Introduksjon
Her kan du høre dramaturg Hedda Høgåsen-Hallesby fortelle om Tsjajkovskijs vakre verk, og om Christof Loys versjon. Du kan høre Operaen på øret der du pleier å høre podkaster – for eksempel på Spotify, Apple, Pocketcast eller acast.
Eugen Onegin er et nært møte med den ungdommelige forelskelsen. Samtidig er operaen en sterk historie om det vi alle kjenner på: tida som går, sjanser vi ikke tok – og at vi innerst inne er alene.
Tittelen på operaen kunne like gjerne vært Tatjana Larin. Dette er like mye hennes historie. Det handler om da hun så ham – den kjekke, bereiste og selvsikre Onegin. Og det handler om da han, 16 år senere, så Tatjana – en moden, belest og vakker kvinne. Men da var det for sent.
Det er bitende kald vinter. Vi er på familien Larins gods utenfor St. Petersburg, der fru Larin bor med døtrene Olga og Tatjana. Da Olgas forlovede Lenskij introduserer Tatjana for sin venn Onegin, endrer det livene til de fire unge menneskene for alltid.
Les artikkelEugen Onegin inneholder store korscener og stor musikk. Samtidig er det et intimt verk, som tar oss med inn i menneskesinnets avkroker. Tsjajkovskij kalte operaen for «lyriske scener», og så ikke for seg at den skulle settes opp på store operascener. Der tok han feil. Siden premieren ved Bolsjojteatret i Moskva i 1881, har operaen gått sin seiersgang i operahus verden over.
Operakunst i toppklasse
– EYSTEIN SANDVIK, NRK
Operaen begeistret både publikummere og anmeldere da den hadde premiere her i 2020. Da som nå står Svetlana Aksenova på scenen som Tatjana, og operasjef Randi Stene som Larina, mens Iiuri Samolov synger rollen som Onegin.
Regissør Christof Loy er kjent for sin sterke personregi, og har blitt nominert som «årets operaregissør» av bransjemagasinet Opernwelt hele tre ganger. Magasinet omtalte også hans Eugen Onegin i Oslo som en av de beste operaforestillingene i 2020.
Co-produksjon med Teatro Real, Madrid og Liceu Opera, Barcelona
Les intervju«… den vakreste og mest lidenskapelige musikk som noensinne har steget opp av Nasjonaloperaens orkestergrav.»
– Eystein Sandvik, NRK
«Det er lenge siden jeg har hatt en så god aften i Operaen, og grunnene er mange – der selve verket er et åpenbart sted å begynne. Tjsajkovskijs 'Eugen Onegin' har vakre melodier du raskt lærer deg å kjenne igjen. Det høyromantiske tonespråket taler rett til kroppen, og den rike orkestersatsen fargelegger dette maleriet. Jeg kan ikke fatte at verket ikke spilles oftere. Men at det ble en nærmest komplett kveld i Operaen, har mer med tolkning å gjøre.»
– Magnus Andersson, Klassekampen
«… en intenst sitrende forestilling, som spilles mellom hvite vegger – ikke i tsartidens fremmedgjorte plysj, men så «nakent» at hjertene våre og alt som er i dem, bankere hardere eller mykere et par timers tid.»
– Olav Egil Aune, Vårt Land
... noe av det aller beste jeg har sett i Bjørvika.
– MAGNUS ANDERSSON, KLASSEKAMPEN
Vi fordømmer Russlands invasjon av Ukraina. Kunst- og kulturfeltet forvalter en stor kanon av historiske verker skapt i eller rundt Russland, være seg musikk, scenekunst, litteratur, billedkunst etc. Vi anbefaler ikke boikott av denne kulturarven, på samme måte som vi heller ikke boikotter andre historiske verk skapt av kunstnere som har levd i andre land i en annen tid. Les mer om dette her.
Her kan du høre dramaturg Hedda Høgåsen-Hallesby fortelle om Tsjajkovskijs vakre verk, og om Christof Loys versjon. Du kan høre Operaen på øret der du pleier å høre podkaster – for eksempel på Spotify, Apple, Pocketcast eller acast.
Tatjana forelsker seg i Eugen Onegin, som avviser henne. Onegin dreper sin beste venn Lenskij i duell, etter at han har flørtet med kjæresten hans, Tatjanas søster Olga.
Da Onegin og Tatjana møtes igjen etter flere år, går det opp for Onegin at det er Tatjana han elsker, men da er det for sent, hun er gift med en annen.
Den unge Tatjana bor sammen med søsteren Olga, moren Larina og en gammel amme på en herregård på landet, langt fra storbyer som St. Petersburg og Moskva. Tatjana elsker denne idyllen. Her kan hun føle seg som et barn, her drømmer hun om et liv snarere enn virkelig å leve det.
Kjærlighet og hjertesorg er fortsatt noe hun bare kjenner fra bøkenes verden, men dette endrer seg idet Lenskij, som bor i nærheten, har med seg vennen Eugen Onegin på besøk.
Mye fortelles om denne nye naboen – at han bare motvillig har flyttet på landet for å pleie sin alvorlig syke onkel, og at han for inntil kort tid siden var en samvittighetsløs og kynisk levemann i St. Petersburgs selskapsliv.
Tatjana føler seg straks tiltrukket av den fremmede, og bare noen timer senere skriver hun et glødende kjærlighetsbrev til ham.
Alt neste morgen tropper Onegin personlig opp for å fortelle henne at han ikke er skapt for et varig forhold og slett ikke for ekteskap. Men Tatjana går rundt og er trollbundet av ham i flere måneder.
Da det holdes fest på Tatjanas navnedag, lar Onegin seg rive med til å flørte med hennes søster Olga i full offentlighet – og det foran øynene på Olgas forlovede, Lenskij.
Tatjana lider mismodig i stillhet. I Lenskij finner hun en sjelevenn. Foran alle gjestene erklærer han vennskapet med Onegin for avsluttet. Han går til og med så langt som til å utfordre ham til duell. Onegin begynner å forstå at han har gått over streken. Likevel tar han imot utfordringen.
Det går opp for Onegin at han må ta konsekvensene av det livet han hittil har levd. Ikke minst må han forstå at katastrofer er noe som uvegerlig går sin gang.
Lenskij dør i duellen, og Onegin må innse at det er hans skyld. Enda en gang hjemsøkes han av bilder som har med flukten fra ham selv å gjøre. Enda en gang prøver han forgjeves å vende tilbake til et overfladisk liv.
Men Lenskijs skygge gir ham ikke fred, og han plages også av å ha knust Tatjanas sjel.
Til slutt vil skjebnen det slik at han møter igjen Tatjana, som i mellomtiden har giftet seg med fyrst Gremin og lagt all jenteaktig naivitet bak seg. I sin gudsforlatte ensomhet tror han nå at han elsker henne lidenskapelig, og han vil vinne henne tilbake. Han har ikke lært å slippe taket. Nå er det dermed Tatjana som avviser ham, og som tvinger ham til å leve med sin ensomhet.
Christof Loy