Fram — en opera mellom drøm og virkelighet
Hilde Andersen, Synne Skouen, Oda Radoor / Foto: Adam Olsson
Nåtidsdrama med alderdom og Nansen i sentrum
I operaen Fram møter vi den aldrende sosialantropologen Ameli, som merker at livet begynner å gå mot sin slutt. Hun hater hvordan alt har blitt et strev, hvordan hun ikke lenger klarer seg alene i hjemmet sitt. Så dukker Fridtjof Nansen og hans skip Fram opp i drømmene hennes, og hun får en ny vitalitet gjennom denne andre virkeligheten.
– Synne, jeg har forstått at «prosjekt Nansen» har fulgt deg i mange år?
– Første gang jeg tok kontakt med Operaen for å gjøre noe på Nansen, var rett etter at jeg hadde vært med på balletten Volven til Kjersti Alveberg i 1991. Da fikk vi avslag. Andre gang leverte jeg det inn med Marit Tusvik som librettist til Operatoriet, som var et verksted for å prøve ut nye verk. Og der ble det fremført. Da var det egentlig interesse for å bygge det ut til en fullverdig opera, men jeg var kommet til at jeg ikke ville skrive en historisk opera. Jeg ville ha et stoff fra nåtiden. Så Oda tok det veldig smarte grepet med å gjøre den aldrende sosialantropologen Ameli til hovedpersonen, som drømmer om Nansen i siste periode av livet sitt. Oda forestilte seg at det å skulle dø kan være like slitsomt som å gå til Nordpolen, og dermed var vi plutselig i nåtiden.
– Hvordan oppsto koblingen mellom en gammel kvinne og Nansen og Fram?
– Hilde, Synne og jeg pratet veldig mye om foreldrene våre en periode, om det å dø, forteller Oda. – Så mistet jeg faren min, og begynte å tenke på hvor utrolig strevsomt det er å bli gammel. Samtidig fortalte Synne om Fram, om biblioteket inne i båten, om maleriene på veggene, om dreieorgel og trekkspill. Jeg forestilte meg et slags kultivert hjem som seilte av gårde mot Nordpolen, og det minnet meg om et sånt hjem besteforeldregenerasjonen bodde i: vidunderlige gamle trehus der gulvet knirker akkurat som en båt, og som ingen ville dra fra.
For mange er det å bli gammel smertefullt og slitsomt. Og plutselig så jeg for meg denne Fram-ekspedisjonen: Det å være så tung i beina og kroppen, oppleve at kroppen motarbeider deg, fikk meg til å tenke på mannskapet på Fram som kjempet seg gjennom isødet. Så ekspedisjon var bindeleddet her! Og noe av teksten har jeg tatt fra Nansens Fram over Polhavet.
Drømmeverktøy
I operaen beveger Ameli seg inn og ut av drømmene, og forholder seg ikke alltid til den konkrete virkeligheten slik for eksempel sønnen Andreas ser den.
Oda husker at hennes egen far fortalte henne livaktig om gode drømmer han hadde på slutten av livet.
– Da jeg påpekte at det han fortalte, ikke hadde skjedd, svarte han: Dette er jo noe som hjelper meg i hverdagen, så hvorfor ikke?
Hilde utdyper betydningen av drømmen for hovedpersonen:
– Det er nødvendig for livet vårt at vi drømmer. I Fram ser vi hvordan Ameli blir fysisk sterk og vitalisert i drømmen. Hun tør å skyte en bjørn, hun ligger med Nansen, hun får oppfylt det hun ikke har fått fullført i livet. Dermed kan hun slippe taket i livet og dø. Og det hadde hun ikke klart uten å ha opplevd alt hun har fått til i drømmene sine.
– Hilde, hvordan jobber du og Hege Høisæter med å gestalte denne kvinnen, som beveger seg gjennom flere bevissthetsplan?
– Istedenfor å spille rørete eller dement, bør man vise det gjennom handlinger. Det er mye flottere å se at Ameli er redd for å miste oversikt, at hun ikke får til ting, at hun har vondt i kroppen. Så glir hun over i en drøm. Hun drømmer at skipet kommer, litt senere er hun selv på skipet. Hun opplever det, alt er svært levende for henne.
