Introduksjon

Hjertelig velkommen til introduksjon til kveldens forestilling, Ingenting.

Jeg heter Susanna Solsrud. Jeg er utdannet sanger, formidler og pedagog og er tilknyttet Operaens formidlingsavdeling.

Har du noen gang tenkt på hva som er meningen med alt? Hvorfor er jeg her? Hvorfor gjør vi som vi gjør? Hvorfor gjør vi alt det vi gjør når det en gang tar slutt uansett? Hvordan ville menneskelivet sett ut for en som kom til jorda fra utsiden? Ja, har du kjent dette utenifra-blikket på deg selv?

Da er du ikke alene. Det har jeg. Og det har veldig mange andre også. Faktisk har slike spørsmål opptatt de store tenkerne til alle tider. Det er også spørsmål som disse som danner bakgrunnen for handlingen i Ingenting. Tanker som dette kan være skremmende og provoserende, samtidig er de også filosofiske spørsmål som åpner for nye måter å se oss selv og verden på.

Operaforestillingen Ingenting er basert på den danske ungdomsboken Intet av Janne Teller. Denne boken er svært kjent i Danmark, og brukes blant annet som pensum i skolene der. Den er også oversatt til 27 språk.

Boken en ganske kontroversiell, og har både mottatt krass kritikk for sin brutalitet og blitt hyllet som genial for sin måte å ta ungdommen på alvor og åpne rommet for å snakke om tematikker som det kan være vanskelig å ta tak i: store spørsmål om meningen med livet, om overgangen fra barn til voksen, om gruppedynamikk og utenforskap.

Boken har blitt til både teater og film, og i 2016 ble den gjort om til opera av den engelske komponisten David Bruce med libretto av Glyn Maxwell, i et samarbeid mellom The Royal Opera House i London og Glyndebourne. Altså er det et ganske nytt operaverk! Det finnes noen som tenker at all opera er gammeldags og utdatert, men her er beviset på at det slettes ikke er sant! Dessuten kan også operaverk skrevet for lenge siden være like relevante i dag bare man forteller historiene på en god måte; opera handler som regel om mennesker og livet, og særlig store og dramatiske øyeblikk i livet, som for eksempel når noen finner kjærligheten, eller mister kjærligheten, eller kanskje mister selve livet. Det er like aktuelt i dag som for 200 eller 300 år siden. 

Uansett, det er en diskusjon for en annen gang. La oss gå tilbake til Ingenting: Operaversjonen av Ingenting hadde verdenspremiere på Glyndebourne i England i 2016 til strålende mottakelse, og har senere blitt satt opp i Danmark og nå altså her i Norge.

Ingenting er virkelig en unik forestilling: den er skrevet spesielt for unge mennesker både i salen og på scenen. Forhåpentligvis kan den virke som en inspirasjon til andre om å lage mer opera for ungdom!

I Ingenting møter vi klasse 8D på en skole i en liten by i Danmark. Klassen er tilbake på skolen etter sommerferien. De depper litt over at det er høst allerede og at ferien er over, mens de skryter til hverandre om sine villeste sommereventyr. De har badet, sett nye land og byer, sneket seg ut på natten for å plukke jordbær, vært på leirskole og fått nye venner. En av hovedkarakterene er Pierre. Pierre er en tenker. Han har fått en åpenbaring i løpet av ferien: han har nemlig funnet ut at ingenting betyr noe. At livet er helt meningsløst, verdiløst, og derfor er det ikke verdt å gjøre noe.

Han deler dette med resten av klassen og ødelegger mildt sagt den gode stemningen. Deretter forlater han klasserommet og klatrer opp i et plommetre i nærheten, hvor han blir sittende.

Resten av klassen skjønner ikke no. Hva er det han mener? Ingenting betyr noe? Det er ikke sant! Det kan han vel ikke si? I klasse 8D finner vi også de andre fire hovedpersonene: Agnes, Ursula, Karl og Johan.

