En Hollywood-komponist inntar Operaen

Det er tre dager til urpremiere på Hovedscenen da jeg snakker med Alexandre Desplat, kjent som en av verdens fremste filmkomponister. Nothing Personal, hans andre samarbeid med Alan Lucien Øyen, har de siste ukene hatt en intens prøveperiode. Nå gjelder det. Men nervene som eksisterer på scenen, ser ikke ut til å ramme ham: Desplat bare gleder seg.

– Hvorfor elsker du ballett?

– Kanskje fordi jeg elsker musikk skrevet for ballett. Gjennom 1800-tallet ble ballett en viktig kunstform som førte til mange utrolige partiturer. Jeg kunne snakket lenge om Ballet Russes, Nizjinskij eller Balanchine, men også moderne koreografer. Dans og musikk har alltid vært knyttet sammen, og musikk er viktigere i ballett enn i teater, som har dialog som sitt viktigste medium. I ballett er det musikk som driver showet. Mellom dansen og musikken er det et vakkert bånd.

– Hvordan er det å komponere for scenen sammenliknet med film?

– I film har du mye lyd, mye dialog, ting som hemmer deg. Innenfor disse begrensningene må du finne frihet. Avhengig av regissøren finner du vanligvis en måte å uttrykke deg på og beholde identiteten din som kunstner. Men det er et veldig komplekst samarbeid, der musikken kun er et lite tannhjul i helheten. I film er det hundrevis av mennesker involvert, i ballett har du færre elementer: kostymer, scenografi, dansere og koreografi. Det er noe rent med ballett som går tilbake til opprinnelsen. Det er en kunstform, ikke en industri.

Prøvde å finne stykkets klang

– For Nothing Personal ble manuset først skrevet i ukene før premieren. Hva slags ideer ga Øyen deg til å basere musikken på?

– Mitt utgangspunkt var essayet Nothing Personal av James Baldwin og med fotografier av Richard Avedon. I løpet av noen måneder hadde jeg mange diskusjoner med Alan, for å finne ideer og en klang for stykket, vel vitende om at han ville bruke dialog og mange sceneskift. Forestillingens mise-en-scène er kinematisk. Men ved hjelp av kjerneideene jeg fikk via Baldwin, kunne jeg forestille meg hvordan de ville se ut i en ny versjon. Ta begynnelsen, for eksempel, der Baldwin beskriver hvordan han leker med fjernkontrollen sin, kommenterer det han ser på TV, men så utbroderer og går bakenfor skjermen for å beskrive hvordan samfunnet rundt ham ser ut, og hva han føler om det. Det prøvde jeg å ta opp i meg og bruke.

– Hvilke egenskaper gikk du for?

– Prosessen i et sinn som Baldwins går veldig fort, med mange sydende ideer, og denne sydingen var en av de viktigste kildene til inspirasjon. Han har sitt fokus, men samtidig mye ornamentering – du kan ikke bare beskrive et bilde med tre ord, det er mye mer komplekst og involverer samfunnet rundt ham.

– Alan sier at musikken er motoren i Nothing Personal, «sjelen og hjertet». At det er nærmere film enn opera og ballett, med korte scener. Hva slags atmosfærer har du prøvd å skape, hva slags dramaturgi tilfører musikken?

– Alan liker at musikken er ganske bar, han vil ikke ha den for orkestral, med hundrevis av instrumenter, noe som betyr at orkestreringen er begrenset. Jeg tror «ren» er det beste ordet jeg kan bruke for retningen han drev musikken i – den er veldig klar. Han vil ha en strofe, kanskje, et repeterende pianomotiv, eller en loop som ikke utvikler seg for mye. Musikken prøver ikke å være wagnersk. 

Han ler:

– Dette er ikke Nibelungenringen!

Vrir på det vakre

– Musikken er til tider ganske minimalistisk, og det virker som du foretrekker piano og fløyte?

