Kjærlighet i utakt

La oss begynne med slutten: En mann må sorgfullt innse at han i sine yngre år begikk en skjebnesvanger og uopprettelig feil. Han avviste henne som en gang åpnet sitt hjerte og uttrykte sin uforbeholdne kjærlighet overfor ham. Når de møtes igjen mange år senere, forstår han at han var forherdet og blind. Den samme følelsesstormen hun den gangen så skamfullt åpenbarte, velter nå frem i ham, og han forstår at han elsker henne. Han skriver brev, slik hun gjorde, han tigger inderlig om hennes kjærlighet, slik hun tigget om hans, men hun er bundet til en hengiven ektemann som hun verken kan eller vil forlate. Hun har fortsatt følelser for ham som vraket henne så hardhendt for mange år siden, men hun avviser ham med disse ordene, slik de er nedtegnet i Aleksander Pusjkins verseroman Jevgenij Onegin:

«Eg elskar Dykk – eg vil kje juge.
 Men eg er no ein annans viv.
Eg trufast blir mitt heile liv.»

Kjærligheten gjør en sårbar

Peter Tsjajkovskij skapte opera av Puskjins kjærlighetsdrama (oppført første gang i 1879), og slik ble Russlands høyt elskede par, Tatjana Larin og Eugen Onegin, kjent for hele verden.

Men kjærlighet er risikofylt. Det vet alle diktere, og det vet vi. Det er truende å innrømme sitt dype tilknytningsbehov overfor en annen, siden avvisningen kan bli så brutal. Allikevel er det noen som gjør det, de står med hjertet sitt i en utstrakt hånd. Andre vil aldri våge det; de tror det er fordi de ikke trenger noen annen, men de har bare gjort seg usårbare gjennom selvforsynthet.

Slik er Eugen Onegin, og det finnes mange av hans like i dag. De kan virke kalde, hensynsløse og kyniske, men under rustningen ligger gjerne skuffelsen og frykten, ensomheten og mangelen på håp og mening. Motsatsen er mennesker som Tatjana. De tror standhaftig på en romantisk klaff, på at én dag kommer den rette til å dukke opp, som her, i Pusjkins ordelag:

«Ho bar ein draum i unge barm.
Ho venta ein or livsens svarm.»   

Vi kan le av romantikerne, men det er ingen grunn til det, for de har håpet i behold, og dermed motet. De kan bli skuffet og såret, men ofte reiser de seg igjen og finner fotfeste i et annet kjærlig bånd; kanskje ikke like så brennende, men varmt nok til at tilværelsen kjennes meningsfylt.

Begjærets kraft

Så til noen av historiens mange underliggende tema, siden disse er evige: Det plutselige, uforståelige begjæret. Den førforelskedes hjelpeløse kjærlighetsmørhet. Tiltrekningskraften i det farlig og fremmede. Det pirrende i det uoppnåelige. Sårbarhet kamuflert bak falsk likegyldighet. Alt dette kjenner vi igjen i nåtidsmenneskets elskovs-strev.

Det finnes mange Tatjanaer, både i kvinnelig og mannlig utgave, som tiltrekkes av feil person. Det har selvsagt med denne personens fremtoning og utstråling å gjøre, vi kommer til det, men først: Hva gjør en Tatjana så utsatt for å falle, så hardt og så plutselig? Svaret er ofte at den som faller brått, som plutselig kjenner både hjertets og kjøttets higen ved synet av et kan hende helt ukjent menneske, er i en førforelsket tilstand. Denne tilstanden kjennetegnes ofte av en uforklarlig uro, av en ikke erkjent lengsel, en uklar søken, noen ganger av mismot og ensomhet.  Den ukjente fremstår plutselig som en redning, et svar, og blir derved en uimotståelig hjertemagnet.

Vi vet ikke mye om opprinnelsen til det intense begjæret som plutselig kan oppstå i oss mennesker, men alle som har kjent det, vet at dette er et «noe» i oss som det kan være vanskelig, noen ganger umulig å tøyle. Det er som en kraft, en drift, som kan få den mest fornuftige til å begå unevnelige handlinger, som å tekste en vill kjærlighetserklæring til en annen, være utro på et hotellrom, lyve for ektefellen, forsake alt som er trygt, risikere sin sjel, sitt rykte og sin posisjon.

Ustyrlig begjær etterfølges ofte av skam, skam over å ha bedratt, eller skam over å bli avvist. Dersom to derimot møtes i et gjensidig, for ikke å snakke om «lovlig» begjær, kan det oppstå berusende lykke, uten skam og engstelse, kanskje med utsikt til varig kjærlighet, men dette er ikke dramastoff, lykke skapes det ikke operaer av. Så la oss holde oss til det smertefulle, som det er mer enn nok av i det vanlige livet.

