FRAM og litt tilbake
Synne Skouen har lenge vært opptatt av Fridtjof Nansen. En gang i forrige årtusen (som hun selv ville sagt) arbeidet hun med ideen om en Nansen-opera sammen med sin far, Arne Skouen, som skulle skrive librettoen. Den ble det ikke noe av. Så skrev hun operafragmentet Nansen og Eva, fremført i 2000 i regi av Operatoriet, et verksted for utvikling av nye operaer. Men så mistet hun sansen. Ikke for Nansen, men for å skrive et historisk verk.
«Jeg skjønte at hvis jeg skulle skrive opera eller musikkdramatikk, så måtte det handle om noe som var hentet fra nåtiden, fra virkeligheten. Jeg ville ha et aktuelt tema.»
Og her er vi igjen, ved fremføringen av en Synne Skouen-opera. Den forrige, Ballerina, fra 2017, handler om livet med et autistisk barn. Denne, FRAM, handler nok om Nansen, men mest handler den om en eldre kvinne og hennes drømmer i livets siste fase. Ideen Synne Skouen har hatt med seg i over tretti år, har fått en ny dreining i møte med librettisten Oda Radoor. Handlingen er gjenkjennbar fra vår egen tid, samtidig «en feiring av fantasien», ifølge librettisten. Poesi og realisme i form av en lavmælt kammeropera med intimt samspill mellom tekst og musikk, sangere og instrumentalister.
Derfor, som i Ballerina, er det ingen dirigent. Her er det den agerende impulsen som gjelder. Selv om alle ord og toner er notert i partituret, blir uttrykk og fremdrift bestemt av utøverne i fremføringsøyeblikket.
«Fordi det er en fortolkningskunst. Jeg vet ikke alt. Jeg har ikke fasiten. Det er ingen som har den fasiten.»
Synne Skouen har alltid vært på jakt etter det teatrale i stoffet, uavhengig av om det er tekst inne i bildet. Det er hendelser, handling, fortelling, det utsatte, det prekære, det dramatiske som gjelder. Selv i en strykekvartett, som i O Vilhelm, Vilhelm. Overraskende hører vi etter en stund en sangstemme blant publikum. Et menneske reiser seg og synger på vei til scenen, en tradisjonell romani sang. Så hører vi at melodien, den er jo allerede forberedt, av strykerne. Hun var ventet. Hun passer inn. Eller det kan tolkes som man vil. Men det er mer enn musikk. Det er musikkdramatikk.
Synne Skouen studerte komposisjon i Wien i fire år, fra 1969. Her ble hun kjent med et mangfold av nye og gamle stilretninger. Det inspirerte henne til å gjøre sine musikalske valg med stor frihet. En mer «teatral modernisme», som hun har kalt denne holdningen.
«… en mer anekdotisk tilnærming til musikkhistorien, til samtiden, til det politiske. En større lekenhet og åpenhet.»
Ved siden av komponeringen har hun i alle år hatt et parallelt løp som skribent og meningsytrer. Hun begynte som sommervikar i Arbeiderbladet i 1969. I 1974, etter at hun var kommet hjem fra Wien og hadde begynt på diplomstudiet på Musikkhøgskolen, startet hun som musikkanmelder i samme avis. I 1977 ble hun musikktidsskriftet Ballades første redaktør. I sju år var hun musikksjef i NRK P2 og i ett var hun første sjef for NRKs flermediale kulturavdeling. Til slutt sa hun opp i protest mot sviktende budsjetter, og fortsatte heller i kampmodus som leder i Norsk Komponistforening. Fra 2001 til 2020 var hun fast spaltist i Aftenposten, og siden 2010 har hun nærmest hatt sin egen «spalte» på Facebook.
«Jeg er avhengig av å formulere meg. Jeg trenger det. Jeg går hele tiden og formulerer noe inni hodet, akkurat som jeg hele tiden går og har en eller annen tonerekke i hodet, en eller annen rytme …»
Musikken hun skriver, er preget av sansen og åpenheten for andre uttrykk. Hun har skrevet for teater og film og fjernsyn og radio, og hun har samarbeidet med dansere, koreografer, regissører, produsenter, billedkunstnere, forfattere og librettister.
Hennes første hovedverk var balletten Volven, koreografert av Kjersti Alveberg, bestilt av Den Norske Opera og urfremført i 1989. Autumn Arias er et instrumentalverk, men samtidig et slags teater for klarinett, cello og strykere, bestilt av Det Norske Kammerorkester og urfremført i 2012, et verk som godt kunne bli en klassiker om den slags ny musikk bare blir spilt ofte nok. Den store suksessen har Synne Skouen opplevd med operaen Ballerina, også den bestilt av Den Norske Opera & Ballett og nominert til Nordisk Råds Musikkpris i 2018.
Drivkraften i Synne Skouens kunstneriske virke er «kommunikasjon med andre mennesker», der tekst og musikk, tross sansen for andre uttrykksformer, står i sentrum.
«Tekst er mye viktigere for meg, tror jeg, enn for mange andre komponister. Når jeg skriver opera, så er teksten ikke et forelegg for å kunne lage musikk. Teksten er jevnbyrdig med musikken.»
«Opera med innestemme», sier hun om FRAM, og kommenterer høylytt hvilket paradoks det er, i denne sjangeren som er kjent for stort volum. Før hun hvisker: «For musikken må ikke overdøve teksten. Ordene skal høres.»
Det var dit hun skulle frem, med sin musikkdramatikk. I tett samarbeid med librettist og regissør for å komme helt FRAM.
