Sensurens dominoeffekter
Den italienske operaens gullalder
Operakomponister som skrev i bel canto-stilen, som Donizetti, Bellini og Rossini, skapte et godt grunnlag for den unge Verdi å bygge videre på. Da komponisten mett av dage utåndet på et hotellrom i Milano i 1901, etterlot han seg 28 operaer, samtidig som han hadde fornyet det italienske musikkdramaet. Fra gjennombruddet med Oberto i 1839, til den storslåtte finalen med Falstaff i 1893, regjerte Verdi suverent over Europas operascener i mer enn 50 år, høyt elsket – men ikke alltid av sine librettister. Verdi døde som en italiensk folkehelt og som den internasjonale operaverdenens ubestridte konge i mer enn en mannsalder. Nå, 120 år etter hans død, er operaene hans fortsatt svært populære, og korverkene hans, Requiem, Te Deum og Stabat Mater, hvorav de to siste ble komponert da han var 83, er publikumsfavoritter i konsertsalen.
Viva V.E.R.D.I.
Verdi var en del av den italienske risorgimento-bevegelsen og sluttet seg til ideen om «det nye, samlede Italia». Sardinias statsminister Camillo Cavour, regjeringssjef siden 1852, forsøkte å tvinge Østerrike til å gi opp sine besittelser i Nord- og Sentral-Italia. Ifølge Cavour burde Sardinia (kalt Piemonte, etter den største provinsen) være den samlende kraft for hele Italia. De mer revolusjonære patriotiske kreftene ble ledet av en karismatisk geriljafører, Giuseppe Garibaldi, som på andre måter ønsket å sette i gang opprør mot de mer reaksjonære fyrstene i Italias småstater. Cavour forsøkte å få Garibaldi og hans styrker til å anerkjenne den piemontesiske kongen Vittorio Emanuele II som leder av det nye Italia. Verdi var på denne tiden en bejublet og samlende skikkelse, i den forstand at opera spilte en viktig rolle for forståelsen og tilblivelsen av et nytt, felles Italia. Flere av Verdis operaer fra midten av 1800-tallet ble tolket som frihetssøkende og patriotiske, og slavekoret fra Nabucco («Va pensieri») regnes fortsatt av mange italienere i dag som en uoffisiell nasjonalsang. Akronymet "Viva V.E.R.D.I.", som kunne sees på murene etter blant annet Maskeballets premiere, kunne leses som Viva Vittorio Emanuele Re d'Italia (Leve Vittorio Emanuele, konge av Italia).
Verdi anså Cavour som en helt, og komponisten støttet staten Parmas ønske om å bli tatt opp i kongedømmet Piemonte. Motsatt kunne Cavour bruke den internasjonalt anerkjente komponisten i forsøket på å skape blest om å samle Italia. Antagelig var det også Cavours innflytelse som førte til at Verdi ble valgt inn i det nye italienske parlamentet i 1861. Komponisten var ikke parlamentariker lenge, for da Cavour døde i 1861, forlot Verdi parlamentet.
Kjært verk, mange titler
Den franske forfatteren Scribe skrev Gustave III med handling inspirert av mordet på den svenske kong Gustav 3. i 1792. Scribes tekst ble tonesatt av komponisten Auber allerede i 1833 som operaen Gustave III, ou Le bal masqué. Aubers opera ble stadig framført da Giuseppe Verdi vel tjue år senere fattet interesse for Scribes libretto. Verdi brukte forfatteren Somma til å omskrive librettoen, men sensuren i Napoli sto i veien. Så akkurat som i handlingen i operaen, var selve operaens tilblivelse og mulighet for premiere også preget av den politiske uroen på Verdis tid. Et kongemord på operascenen var for sterk kost sett opp mot det politiske klimaet i Italia på den tiden. Kong Ferdinand II av Napoli hadde vært offer for minst ett attentat, og stemningen blant folket var for Sardinias Vittorio Emanuele 2. Og da Napoleon 3. og hans kone i januar 1858 ble utsatt for et attentat i kareten på vei til operaen i Paris, ble ikke akkurat muligheten for å sette opp Verdis nye opera bedre. Napoleon og keiserinnen overlevde, men attentatet kostet mange sårede og flere sivile livet. Handlingen med kongemordet var altfor tett på virkeligheten, mente Napoli-sensuren. Verdis Italia var under kraftig forandring og under påvirkning av motstridende politiske strømninger, både reaksjonære og revolusjonære, som ønsket endringer i den politiske oppbyggingen og sammensetningen i støvlelandet. Tittelen på operaen ble derfor endret av Somma til Una vendetta in domino (Den dominokledde hevnen). Heller ikke denne endrede tittelen gikk gjennom sensuren i Napoli.
