Mats Ek

Rolleliste

Publikumsrolleliste Mats Ek 25. februar.pdf

Publikumsrolleliste Mats Ek 27. februar.pdf

Endelig er Mats Ek tilbake i Nasjonalballetten

At Mats Ek framfor noen annen har satt Norden på det internasjonale dansekartet, er ingen overdrivelse. Ryktene om hans tilbaketrekning fra dansens verden, er derimot grådig overdrevet.

Tekst: Maria Børja

Mats Ek / Foto: Gert Weigelt

Jeg møter Mats Ek idet han akkurat har valgt ut dansere til Hun var svart og … og Brahms. Fra 29. januar danses de to verkene i en helaften med den enkle tittelen Mats Ek.

Og egentlig trengs ikke noe mer enn navnet hans: Sier du «Mats Ek» rundt omkring i den internasjonale danse- og teaterverden, vil folk nikke med respekt. Svensken har siden 1970-tallet satt sitt unike, men like fullt nordiske uttrykk på kartet – og vist at det er universelt; Mats Eks verker snakker til folk uansett nasjonalitet og bakgrunn.

«Han har en uvanlig bevegelsesstil som kombinerer en rotfestet, jordnær kvalitet med fysisk humor og ballettpresisjon og elastisitet [og en] interesse for sosiale og psykologiske temaer», skrev New York Times i 2016.

Ballettsjef Ingrid Lorentzen kaller ham «en fortellingens mester, i superpresis og renskåren dans – uten en bevegelse for mye».

Trakk seg ikke tilbake likevel

– Velkommen tilbake til Oslo! Du jobbet sist med Nasjonalballetten med Tornerose i 2001 og 2003. Hvorfor tok det så lang tid før du kom tilbake?

– Jo, dels hadde jeg låst meg til oppdrag som måtte fullføres. Dernest hadde jeg en ambisjon om å ta et steg tilbake da jeg fylte 70, og det er jo allerede noen år siden, sier han og smiler forsiktig.

Her må vi stoppe opp litt, for i 2016 ble det altså gjort et stort nummer ut av at Mats Ek trakk seg tilbake som koreograf og samtidig trakk tilbake verkene sine. Ifølge hovedpersonen var det ikke så drastisk som det har blitt omtalt.

– Jeg tok et steg tilbake for å se at jeg ikke kjørte på av gammel vane uten å tenke på om jeg klarte og faktisk ville fortsette som før. Det innebar at jeg fullførte de forestillingene jeg hadde lovet, dernest ville jeg ligge lavt med å koreografere en stund. Men så viste det seg at jeg gjerne ville fortsette, og smått om senn satte jeg i gang igjen. Kort tid etterpå fikk jeg tid til å komme hit igjen. Det er jeg glad for.

Kritikerne: «Fantasifullt og frekt»

Ek har vært i Operaen siden åpningen i 2008, blant annet med gjestespillet av hans oppsetning av Orphée i 2011. Men han har aldri jobbet her, og det gleder han seg til.

– Dere har jo fått et så fint hus! Det å bygge nye scener, som er store og likevel varme og oppleves som nære – det er en kunst i seg. Og det tror jeg dere har lykkes med, sier han.

Eks historie med Nasjonalballetten går over 40 år tilbake i tid. I 1981 satte de opp hans ballett Soweto om apartheidregimets gru (1981), fem år senere fulgte Bernardas hus (1986). Begge oppsetninger ble kritikerroste publikumsvinnere.

Da Ek og Nasjonalballetten satte opp Tornerose i 2001, var det full treff hos kritikerne.

«Det koreografiske språket til Ek er en herlig blanding av moderne uttrykk, lekre arabesker, piruetter og de mest fantasifulle og frekke grep, som er så typisk for Ek. Det blir aldri kjedelig, og det er samtidig uhyre utfordrende for danserne. Det er også svært musikalsk over hele linjen», skrev for eksempel Klassekampen.

Forestillingen hadde mye å si for kompaniet og for enkeltdansere, ikke minst for Christine Thomassen, som ble tildelt Kritikerprisen for sin tittelrolletolkning. Tornerose ble også satt opp igjen i 2003.

Det internasjonale er berikende

– Hva er forskjellen på det kompaniet du arbeidet med da og det du møter nå?

– Det finnes noen enkelte som har et minne av det vi gjorde den gangen, men ellers er kompaniet nytt, med nye erfaringer. Ikke bare er danserne nye, men også administrasjonen og ikke minst scenen, som er en avgjørende del av komposisjonen i et arbeid: hvordan scenen ser ut og kapasiteten den har, hva den krever og hva den kan gi tilbake, sier Ek.

Han opplever også kompaniet som både yngre, større og mer internasjonalt enn sist han var her:

– Ballett er en liten kunstart, men den er spredd over hele verden og har derfor behov for åpne grenser. Også her ser vi at det finnes mange dansere fra helt andre land og kontinenter, og det er berikende, mener han.

