trådte inn i ballsalen, spilte nå opp til dans. Lett som en fjær danset Askepott i prinsens armer, og glasskoene førte henne som i en drøm. Men ikke et øyeblikk glemte hun den gode feens formaninger. Da klokken slo kvart på tolv, rev hun seg ut av prinsens armer og fløy nedover slottstrappen uten å se seg tilbake. Prinsen lette gjennom hele slottet etter den vakre prinsessen som plutselig hadde forlatt ham. Til slutt kom han over glasskoen hennes på slottstrappen.
«Den som kan få på seg denne skoen, skal bli min brud,» erklærte han.
Dagen etter spurte han alle som tilhørte slottet, om de hadde sett noe til den vakre prinsessen som hadde fløyet sin vei så brått.
«Vi så bare en fillete fattigjente som løp nedover trappa,» sa en av tjenerne.
«Vi så også en svær, diger rotte som forsvant inn i buskaset,» sa en annen.
Prinsen klarte ikke å glemme den vakre piken med glasskoene, og han fortsatte å lete etter henne. Han befalte tjerne å gå rundt til alle husene i byen. De skulle la alle de unge pikene prøve skoen. Ingen skulle forbigås, sa prinsen.
På alle torg og i alle gater leste de kongelige tjenerne opp prinsens befaling. De gikk ikke forbi et eneste hus; allikevel kunne de ikke finne en eneste pike som hadde så små føtter at hun fikk på seg glasskoen. Til slutt kom de fram til der Askepott bodde. De to stygge søstrene truet Askepott til å gjemme seg bort på kjøkkenet. Selv trådte de fram begge to, og ville prøve skoen. Men samme hvordan de prøvde og klemte sammen tærne, så nyttet det ikke. Føttene deres var altfor store til at de passet til den yndige lille glasskoen.
«Finnes det ingen flere unge piker her i huset?» spurte kongens tjenere.
«Bare Askepott,» sa den ene søsteren motvillig. “Men hun er bare en simpel tjenestepike, så hun teller ikke.”
«Alle må prøve skoen,» svarte tjeneren, «gå å hent henne straks!» Askepott strakte fram den lille foten sin – og se! Skoen passet akkurat!
I det samme dukket den gode feen opp med tryllestaven sin, og plutselig var Askepott kledd i den skjønneste kjole. Da så de slemme stesøstrene at det var Askepott som hadde vært den mystiske prinsessen på ballet. Og så snill og god som Askepott var, tilga hun sine søstre for alt det vonde de hadde gjort mot henne.
Så brakte de kongelige tjenere Askepott til slottet og rett inn i armene på prinsen som elsket henne så høyt.
«Endelig har jeg funnet deg.» ropte han glad.
Omsider ringte bryllupsklokkene for de to, det ble jubel og glede over hele landet, og prinsen og Askepott levde lykkelig alle sine dager.
Grete Sofie Borud Nybakken som Askepott / Foto: Erik Berg