Portner/Kylián/Balanchine

57 år med Balanchine

Tekst Gabrielle Leahy Tillson

FotoErik Berg

For snart 57 år siden fikk Norge sitt aller første møte med mesterverkene til George Balanchine. Nå vises et trettende verk for det norske publikummet.

Serenade / Foto: Erik Berg

Det er generell enighet i ballettverden om at alle kompanier med klassisk repertoar bør danse Balanchine med jevne mellomrom, fordi hans verk gir danseren noe å strekke seg etter både teknisk og kunstnerisk – det er noe av det mest krevende man kan danse innenfor klassisk ballett.

George Balanchine la grunnlaget for stilen vi kaller neoklassisk, som er en kombinasjon av klassiske trinn og et moderne uttrykk. Med kroppen som instrument, skal kunsten formidles. Han leker med rommet, med linjene, med musikken. Dansen virker som en naturlig forlengelse av musikken – eller omvendt.

Dansere sier at de føler en skrekkblandet fryd når de får vite at de skal danse Balanchines verk. Corps de ballet sier ofte at alle er solister i Balanchine – det er ikke mulig å gjemme seg, hver enkelt danser eksponeres.

Sonia Arova, ballettsjef ved Den Norske Opera mellom 1966 og 1970 var en verdenskjent ballerina og hadde danset med kompanier som Ballets Russes, The Royal Ballet og American Ballet Theatre, en karriere som også førte til at hun ble kjent med Balanchine. Det var takket være Arova sitt store navn ute i verden at Operaballetten (som i dag heter Nasjonalballetten) fikk rettighetene til Apollon Musagète, senere kjent som Apollo. Å få Balanchine på repertoaret var nemlig ingen selvfølge. Balletten regnes som det første betydningsfulle verket til Balanchine.

I Sonia Arovas tid utviklet kompaniet seg enormt og hun bidro til å heve danserne til et nivå hvor de var klare for enda større utfordringer.

Kjente norske dansere som Ellen Kjellberg, Inger Johanne Rütter, Hanne Skram, Bjørg Pahle Damm og Anne Borg danset med Thor Sutowski høsten 1966 i det som var et enormt skritt framover for Operaballetten. Folk strømmet til og fikk i de to neste årene også oppleve publikumssuksessen Symphony in C samt The Four Temperaments.

I 1970 fulgte den stemningsfulle balletten Serenade fra 1934 til musikk av Tsjajkovskij. Det var den første balletten Balanchine koreograferte i USA, opprinnelig for skolen sin, men den ble etter hvert ett av hans hovedverk og en milepæl i balletthistorien. Serenade er et signaturverk for New York City Ballet, som han ledet i mange år. Samme året dro Operaballetten på turné til blant annet Lübeck, Dortmund og Helsinki med Apollo og til Venezia med Symphony in C.

Høsten 1973 gjestet Rudolf Nurejev Operaen i forbindelse med at det skulle settes opp tre verk med Stravinskys musikk. Han danset Apollo med Leonie Leahy, Anne Merete Sundberg og Inger Johanne Rütter. Det var kø for å kjøpe billetter i Operapassasjen og danserne ble mottatt med stående applaus.

Ballettsjef Anne Borg tok opp igjen tråden i 1975 med Allegro Brilliante. Balanchine sa selv om dette verket at det høye tempoet får trinnene til å virke enda vanskeligere, det krever stor presisjon og virtuositet. «Den inneholder alt jeg vet om klassisk ballett på 13 minutter», sier den store koreografen. Ballet Imperial ble satt opp i 1976, og som mange andre verk ble den stadig fornyet. Samtidig med at tutuene forsvant, ble navnet endret til Piano Concerto No. 2.

I Jens Graff sin tid som ballettsjef danset kompaniet Concerto Barocco, og så skulle det gå 10 år til neste gang Balanchine stod på programmet i Oslo med Donizetti Variations under Dinna Bjørns ledelse. Under Den Norske Operas 20-års jubileum i juni 1979 feiret man Nasjonalballetten med en egen jubileumsuke hvor det ble vist 13 balletter, blant annet Symphony in C, Apollo og Serenade.

I don’t have a past. I have a continuous present. The past is part of the present, just as the future is. We exist in time.