Bruker den klassiske balletten som grunnlag

Den klassiske balletten danner utgangspunktet for Eks koreografi, og danserne han jobber med, må være trent i klassisk ballett.

– Det finnes en stor kunnskap innbygd i det systemet, forklarer han.

– Jeg har lurt på hvorfor den klassiske tradisjonen er viktig for deg, som vel kalles en moderne koreograf?

– Den klassiske balletten finnes som grunnlag i et treningssystem. Tar man det på alvor og bruker det – ikke som en stil, men som et teknisk opplegg for kontroll av kroppen – så gir den klassiske teknikken fortsatt veldig mye. Og denne klassiske kunnskapen og arven er også til fordel for den moderne dansen, synes jeg. Og spørsmålet ditt var …?

– Jo, akkurat det du snakker om: Hvorfor holde på den klassiske tradisjonen og teknikken?

– Den klassiske teknikken er én sak. I tillegg finnes repertoaret, og det synes jeg også er verdt å bevare – forutsatt at det tas på alvor. At det ikke gjøres som en oppvisning i bravur, men brukes for hva det har å si.

Han forklarer:

– Det høres kanskje merkelig ut, men den klassiske tradisjonen bygger jo for det meste på eventyr – ofte kombinasjoner av ulike eventyr. Disse eventyrene kan man i dag, kanskje med et smil, kalle søte, men da de ble til fra midten av 1800-tallet, var eventyrverdenen dels mer grusom og dels tatt mer på alvor. Det alvoret finnes skjult i de klassiske eventyrene og de klassiske eventyrballettene, med såkalt liv og død, sjalusi, ondskap, godhet – visselig i klisjéformer, men grunnsteinen er en erfaring av livet. Og om det får være med, synes jeg det klassiske repertoaret er viktig å holde kontakt med.

Sier Ek, som er berømt for sine nytolkninger av ballettklassikere som Giselle, Carmen, Svanesjøen, Romeo og Julia og altså Tornerose.

Opprør gjennom aktive kvinneroller

Samtidig har Ek gjort opprør mot en del av den klassiske ballettens konvensjoner. I et intervju danseren István Simon gjorde med koreografen i 2016, som ligger på YouTube, sa Ek følgende:

«Det har alltid irritert meg hvordan den klassiske balletten – men delvis også den moderne – behandler kvinner som en form for dekorasjon; svake personer som må løftes rundt og tas vare på. Det er like latterlig som at menn skal være macho.»

– Hva synes du om koreografisatsingen, Nasjonalballettens initiativ for å få fram flere kvinnelige koreografer, i samarbeid med Talent Norge og Norsk Tipping?

– Jeg synes all satsning som gjøres seriøst for å finne nye koreografer, er viktig og forhåpentlig produktiv. Om det er kvinner eller menn som svarer, er mindre viktig – kjønnsperspektivet får komme i andre rekke. Det viktige i sammenhengen er å finne nye koreografer.

Eksplosjoner i farge og form

Nå skal kompaniet danse den fargesprakende … og Brahms samt balletten Hun var svart, beskrevet som «en formmessig eksplosjon av bevegelser og følelser».

– … og Brahms bygger ikke overraskende på Brahms Fiolinkonsert i D-dur – hans eneste fiolinkonsert – og jeg tror mange vil kjenne igjen dens bærende tema, forteller Ek.

– Denne balletten lagde jeg med en annen ambisjon enn vanlig, nemlig å koreografere musikken som sådan. Jeg har hatt for uvane å lage dramatiske verk eller verk som kombinerer dramatiske situasjoner. I dette tilfellet var musikken den dramatikken jeg ville forsøke å skape koreografi på. Så det er en slags koreografisk lesning av musikken.

I kontrast til … og Brahms står balletten Hun var svart fra 1995.

– Hun var svart bygger på Henryk Góreckis musikk: mørk, men energisk og poetisk – ja, det synes jeg, i kontrastene mellom det følsomme, det rå og det repetitive. Det er en slags minimalistisk musikk. Ikke for sin egen skyld, men – sånn jeg oppfatter det – for situasjonens skyld …

Han avbryter seg selv:

– Æsj, det er vanskelig å prate konkret om musikk. Men inn i musikken som var opprinnelsen for Hun var svart, leste jeg konkrete situasjoner som veksler mellom interiør og eksteriør. I spennvidden mellom det sosiale og det private bygger disse situasjonene en slags forbindelse. Og hvorfor da «hun var svart»?

Ek stiller spørsmålet selv, før han forteller om Beppe Wolgers, som norske lesere nok kjenner best som pappaen til Pippi. Men Wolgers hadde mange bein å stå på:

– Beppe Wolgers var en etterspurt skøyer som leverte følgende anekdote:
«Jag drömde om Gud inatt.»
«Hur såg han ut?»
«Hon var svart!»