Igjen ler han:

– Ja, fordi jeg spiller fløyte! Nei da, Alan valgte å framheve disse instrumentene. Han kvittet seg med det meste av messing og horn, de kraftigere instrumentene, fordi han ønsket å holde musikken intim, at den nærmer seg noe sanselig.

– Musikken din virker ganske harmonisk og det jeg vil kalle vakker, men det er også disharmoniske partier her. Hvordan jobber du med dynamikken mellom harmoni og «skjønnhet» på den ene siden, og gnisninger som antyder at noe er i ubalanse?

– Noen ganger begynner du å komponere noe rent og harmonisk, men føler at for dette stykket kan du vri litt på det og ta med noen elementer for å endre innrammingens størrelse og form – jeg tenker på kubisme eller Joan Miró, som legger inn ubeslektede elementer som likevel skaper samspill ... Du finner vakre farger, blått, gult, men du vil ha noe som bryter dem opp litt. Noen ganger blir jeg fristet til å gjøre det, andre ganger lar jeg musikken være så vakker som jeg synes den burde være.

– Går du rundt og grubler over disse valgene?

– Med film er jeg vant til å komponere veldig fort. Jeg starter med en idé jeg ønsker å gjengi musikalsk, og prøver å få den i bevegelse raskt. Jeg jobber fra morgen til kveld hver dag. Hvis det ikke var for effektiviteten min, ville jeg gått rundt og sett på fugler i Paris!

– Og hva med dynamikken mellom stillhet eller minimalisme og de mer grandiose partiene?

– I en ballett kan du ikke gjøre det samme hele tida, folk ville sovnet, så jeg prøver å endre tempoet, dynamikken, formen på stykket, og så velger Alan det som er riktig for de ulike scenene.

– Så du legger til noen overraskelser?

– Om ikke overraskelser, så prøver jeg å skape en reise som ikke er for ensformig, men med bakker og daler, hvor ting skjer, noe som er høyere og raskere i øyeblikk der danserne er mer aktive og balletten trenger mer energi.

KI-problematikken gjelder også komponister

– Nothing Personal tematiserer kunstig intelligens og hvordan det påvirker oss. Vi har alle hørt om Hollywood-streikene, som endte med en avtale der studioene ikke kan bruke KI til å skrive eller redigere manus. Har KI påvirket deg?

– Ikke så langt. Frykten komponister kjenner, handler om at musikk skapt gjennom mange tiår, vil bli kimen til å skape noe annet ved hjelp av datamaskiner. Jeg tror på den menneskelige hjerne og følsomhet. Hvis kunstig intelligens brukes som et verktøy for å skape noe bedre på kortere tid, som en stokk som hjelper deg å gå lenger, så er det greit. Men det jeg frykter, er at KI snarere brukes til å erstatte noe, fordi det er raskere og billigere. Faren er å bruke KI til å lage kloner: falsk Ravel, falsk Debussy, uekte Miles Davis eller Bill Evans. Det er ikke en menneskehet i framgang, men tilbakegang.

Han ler litt når han nevner hvordan noen menneskelige komponister har gått foran KI i sine forsøk på å klone andre komponister, og at det har skjedd ham også:

– Jeg hører musikken min noen steder der den ikke burde være, der noen har prøvd å lage musikk i min stil. AI kan komme til å gjøre det samme.

Er «filmmusikk» noe universelt?

– Du har nevnt flere komponister og jazzmusikere. Hva mer hører du på?

– Edu Lobo, en stor brasiliansk komponist, og Tom Jobim, selvfølgelig – bossa nova har betydd mye for meg. Afrikansk musikk generelt, ulike former for japansk musikk, som Gagaku. Dessuten er jeg halvt gresk og hører på gresk musikk av folk som Mikis Theodorakis.

– Når folk snakker om filmmusikk, får vi en idé om hva det er: en atmosfærisk, nesten universell musikk, likevel har du din stil. Du har komponert musikken til mer enn 100 filmer. Hvordan fornyer du lyden fra film til film?

