Et tiltrengt traume

Hva skjer i en familie der moren og hennes elsker har drept faren, med barna som vitner? Det spørsmålet har regissør Ole Anders Tandberg jobbet med, sammen med ensemblet på scenen, Hugo von Hofmannsthals tekst og Richard Strauss' musikk til operaen Elektra.  

Familietragedien er gammel. Før den ble nedskrevet i ulike versjoner av de store greske dramatikerne Aiskylos, Sofokles og Euripides, ble den i lang tid gjenfortalt muntlig. Da Hofmannsthal lagde sin versjon på begynnelsen av 1900-tallet, var den basert på Sofokles’ drama, men like mye på sentrale tanker fra den østerrikske dikterens egen tid. 

Når Ole Anders Tandberg skaper scenekunst, er det også med utgangspunkt i sin egen tid og sine egne erfaringer, selv om han – heldigvis – ikke har opplevd noe i nærheten av familiedramaet i Elektra: 

– Selv om vi gudskjelov aldri har befunnet oss i en så ekstrem situasjon som Elektra, er det interessant hvordan mennesker kan blir sittende fast i et traume, hvordan de håndterer det, og hvordan dette traumet kan bli et fengsel man faktisk kan trives med å være i.  

– Hva tenker du på? 

– Elektra viser at våre forestillinger ofte overgår virkeligheten selv. Samtidig er det en historie om hat og om ensomhet. Hovedrollen er ødelagt idet stykket begynner; hun spiser dyrenes mat og regjerer i selvvalgt eksil i hagen, mens hun påkaller sin døde far i nattlige seanser. Hun har brukt ungdomstiden sin til å skape skrekk i de rundt seg, særlig i moren, Klytaimnestra. Hun har iscenesatt seg selv som en levende påminnelse om at en dag vil broren, Orestes, komme tilbake og hevne faren. Drapet på moren har Elektra gjort til sitt livsinnhold. Hun er besatt av hatet. Det har ødelagt henne, gjort henne til et monster.  

– Samtidig trives hun med å være i dette hatets fengsel, sa du. Søsteren hennes, Krysotemis, er redd for å leve livløst, men Elektra sier: «Den som lever, den jubler og fryder seg over livet!» Det er et lys og en drift i henne, som vi også hører i musikken. 

– Jo, absolutt! Det bisarre er at hun får livskraft fra å tenke på og planlegge mordet på moren. I hennes øyne er det en rettferdig handling, også sett i lys av den moralkodeks som regjerer i hennes familie, drapet på faren ble utført så nedrig som det ble. Klytaimnestra og elskeren Aigistos kastet et nett over Agamemnon i badekaret og hugget ham ned bakfra. Det var ikke akkurat noen en heroisk duell. 

Et indre drama 

Tidligere produksjoner av Elektra har tatt med en prolog, et avsnitt fra Aiskylos’ Orestien, som rettferdiggjør Klytaimnestras drap av ektemannen. Tandberg har i stedet forsøkt å løfte fram det unike i Hofmannsthals versjon, uten noe guddommelig gjengjeldelsesmønster, der karakterene i stedet er prisgitt sine egne ukontrollerbare drifter:  

– Hofmannsthal utelater delen av historien som rettferdiggjør mordet på faren, der han skal ha ofret Elektras andre søster, Ifigeneia, for å få bedre vind i seilene på ferden mot Troja. Det er nok veldig bevisst. Da blir det morens lyst, brunst og seksualitet som har ledet henne på avveier, også rent moralsk. I tillegg til at det påvirker måten vi ser moren på, har det ledet Elektra til å avstå fra alt som har med seksualitet å gjøre, selv om hun reflekterer over det et kort øyeblikk, i møte med broren, Orestes.  

– Og det er kanskje ikke tilfeldig, at det er når broren kommer at Elektra blir minnet om sitt eget begjær? 

– Det er klart at det er noen nesten overtydelige seksuelle bilder i dette. Gjennom broren vil hun altså penetrere moren med en øks. Det er antakelig derfor dette redskapet er viktig for Elektra.    