Når realismen blir poesi
Handlingen her er konkret og realistisk: Ameli er hjemme, finner ikke brillene sine, klarer seg ikke lenger selv. Men så blir også drømmen en virkelighet – og musikken og lydeffektene antyder og understreker og driver det hele fremover.
– Hvordan har dere jobbet med dette spennet mellom poesi og drøm og brutal realisme – tekstmessig, musikalsk og regimessig?
– Vi ser verden gjennom Amelis blikk, og dermed er alt som skjer, virkelig, sier Oda.
Hilde beskriver hvordan Hege på en prøve sto og stirret på bildet av huset sitt inne på Fram. Plutselig snudde hun seg og så rett ut i salen.
– Det var så fint, det var virkelig sånn at hun brått ble dratt inn i den våkne virkeligheten igjen, plutselig lurte på hvor hun var eller hva som hadde skjedd. Det var veldig sterkt. I det øyeblikket formidlet hun til publikum at hun skjønte at alt dette var en drøm, en forberedelse til at hun skulle dø.
Alle de tre hovedrolleinnehaverne imponerer regissøren:
– For å besette Fridtjof Nansen visste vi at Frode Olsen måtte spørres. Han er virkelig en erfaren og stor scenekunstner. Han ligner litt på Nansen også! Tenoren Eirik Grøtvedt er ung, og utmerker seg allerede både som skuespiller og sanger. Samspillet mellom ham og Hege er så ekte og modig fra begge. Det er virkelig rørende for meg å se hvordan de utvikler scenene de har sammen.
– Er det forskjellige lag i musikken som indikerer om hun er hjemme, på sykehjemmet eller i drømmen?
Komponisten forklarer: – Skipet har sin musikk, når Nansen sier «drøm med meg», så har det sin musikk. Det er ulike musikalske temaer, som skal understøtte hva som skjer og hvor vi er.
Og Hilde legger til: – Jeg har også jobbet en del mot musikken, altså for ikke å miste energien når det er mye fallende bevegelser, men av og til tenke kontrapunktisk, sånn at det ikke blir så sørgmodig – men det blir det jo allikevel.
– Jeg er jo en mollkomponist, sier Synne med et lite smil.
Dynamisk samarbeid
– Hvor langt inn i regien går du som komponist, Synne? Jeg tenker på sceneanvisninger, forståelse og tolkning. Og hvor tidlig er du inne i den prosessen?
– Vi møttes for å diskutere teksten på workshoper gjennom to år, så da jeg satte meg ned for å skrive musikken, hadde jeg allerede vært dypt inne i den gjennom forskjellige stadier.
– Men Hilde har også sittet og beskrevet scenene for Synne mens hun har komponert, sånn at vi har jo jobbet parallelt, legger Oda til.
Hilde fortsetter: – Jeg kan si til Synne at «her tar det faktisk tid å få inn det skipet. Er det nok musikk til å dekke hele den scenen?» Og så kommer hun med litt musikk som skal passe inn.
– Ja, senest i dag hadde jeg med meg mer musikk! ler Synne.
Når dirigenten er borte, danser sangerne på bordet
– Det er spennende at musikken slipes til og tilpasses også av regien – og ikke bare omvendt! Er det vanlig når man lager opera i dag?
– Akkurat som i den forrige operaen Ballerina, har vi ingen dirigent i Fram. Det er ikke så vanlig på en operascene, men jeg ønsket meg et ekte kammerspill, sier Synne. – Og dermed kan det være en bratsjist som angir hvor lenge et parti skal vare før det skjer noe nytt, istedenfor dirigenten.
– Men dette krever en enorm konsentrasjon på scenen. For her er alle avhengige av alle, forklarer Hilde.
Synne utdyper: – Det setter også grenser for hvor kompleks musikken kan være. Musikken kan ikke være veldig tett, den må være mer dynamisk, mer gjennomsiktig.
Oda blir ivrig: – Dette synes jeg er så interessant, Synne, hva mener du når du sier det?
– Det betyr at hvis du har en musikk med en veldig tett struktur, altså hvor ting må skje veldig synkronisert, og med komplisert akkordikk og mange instrumenter som skal spille sammen, så er man avhengig av en dirigent for å få alle instrumentene til å komme samtidig der de skal. Men uten dirigent kan du ikke lage sånn musikk.