– Filmmusikk er ikke bare én ting, det er så mange ting, det var derfor jeg valgte å lage filmmusikk. Filmmusikk er alt fra Miles Davis’ musikk til den franske filmen Ascenseur pour l'échafaud, til John Williams' musikk for E.T., til Maurice Jarres Lawrence of Arabia, Danny Elfmans musikk til Tim Burtons filmer, det Joe Hisaishi komponerer til Miyasakis filmer, til min musikk skapt for Jacques Audiard, som er annerledes enn det jeg har skrevet for Guillermo del Toro eller George Clooney.

Det er filmen som gjør det annerledes, mener Desplat.

– Hvis du har litt personlighet, og filmen tillater det, og du klarer å beholde integriteten din, så kan folk kjenne igjen stilen din fra film til film, selv om du endrer deg drastisk. Det ville vært feil å skrive den samme musikken til Harry Potter som for den store franske fotografen Raymond Depardon, så jeg bruker min sound, eller hva du vil kalle det, i møte med filmen – om den har et bredt eller mindre format. Noen regissører vil ikke ha et orkester, de vil ha et jazzband eller noe annet, og jeg har lært meg å bruke – og elske – forskjellige orkestreringer. Det er derfor det er så gøy med Wes Anderson, fordi vi alltid prøver å sette sammen et orkester som er annerledes fra forrige gang, forteller Desplat, før han selv spør:

– Så, kjenner folk igjen stilen min fra en Wes Anderson-film til en annen? Ja, selv om vi endrer orkestrering hele tiden, fra Isle of Dogs eller Fantastic Mr. Fox til den nye Asteroid City, er alt min musikk. Men det er filmen og regissørens stil som bestemmer hva jeg skal skrive. Hvis du hører på The Shape of Water og Pinocchio, tror jeg du vil kjenne igjen arbeidet mitt og samtidig: arbeidet mitt for Guillermo del Toro. Det er en forening av to mennesker som skaper noe sammen.

Gleder seg til å møte publikum

Andre filmer han har likt å komponere til, er Stephen Frears’ The Queen, som ga ham en Oscar-nominasjon (han har vært Oscar-nominert elleve ganger og fått prisen to ganger), foruten Pike med perleøredobb av Peter Webber, Birth av Jonathan Glazer, Syriana som han skapte med George Clooney og Stephen Gaghan, Read my Lips og Profeten av Jacques Audiard. Men han nevner dem først og fremst fordi forholdet til regissøren var spesielt.

– Og jeg hører aldri på denne musikken. Den eksisterer som noe vagt, den finnes i underbevisstheten min. Den hører til i fortiden, og jeg er alltid besatt av mitt neste prosjekt: en HBO-serie med Stephen Frears, og mange andre ting.

Men først av alt gleder han seg til å sitte i auditoriet under Nothing Personal-premieren og høre musikken hans ta form i orkestergraven. Bak dirigentpodiet står Solrey, som han sier «kjenner musikken hans bedre enn noen».

– Jeg tror ikke jeg kommer til å lytte så mye, men prøve å motta det hele som en forestilling. Jeg vil ikke fokusere på den fantastiske musikken min (her ler han). Jeg vil være der for å glede meg over hvordan musikken og dialogen veves sammen. Alan er en stor kunstner. Og jeg gleder meg veldig til endelig å besøke Oslo og den vakre Operaen.

– Hvordan er det å jobbe med et levende orkester?

– Du vet, en gang i blant holder jeg konserter. Det er vanskelig, jeg trenger å øve, noe jeg aldri gjør fordi jeg er opptatt med å komponere til film. Når jeg fullfører et partitur for en film, går det inn i en boks som jeg aldri åpner igjen. Men når jeg forbereder meg til en forestilling som dette, er belønningen publikum. Å ha et hus fullt av folk som lytter og er entusiastiske, det er en vidunderlig belønning.