Elektra-komplekset 

Hofmannsthals Elektra har blitt beskrevet som det første dramaet som helt tydelig er påvirket av Sigmund Freuds teorier. Dikteren og doktoren levde i samme by, i Wien, på samme tid, men det eneste psykoanalytiske verket Hofmannsthal hadde lest da han skrev Elektra, var Studier av hysteri, som Freud hadde skrevet sammen med Joseph Breuer og publisert i 1895. Men kanskje var Elektra og andre kunstneriske uttrykk fra århundreskiftet like viktige som påvirkning for Freuds tanker som omvendt? Elektra foregriper ikke bare psykoanalysen, men også andre retninger innen psykiatrien med sin beskrivelse av Elektra som en besatt nevrotiker, av søsterens seksuelle frustrasjon og av morens angstfylte mareritt. Ikke minst av Elektras forhold til sin far, som Carl Gustav Jung, grunnleggeren av analytisk psykologi, i 1913 skulle definere som «Elektra-komplekset». Det handler om Elektra-komplekset før det var formulert, sier Tandberg, det er en historie om farsbinding på et ekstremt nivå:  

– Elektra identifiserer seg med faren, i farens gestalt og klær går hun rundt i hagen. Der har hun begravd øksen hans og drømmer om hvordan den skal hugge i hjel moren. Hun tror hun trenger en mann, broren, for selv å «bli» sin far. Han blir hennes forlengede øks, så å si. Men så får hun ikke gitt Orestes øksa, da! Han dreper Klytaimnestra med en kniv, antagelig. mordvåpenet sier ikke Hoffmanstahl noe om, men det låter som knivhugg om det i Strauss musikk.  

–Hvordan tolker du det, at Elektra ikke rekker å gi Orestes øksa før han utfører dobbeltmordene? 

– Det peker vel på det umulige i hele hennes prosjekt dypest sett, foren datter kan aldri bli sin egen far.  Øksa er en del av hennes forestilling, men regien ble ikke helt slik hun hadde tenkt seg. Panikken som utbryter har også en komisk effekt; det har et tydelig innslag av drøm, av det marerittet som stykket jo kanskje egentlig er: «Faen, den glemte jeg å gi ham!» Plutselig stemmer ikke virkeligheten med hennes fiksjon. For øvrig kan du si at Elektra drives av tanken på ett rettferdig hevn-mord – og ja, det også – men hennes besettelse er samtidig forankret i noe helt annet, nemlig en naturlig farsbinding som vi alle må finne løsninger på.   

– Betyr det at det finnes et potensial i oss alle til å gjøre som Elektra?  

– Jeg tror at det å bli født inn i en familie er en ulykke verre enn noen annen, og at det er umulig å leve uten et problematisk forhold til sin mor og sin far. Dette belyser Elektra ved å gjøre det ekstremt.   

– Tror du da at alle døtre er sjalu på sin mor og ønsker å være med far, liksom alle sønner er ofre for et ødipus-kompleks? 

– Selv om vi selvfølgelig aldri hadde noen plan om å drepe våre foreldre, kan jeg lese problemene jeg og min søster har hatt på vei inn mot voksenlivet i lys av det, ja. Vi slåss jo i grunnen hele vår barndom om vår mors og fars oppmerksomhet. Det jeg lærte mest av ved å gå i analyse, var å få syn på den mekanismen vi alle har i oss som søker å skape sannheter som umuliggjør forandring. Jeg synes et av de mest gripende stedet i verket er når Krysotemis sier: «Vi sitter vaglet som fugler i bur, snur hodet til venstre og høyre, og ingen kommer, ingen bror, intet bud fra broren, ikke engang et bud om et bud. Intet!» Hun drømmer om å gå videre og leve – gjerne med en bonde om så er – bare for å få kjenne et barns varme mot brystet. Krysotemis kan godt bli stygg og gammel, så lenge barn har sugd henne tom for melk. Elektra, derimot, drømmer ikke om å gi liv, men om å ta liv. Hun skaper seg sannheten om at hun ikke kan bli lykkelig om hun ikke dreper moren.  

– Blir hun lykkelig, da? 

– Det er riktignok en kort ekstatisk, men genuin lykke fra hun sier: «For den som er så lykkelig som vi, sømmer seg kun ett: Å tie og danse!» fram til disse fire dirrende takter av tomhet i musikken, før hun faller død om. Da moren er drept av broren, har hun ikke mer å leve for. Og det er den store tragedien: Traumet får ikke den løsningen hun drømte om. Hun blir ikke gudommelig, hun får ingen forløsning, hevnen gjør ingenting for Elektra.  

– Elektra hører musikk og påstår den kommer fra henne selv – hva tenker du om det? 