Synne ler: – Jeg tøyser med at dermed må man lage veldig enkel musikk, men jeg er en enkel komponist, så det passer meg helt utmerket. Du må lage en musikk som er så åpen at den gir plass til regien. Det som skjer, må skje dynamisk mellom alle de medvirkende.
Musikerne befinner seg også på scenen, forklarer Hilde, – og det er avgjørende at alle har kontakt med hverandre. Fiolinisten må merke seg når Ameli sukker, for eksempel, for å vite når han skal spille. Eller slagverket. De må se hvor de er, og de må reagere på det de ser.
– Musikerne spiller fra mitt håndskrevne partitur, så de ser ikke bare sin egen stemme, men helheten, og sin plass i helheten.
Men Synne nøyer seg ikke med musikk fra scenen:
– Jeg skjønte veldig tidlig at vi ikke kunne få en strykekvintett, trekkspill, kor og slagverk til å gjenskape det store lydbildet i Arktis. Da måtte vi hatt et symfoniorkester. Derfor ville jeg også bruke elektroakustiske lyder, ha det som omgivelser for den akustiske musikken. Disse elementene lager jeg sammen med Mats Claesson i hans studio. Vi hører hundeglam, islyder, havlyder og skipslyder.
Sykehjemsbeboere, isbjørner og trekkspill
– I tillegg til hovedpersonene Ameli, Nansen og sønnen Andreas møter vi også flere korsangere. De er både Nansens mannskap og gamle på sykehjemmet. Hva slags funksjon har de?
– Jeg ønsket å lage et verk som hadde mer plass til et mannskor, som også kunne være en slags hovedperson og ikke bare en gruppe som skulle understøtte handlingen, sier Oda. – Derfor lagde jeg litt plass til hvert enkelt kormedlem, sånn at de får en slags solistfunksjon.
Hilde forteller: – Jeg jobber jo med dem som en som en gruppe, men det er noen steder, for eksempel på sykehjemmet, hvor de absolutt blir enkeltindivider, og i noen scener lar vi dem liksom stå der i hver sin ensomhet og lengsel.
Ved siden av de ni mennene sitter Ida Løvli Hidle med sitt akkordeon, en type trekkspill. Hun spiller en litt annen og mer aktiv rolle enn de andre musikerne, og instrumentet hennes bidrar til å skape uventede lydbilder.
Hilde beskriver begeistret hvordan det stadig skjer noe nytt og uforutsett på scenen, og ikke minst oppdaget hun hvordan trekkspillet kunne tilføre enda mer enn det Synne har skrevet inn i partituret:
– På en prøve jobbet vi med en scene der en mobiltelefon skulle ringe. Plutselig laget Ida en slags telefonlyd på trekkspillet, det var så gøy! Ja, vi må ha den, sa jeg, det akustiske, jeg likte det så godt!
Synne ser fornøyd på Hilde: – Ja, men da gjør vi det bare sånn! Det er sikkert finere enn det vi har lagt i høyttaler!
– Det er ikke bare mennesker og musikere med i denne operaen, her spiller også ulike dyr viktige roller. Hvordan kom en fugl, en sel og isbjørner inn i handlingen?
– Nansen møtte naturlig nok flere dyr under sine ekspedisjoner, sier Oda, – og han og mannskapet forsket på dem, tok bilder av dem eller spiste dem.
I Fram er det danseren og sangeren Silje Aker Johnsen som fremstiller en fugl, en sel og en isbjørn – i tillegg til Amelis svigerdatter.
Skjørt samspill, blikkontakt og indre konflikter
– Jeg liker kammerformatet, sier Synne. – Det er de menneskelige aspektene som interesserer meg, mye mer enn det storslåtte man kan oppleve på en stor scene. I Volven hadde jeg fullt orkester og kor og lydbånd og alt. Det er jo helt vidunderlig det også, men det er noe helt annet.
Hun stopper opp et lite øyeblikk, før hun smilende erklærer: Hvis dette blir dårlig, er det bare å skyte komponisten, for i denne operaen er det bare bra folk!