Agnes er en snill og rettferdig jente. Kanskje litt flink pike? Hennes viktigste kjennetegn er at hun alltid har håret i en flette. Så har vi Ursula. Hun er modig og sterk og føler seg ganske voksen. Hun går igjennom en veldig vanskelig tid nå fordi hun nettopp har mistet sin lillebror. Karl er prinsippfast, og kan kanskje oppfattes som litt hard av de andre elevene. Han er veldig opptatt av landet sitt. Til slutt har vi Johan. Johan er kjempegod på gitar! I løpet av sommerferien ble han valgt til leder på sommerleiren han var på, og har derfor blitt skikkelig opptatt av demokrati og politikk.

Klassen nekter å godta det Pierre sier: At ingenting betyr noe. For å motbevise Pierre foreslår Agnes at alle i klassen skal finne ting som betyr noe for dem, og ofre det i en stor haug med mening. Deretter skal de tenne på haugen med mening så det blir borte for alltid, og klassens tårer ved bålet vil vise Pierre at ting har mening! Når så mange ting kan bety så mye for så mange må det vel også bety at livet har mening?

De begynner med å ofre ting som de har elsket og som har betydd masse for dem, men som de kanskje egentlig har vokst fra. Det er supermannfigurer, barbiedokker, action-man og andre leker. Dette avviser Pierre glatt; det er jo helt meningsløst å ofre ting man har valgt selv, fordi da tar man bare det som teller minst.

Da foreslår Ursula at det blir klassens valg hva den enkelte skal ofre. For at det skal ofres ting som virkelig betyr noe, er det klassen i fellesskap som bestemmer. Alle i klassen sverger at uansett hva de blir bedt om å ofre skal de gjøre det, ingen unntak og ingen nåde. Dersom noen bryter med dette løftet, vil de bli utstøtt av klassen for alltid.

Så begynner klassen en slags ‘lek’ der de nominerer hverandre og bestemmer hva som skal ofres … i begynnelsen er det mest materielle ting. Verdifulle, ja, men fremdeles ‘bare’ ting i det store og hele. Men det tar ikke lang tid før kravene blir mer og mer personlige og konsekvensene større og større ... og større.

 ‘Leken’ begynner å spinne mer og mer ut av kontroll og ligner etterhvert mer på et forskrudd rituale … Og ingen unnslipper klassens demokrati …

I denne operaen ser vi tydelig hvor kraftig gruppedynamikk og gjengmentalitet kan påvirke oss! Som med grupper flest består klasse 8D helt sikker av fine mennesker sånn isolert sett, men etter hvert som de presser hverandre inn i stadig mer utfordrende oppførsel, mister de seg selv mer og mer til gruppen, og gjør ting de ellers aldri ville ha gjort. Gruppepresset blir enormt. De har jo lovet: Ingen unntak og ingen nåde …

Ingenting er virkelig en rå forestilling som tar de unges verden og eksistensielle spørsmål på alvor, uten å servere noen klare svar. Det er mange måter å forstå de ulike karakterene og hvorfor de handler som de gjør. Er Pierre deprimert, utenfor, oppmerksomhetssyk, en karismatisk og farlig figur, eller utøver han faktisk en form for eksistensiell filosofi? Eller kanskje en kombinasjon?

Kanskje kan Pierre sammenlignes med gutten som roper ut at keiseren er naken i Keiserens nye klær av H.C. Andersen. Begge roper ut bløffen som alle de andre ignorerer: Vi mennesker spiller et skuespill der vi har skapt en masse rundt oss som liksom skal bety noe, mens sannheten er at det det hele er et show hvor vi narrer oss selv – alt dette er egentlig i bunn og grunn meningsløst.