– Det vi hører, det er det Elektra hører, og det vi ser, er hvordan det ser ut for Elektras indre. Handlingen utspiller seg om natten der den realistiske virkeligheten er mørk og tarvelig i form av det slitne huset som en monstrøs familie bebor. Men gjennom musikken, lysets spill og husets stadige rotasjon på scenen – får vi også del i Elektras subjektivite opplevelse, hennes besettelse av drømmen om at faren skal komme tilbake.     

Regissør Ole Anders Tandberg / Foto: Erik Berg

Bak lukkede dører 

Sammen med scenograf Erlend Birkeland, kostymedesigner Maria Geber og lysdesigner Clement Irbil har Ole Anders Tandberg flyttet handlingen fra en forgård i et slott i Mykene i oldhistorisk tid, til et sted nærmere vår virkelighet.  

– Jeg har egentlig vært veldig tro mot verket, fulgt sceneanvisningene og tenkt at det har vært en interessant begrensning å holde seg innenfor. Som hos Strauss og Hofmannsthal skjer alt det grusomme bak lukkede dører. Ingenting er eksponert, bare lyder og lys innefra som kiler våre fantasier om hva om skjer der inne. Og som i den originalteksten spiller vi det realistisk, selv om stykket kanskje egentlig er et ondt drømmespill.  

– Hvem er jentene vi møter i begynnelsen av stykket? 

– Det blir i vår setting et mysterium hva disse «tjenerinnene» gjør i dette huset. Og det synes jeg er fint. I tillegg til at det har skjedd drap i dette huset, foregår det en slags lyssky virksomhet der, uten at vi helt vet hva det dreier seg om. Men vi skjønner at jentene holdes fanget der, en av dem blir drept tidlig i stykket fordi hun opponerer; kanskje viser de seg å inngå som en del av de offerritualer som pågår bak de stengte gardinene. 

– Klytaimnestra sier hun tenker på en ting: å finne lindring – er det det dette handler om?   

– Ja, slik kan man se det. Klytaimnestra, husets dronning, er besatt av skyldfølelse og frykt. Hun plages av dette om natten og har tilkalt hjelpende hender som utruster henne med magiske krystaller og driver med ofringer av levende dyr – kanskje også mennesker – or å få bukt med drømmene. Hun har vel trodd hun hadde kontroll, helt til datteren nå konfronterer henne med at det er henne selv som må ofres. Dette paralyserer henne, hun har jo hatt mareritt om at sønnen skal drepe henne og derfor selv forsøkt få ham myrdet! I neste øyeblikk kommer bud om at sønnen hennes, Orestes, selv er død og hun bryter ut i en forferdelig ondskapsfull latter – sånn holder det på. Vi har å gjøre med noen utrolig basale, grunnleggende følelser, skrudd opp til det ekstreme.   

Meningen i det meningsløse 

Hofmannsthal selv sa han hadde gjort Sofokles’ tragedie om til et kjøretøy for følelser. Elektra er fiksert på drømmen om hevn; Klytaimnestra er besatt av frykt og Krysotemis er full av frustrasjon. Tandberg har vært opptatt av å portrettere den psykologiske utviklingen, ikke bare i Elektra, men også i de andre i denne traumatiserte familien:  

– Operaen ender med Krysotemis’ «Orest! Orest!» – et siste rop om lindring fra frustrasjonen. Men denne lindringen kommer hun aldri til å finne.   

– Ja, hva tror du skjer etter at hun har ropt på broren, rett før teppet går ned? 

– Det forblir helt tomt – resten er stillhet - for å si det med Shakespeares Prospero. Krysotemis roper på den i familien som fremdeles lever, men han er bortenfor redning. Når teppet går ned, er hun alene i verden, slik Elektra var da operaen startet. Sannsynligheten for at hun vil få et normalt liv etter dette, er jo minimal. Det kan egentlig ikke bli svartere. Et hevnmord kan aldri lede til lykke for noen. Om Elektra er et kjøretøy for følelser som du sa tidligere, kjører bilen – eller musikken om du vil – nå av veien, ut for et stup og forsvinner i avgrunnen.     

– Hvorfor trenger vi å oppleve det, tror du? 

– Vi bør utsette oss for Elektra minst en gang i livet! Det er et stykke som handler om mennesker under ekstreme forhold, om ekstreme følelser og om et ekstremt familiært traume, uttrykt gjennom en ekstrem kunstform og et ekstremt verk – bare størrelsen på orkestret her! Et slikt uttrykk for det fryktelige ved den menneskelige eksistensen uttrykt i skjønnhet er jeg overbevist om at vi trenger. Det gjør oss ikke nødvendigvis roligere, men rikere.