Riccardo og Renato eller Gustav og Anckarström?
Verdi trakk tilbake partituret til Maskeballet fra oppføring på Napolis Teatro San Carlo og prøvde seg på Apollo-teateret i Roma, hvor han håpet på en mildere sensur. Også i Roma var sensurens holdning at offeret i operaen ikke kunne være en suveren fyrste, så Verdi og Somma måtte i gang med librettoen på nytt. I denne versjonen var ikke gjenstanden for sammensvergelsen kong Gustav, men Riccardo, greve av Warwick og guvernør i Boston. Riccardos beste venn og sekretær heter Renato, og de medsammensvorne ble i Boston-versjonen til Tom og Samuel. Operaen Maskeballet finnes altså i to forkledninger og mange versjoner.
Verdis melodiske raushet
Maskeballet er fra 1859 etter Verdis svært populære trilogi, Rigoletto, Trubaduren og La traviata, begge de to siste fra 1853. I Italia har Maskeballet blitt kalt Verdis «smertens barn», men til tross for de innledende kampene mot sensuren i Napoli og Roma, endringer i tittel, historie og roller, samt fram og tilbake mellom en Boston- og en Stockholm-versjon, ble Maskeballet til slutt en triumfmarsj for Verdi og ikke motsatt.
Operaen er nok Verdis mest musikalsk sjenerøse verk til da, med store arier for hovedpersonene, musikalske numre som følger hverandre i en fortettet dramaturgi. Fra bel canto-stilen med resitativer som kunne oppleves som en dramatisk snublestein, utviklet Verdi en nesten sømløs musikkdramatikk som byr på raske overganger fra seriøse og dramatiske øyeblikk til komiske situasjoner og omvendt. I Maskeballet er det tilstedeværelsen av pasjen Oscar som myker opp den spente stemningen, og de to medsammensvornes «latterduett» skaper en «shakespearesk» stemning med en vekselvirkning mellom alvor og komikk. Verdi hadde lenge ønsket å lage en opera basert på Shakespeares drama King Lear, men måtte i stedet hanskes med Maskeballets gjenstridigheter. Til gjengjeld bærer ikke musikken preg av hindringene som Verdi ble utsatt for. Verdis musikk til kongen da han kler seg ut for å besøke spåkonen, er en italiensk canzone i folkelig stil, akkurat som musikken til pasjen Oscar i notene er kalt ballade, med en lyrisk iørefallende og gjenkjennelig melodikk. Spåkvinnen Ulricas karakter er mystifisert av kromatiske løp. Kjærlighetsduettene mellom Gustav og Amelia er intense og iørefallende. Orkesterakkompagnementet forteller her like mye som ordene. Ganske enestående er også Anckerströms arie «Eri tu che macchiavi chell'anima», der Gustavs hittil beste venn og beskytter snur sin lojalitet til kongen til hat, og samtidig uttrykker lengsel og sorg over tingenes tilstand. Anckerströms arie, en sterkt maskulin utladning, akkompagneres av et sart orkestermellomspill av fløyter og harpe. Amelias fantastiske «Morrò, ma prima in grazia» innledes og akkompagneres hele veien av en innlevende solocello fulgt av orkesteret. Verdi byr også på to stemningsmettede kvintetter og en storslått finale.
Maskeball på turné i Europas byer
Før Verdi ga Maskeballet sin nåværende tittel, gikk operaen som nevnt under tittelen Una vendetta in domino. I et forsøk på å få operaen oppført, ble handlingen flyttet slik at den fant sted på slutten av 1600-tallet, i havnebyen Stettin i det daværende Pommern. Stettin er i dag polsk, men var knyttet til både Danmark og Sverige i en lengre historisk periode på 1600-1700-tallet. Kanskje dette er grunnen til at Stettin ble funnet egnet til å huse historien om det nordiske kongedrapet? Var det fordi historien om Verdis vanskeligheter med sensuren var allment kjent at teatre rundt om i Europa tok seg visse friheter når det gjaldt historiens geografiske plassering på Verdis tid? Da Maskeballet ble oppført i Paris i 1861, fant historien sted i Firenze, og da den ble framført i London samme år, var handlingen flyttet til Napoli.
Karolina Sofulak har lagt handlingen til en by ved havet, og flyttet perioden til Verdis egen tid på midten av 1800-tallet.
Artikkelen er hentet fra programmet til Den Kongelige Opera i København, i forbindelse med premieren i 2022.
Kilde: Francesco Cristofoli: Verdi, Gyldendal