Nå har vi beveget oss inn på en retning innen filosofi som definitivt må ha vært en inspirasjonskilde til denne historien, nemlig eksistensialisme. Hva hvis vi forandrer vekten på setningen «ingenting har mening» til «ingenting har mening»? Da vil vi kunne si at det er mening i å innse det meningsløse, eller sagt på en annen måte, ved å innse at ingenting har mening i seg selv, kan vi skape friheten til å definere vår egen mening i livet.

I gresk mytologi møter vi karakteren Sisyfos som er dømt av gudene til å rulle en stein opp et fjell, men hver gang han når toppen, ruller stenen tilbake igjen og han må begynne på nytt. Denne myten har blitt en metafor for det trivielle og meningsløse i den repeterende hverdagen – vi må gjøre det samme igjen og igjen, og livet består jo tross alt mest av hverdager. Men dersom vi derimot klarer å finne en glede i å rulle den steinen - i de hverdagslige tingene som tross alt er livet, da finnes jo meningen plutselig hele tiden, i selve prosessen og tilstedeværelsen vår i alt vi gjør hver dag. På den måten kan det virke som at historien er en opposisjon til en tendens i dages samfunn der vi prøver å legge mening i en ustanselig jakt etter ting, aktiviteter eller posisjoner som vi må oppnå for at vi skal kunne bli lykkelige. «Hvis jeg bare får det eller det, eller klarer det og det, DA skal jeg bli lykkelig» … Men kanskje er vi egentlig allerede nok, hvis vi bare tør å slutte å jage hele tiden og bare er, her og nå.

Og hva med klassen, reagerer de så voldsomt fordi de blir provoserte, føler seg truet eller redde, vil hjelpe Pierre eller kanskje fordi de innerst inne vet at han har rett, men ikke ønsker å akseptere det? Det får vi ikke vite sikkert. Det er åpent for tolkning. Men det kan virke som at klassen mister litt grepet om oppgaven underveis: de overbeviser seg selv og hverandre om at de skaper en haug med mening, men etter hvert er det et annet prosjekt som i virkeligheten er vel så viktig uten at de tør å innse det helt: nemlig hevn på hverandre, som er en av grunnene til at det må ofres stadig mer drastiske ting. De forveksler på denne måten dette hevngjerrige ritualet med mening.

Det å snakke om mening er vanskelig. Det er personlig og individuelt, og sånn skal det også få være, tenker jeg. Men vi kan jo også diskutere hvorvidt klassen leter på riktig måte etter mening. Er objekter det rette stedet å lete etter mening? Det ligger jo i ordet «ingenting» som kan være en av grunnene til at klassen går den veien - for å bokstavelig talt prøve å vise at noen ting betyr noe. Men leter de kanskje på feil sted?

Det er som dere hører svært mange lag i denne historien.

Og hvor er egentlig de voksne i denne lille, danske byen? Hvorfor er det ingen voksne som tar tak i det som skjer og hjelper klassen med å sortere de vanskelige tankene? Kanskje har de voksne helt glemt hvordan det kan være å være ung, og dermed ikke skjønner hva klassen holder på med før det er for sent? Eller skyldes fraværet av de voksne at klassen passer på å skjule hva de holder på med, nettopp fordi de vet at de voksne vil stoppe det og det kan de ikke risikere, for da vil de hvert fall ikke finne noen svar?

Uansett, fraværet av de voksne viser seg tydelig på scenen. For utenom de 5 største rollene er resten av utøverne på scenen barn og ungdom, hovedsakelig fra operaens barne-og ungdomskor. På det meste er det rundt 100 unge sangere på scenen! De spiller resten av klassen, men også det som i forestillingen kalles for «generasjonen». Generasjonen er jevngamle ungdom, som ikke går i klassen og dermed ikke direkte er med i det som skjer, men som får alt sammen med seg live på sosiale medier. På den måten peker også forestillingen på et fenomen som har blitt stadig vanligere: ting som utspiller seg i en avgrenset situasjon eller gruppe deles over sosiale medier i real time, og blir sånn plutselig til noe som angår og påvirker langt flere, ja, en hel generasjon, igjen på et vis som de voksne ikke på samme måte har tilgang til. Det blir en egen ungdomsverden.