Magien ved den uoppnåelige

Eugen Onegin lider av spleen, skriver Pusjkin, av tungsinn og lede. Han har ingen virkelig hensikt i livet, han brenner ikke for noe, han er blitt en gledesløs og livstrett player. Han kan få hvem han vil, for han er vakker og hemmelighetsfull, men han fester seg ikke ved noen.

Det går Oneginer rundt midt i blant oss i dag, enkelte ganger i en kvinnes skikkelse, og slike mennesker får mye oppmerksomhet. De suger andre til seg, siden deres uoppnåelighet pirrer manges jaktinstinkt. Deres uforutsigbarhet skaper romantiske hekt, som jeg har valgt å kalle det. Dette blir noens ulykke. På grunn av sin tilknytningshistorie er de tilbøyelige til å tolke unnvikenhet og vag interesse som mulige tegn på kjærlighet. De begynner å vibrere, de overfortolker signalene som Oneginer sender ut, de overtilpasser seg, de gjør alt for å utløse hengivenhetssignaler i dette hard-to-get-mennesket. Men jo mer de anstrenger seg, desto mer trekker den tilbedte seg tilbake.

Så skjer dette merkelige, men psykologisk sett nærmest lovmessige; idet den som tilber har gitt opp eller fremstår som utilgjengelig, pirres den forbeholdne Onegin-karakteren og kommer nærmere! Han eller hun ser plutselig den som tilba, elsker plutselig den personen som tidligere opplevdes som uinteressant og overtilgjengelig.

Plutselig er den som tilba, den som skamfullt tryglet om kjærlighet og som det var så lett å avvise – plutselig er den personen blitt attraktiv. Lidenskap er en underlig ting. Lidenskap vekkes ofte av det heslige mer enn av det vakre, av det fremmede mer enn av det kjente, av hindring mer enn av det tilgjengelige, av det farlige mer enn av det trygge. Og vi begjærer gjerne det andre begjærer. Når den vi behandlet med likegyldighet plutselig står frem i glansen av andres beundring, ja, da hender det sannelig at vi også begynner å begjære den personen som vi en gang vurderte som banal.

Har vi blitt redd for tilknytning?

Men er det ikke blitt slik, tenker jeg ofte, når jeg observerer vår tids romantiske trend, at forbeholdenhet og tilknytningsvegring er i ferd med å trumfe selve kjærligheten? Jeg hører historier om Oneginer overalt, om disse kvinner og menn som beveger seg oljeglatt fra Tindermøte til Tindermøte. Det er ofte en Tatjana – kvinne eller mann - som forteller om sin fortvilelse over situasjonen, som aldri «når opp», som blir forlatt, ghostet, ignorert. Det er som om det er blitt farligere enn noensinne å erklære sin kjærlighetslengsel, det gjelder som aldri før å fremstå som uavhengig, som lykkelig singel, som uanfektet og uberørt.

En date går ofte skeis. Den åpne skremmer den forbeholdne med sin ærlige lengsel, og den forbeholdne skremmer den åpne med sin avmålthet. Noen ganger sitter begge der og fremstår som intervjuere, tilsynelatende kaldt vurderende som til en jobb, som om de ikke var på leting etter et kjærlighetsforhold. I begges bryst banker et nervøst hjerte, begge lengter etter en havn, men det åpenbares ikke hos noen av dem. To som kunne blitt et lykkelig par, feilvurderer både den andres signaler og sine egne følelser og går skuffet derfra. Farvel, lykke til videre, da. Denne utakten er ikke mindre fremherskende i etablerte parforhold der de to partene lever sitt liv i misforståelsens konstante rundløype. Det får vi ta på parterapeutens kontor.

Men kan da aldri det gode, ærlige og åpenhjertige vinne?! Jo. Det gjør ofte det, til slutt. En Tatjana, som ikke forstiller seg, som flagger sine intensjoner, som våger å avsløre sine mest sårbare følelser, som tåler andres ømme punkter og nattsider, han eller hun vil ofte finne en kjærlighet som holder stand. Det blir ikke et liv i evig solskinn, for det finnes ikke, men glede, lyst og krangler, avløst av ro, tilfredshet – og glimt av lykke. For en Tatjana er det nok.

Sitatene er hentet fra Olav Rytters norske oversettelse av romanen Jevgenij Onegin av Aleksander Pusjkin, Samlaget 1966