George Balanchine

Dinna Bjørn satte opp La Sonnambula for første gang i 1992 og Theme and Variations i 1993. Sistnevnte er ett av Balanchines mest populære verk og ble laget som en slags hyllest til den storslagne perioden i russisk ballett da Marius Petipa koreograferte sine store eventyrballetter til musikk av Tsjajkovskij. Også her leker Balanchine med musikken.

Espen Giljane, som selv hadde blitt håndplukket av Balanchine til New York City Ballet, var på denne tiden gjestepedagog og assisterte noen prøver med Beata Nowinska i hovedrollen. Det var en selvfølge at Balanchine skulle på programmet da han tok over ledelsen av Nasjonalballetten.

Agon var en av Giljanes første store suksesser. Den er et mesterverk, dynamisk, energisk og presis. Musikken ble bestilt av Stravinsky, og det sies at Balanchine var mer opptatt av det spennende partituret enn dansen til å begynne med. Komponisten og koreografen samarbeidet tett mens arbeidet pågikk og det står nøyaktige beskrivelser av dansernes bevegelse i partituret. Hos Nasjonalballetten fikk Ingrid Lorentzen og Dirk Weyershausen fremtredende roller. Kompaniet fulgte opp med Symphony in Three Movements og Apollo i 2007. Med den høye kvaliteten på 3-delte aftener og det spennende repertoaret, strømmet publikum til Operaen. Et kompani i sin beste form flyttet inn i det nye operahuset og fortsatte å danse verk av Balanchine, med Allegro Brilliante, Piano Concerto No. 2 og Symphony in C.

I 2016 satte Nasjonalballetten og ballettsjef Ingrid Lorentzen opp Klassisk mesteraften: Balanchine med verkene Serenade, Agon og Theme and Variations. Kvelden ble beskrevet som enormt estetisk tilfredsstillende, og ble vist igjen under forestillingen En kveld med Balanchine året etter.

De siste årene har Nasjonalballetten tatt Balanchine til scenen flere ganger. Nasjonalballetten UNG danset Symphony in C sammen med verker av Marius Petipa og Ohad Naharin i forestillingen Mesteraften: Hvite netter i 2019. Året etter gjorde pandemien sitt inntog like etter at teppet gikk opp for maratonet Mesteraften x 12, hvor Balanchines Theme and Variations stod på programmet – men dessverre aldri nådde publikum.

Høsten 2020 kunne Operaen igjen åpne dørene for publikum en stakket stund, og inviterte til en ny maratonforestilling: Lyset på Nasjonalballetten. Balanchines mesterverk Allegro Brillante stod på programmet – med tempo, timing og virtuose dansetrinn til Tsjajkovskijs pianokonsert. – Den inneholder alt jeg vet om klassisk ballett på 13 minutter, skal Balanchine selv ha sagt.

I 2021, mens pandemien fremdeles herjet, hentet Nasjonalballetten fram Serenade og Tschaikovsky Pas de Deux sammen med en bukett av August Bournonvilles verker den digitale helaftenen Balanchine + Bournonville. Sistnevnte verk, Tschaikovsky Pas de Deux, er blitt kalt «en åtte minutters oppvisning i bravur og teknikk». Musikken var opprinnelig en del av 3. akten i Svanesjøen, som siden forsvant. Da Balanchine hørte Tsjajkovskijs «tapte» stykke, brukte han det til å skape sin egen pas de deux – en duett preget av fart og musikalitet, luftige svev og imponerende løft.

Når teppet går opp for tredelte Portner/Kylián/Balanchine, får Nasjonalballetten bryne seg på et verk de aldri før har danset: Divertimento no. 15, satt til Mozarts livlige stykke. Balanchine mente at stykket er blant det beste som noensinne er skrevet i sjangeren – og hans egen danseriske tolkning er kalt et udiskutabelt mesterverk. Han var selv en dyktig pianist, og skapte koreografien bokstavelig talt fra rytmene, fraseringene og fargene i Mozarts partitur.

Med dette har 13 ulike Balanchine-verker møtt publikum i Operaen gjennom årenes løp. Vi gleder oss til å se Nasjonalballetten innta Hovedscenen på ekte balanchinsk vis: med teknisk bravur, musikalitet og dans i sin reneste form.