De 5 hovedrollene, eller solistene som vi kaller det på operaspråket, spilles av unge operasangere. Det er sangere som ganske nylig har fullført sine operautdannelser, og som er helt i starten av karrieren. Noen av dem er solistpraktikanter, altså lærlinger i opera her ved Den Norske Opera & Ballett, noen av dem har nettopp vært det. Ja, disse sangerne kommer vi helt sikket til å se mye mer av i fremtiden!

Det som blir så spesielt når historien i Ingenting gjøres om til opera, er at musikken får en helt sentral plass i historiefortellingen. Det er musikk hele tiden og karakterene synger i stedet for å snakke. Musikken bærer handlingen frem. Det er som å legge til et ekstra lag for opplevelse til en allerede veldig sterk historie. En viktig ingrediens når man lar musikken stå for så mye av historiefortellingen er orkesteret. I Ingenting har vi med et stort orkester på 64 musikere som sammen bærer frem de mange lagene og nyansene i musikken. Også i orkesteret er det mange ungdom blant musikerne. Komponist David Bruce lar musikken forsterke de store spørsmålene som stilles og følelsene de ulike karakterene har i møte med dem. Musikken har både referanser til klassisk musikk, kirkemusikk og populærmusikk. Gjennom musikken kan vi virkelig kjenne stemningen direkte på kroppen. I begynnelsen er musikken lystig, akkurat som stemningen; klassen deler ivrig hva de gjorde i sommerferien.

Men etter hvert som handlingen blir mørkere og spisser seg til, blir også musikken mørkere og stadig mer intens. Sånn sett minner oppbygningen meg litt om en typisk skrekkfilm; da er det alltid så hyggelig i starten slik at kontrasten når vendepunktet og det skumle kommer blir enda mer sjokkerende.

Regissøren for forestillingen er danske Martin holder på den evige aktuelle tematikken i historien samtidig som han også oppdaterer detaljer fra en over 20 år gammel bok til nåtid og samfunnet vi lever i i dag. På den måten gjør han det enda lettere å kjenne seg igjen i og sympatisere med, karakterene. Han bringer inn temaer som klimaangst, kjønnsdiskusjon og den digitale (u)virkelighet. Dette er hovedgrunnen til at han lar det digitale få en stor plass, både i historiefortellingen og i scenografien. Det mest fremtredende elementet i scenografien er en stor skjerm som projiserer digitale bilder, live video, emojis og tekst skrevet på chattespråk.

På tross av at Ingenting er en ungdomsopera, vil jeg påstå det er en opera som passer vel så godt for voksne. Det er en forestilling som snakker til oss alle og som uten tvil vil etterlate oss med tanker og spørsmål. På Operaens nettsider kan dere finne en video med en samtale mellom Hedvig Montgomery, Einar Øverenget og to av ungdommene som er med i forestillingen som nettopp tar for seg noen av disse spørsmålene. Denne videoen kan det være fint å se etter forestillingen.

[Filmklipp]

Jeg tror denne operaen vil treffe spesielt godt nå, på grunn av tiden vi lever i: mange unge i dag forteller at de kjenner på fremtidsangst knyttet til blant annet menneskeskapte klimaendringer, krig og uro. På det mest ekstreme kan det nesten føles som om verden er i ferd med å gå under, og hva er egentlig vitsen da? Hva er meningen med livet?

Vi har spurt noen av de unge sangerne i produksjonen hva de tenker om dette spørsmålet:

[Filmklipp]

Alt står på spill i Ingenting. Og svarene? De finner vi kanskje best i samhandling med hverandre og i oss selv …

Takk for oppmerksomheten og god fornøyelse.