– Jeg er selv overhodet ikke religiøs, men jeg synes den fortellingen er genial både i sin slagferdighet og fordi den peker mot et helt annet hold. Ikke opp og bort, men ned: på noe usett, noe foraktet, noe lite og bortglemt, eller truende, noe man ikke vil ta tak i. Og derfor bruker jeg den metaforen for en skapning som i løpet av balletten kravler omkring og snubles på, men aldri ses, før hun på slutten brer ut sine vinger, om jeg kan kalle det det. Potensialet i det usette, det er kanskje rammen rundt det hele.

Egentlig ganske realistiske situasjoner

– Samantha Lynch og Grete Sofie Borud Nybakken danser rollen som Hun. Er det hovedrollen?

– Tittelrollen er det jo, det får holde, smiler Ek.

Jeg leser opp Cullbergballettens beskrivelse av Hun var svart:
«Ett surrealistiskt dansäventyr i samma icke-berättande anda som flera av Eks senaste verk. Det nakna scenrummet, … med brottstycken av dekor – en avklipp trappa, en förvriden vägg – bildar ett säreget landskap och ger associationer till en begynnande upplösning.»

Ek humrer.

– De sier ’surrealistisk’, men jeg synes nok balletten er veldig realistisk. Og oppløsning? Forandring, i alle fall. Men scenerommet er ikke nakent. Det er åpent, der Peder Freiij har lagd noen objekter som er avgjørende for balletten.

– Hva består denne forandringen i?

– Det skjer et skifte i scenerommet, to ganger, som åpner og forandrer det fullstendig. Det handler om å kunne bygge nye situasjoner og motsvare musikkens ekspansjon – eller mot slutten: dens intimitet.

– Hun var svart inneholder roller: Hun, det eldre paret, det yngre …

– Situasjonene mellom dem er som trampoliner for en koreografi sammen med en musikk. Men like viktig for meg er gruppescenene og spennvidden de bygger mellom det private og det sosiale.

Får lyse som insekter i en lek med tutuen

– I … og Brahms, derimot, er scenerommet nesten nakent, forteller Ek.
– Scenerommet er skapt av Mylla Ek, som også står for alle kostymer. I stedet for dekor i vanlig forstand, bruker hun scenebildet scenografisk, der hver danser har sitt individuelle kostyme.

– Det er fest og festivitas i kostymenes prakt, i en ukonvensjonell sammensetning av kostymer. De blir en slags komposisjon av nakenheten, der disse utkledde personene får lyse som insekter, sier Ek.

Han leker seg også med den klassiske ballettens kanskje mest berømte element: strutteskjørtet.

– Jeg syntes jeg det var gøy å bruke tutuen og tolke den litt fritt, smiler Ek.

– Jeg har hørt at du skal videreutvikle denne balletten med en solo, stemmer det?

– Verket som helhet er det samme som tidligere. Men hver gang en ballett settes opp, gir det muligheter til en viss utvikling – akkurat som man får i alle møter med nye dansere.

Kjære publikum,

Endelig er dagen her da vi kan dele Mats Eks dansespråk med dere! Det er et etterlengtet gjensyn, to tiår siden sist for Nasjonalballetten. Det er 20 år hvor så mye har endret seg i scenekunsten: nye dansere, koreografer, hus. Men lengselen etter Mats Ek har bestått. Vi manglet et bein uten hans verk på repertoaret, så sterk kjennes tilknytningen til hans fortellermåte og uttrykk.

Hva er det som gjør at det kjennes så kjent, dette dansespråket? Så umiskjennelig nordisk, med et strøk av nært slektskap, har det samtidig inntatt hele verden. Flaggene vaiet og gatene var farget av plakater når Mats Ek og Cullbergbaletten turnerte til de store byene i verden. Kompaniet var del av en svensk kultureksport som etterfulgte Strindberg og Abba. Og Mats Eks navn fortsetter å fylle salene. Fire tiår seinere er det en begivenhet uansett i hvilket teaterhus du setter dine bein når hans navn er på plakaten.

I 2021 var det Nasjonalballettens tur. Hele høsten jobbet kompaniet på spreng, så ble alt avlyst, og lyset kom aldri på. At vi skulle få muligheten én gang til, at Mats og hele hans team ville vende tilbake til Oslo etter kulturstreiken, var en gave. Nå er vi her, snart.

I 4. etasje øver danserne. Mats Ek selv står blant dem. Han snakker lavmælt, men beveger seg så stort, og viser med hver fiber hva som står på spill. Det er litt av et lag av fortolkere Nasjonalballetten får jobbe med. Ana Laguna som redefinerte balletten gjennom sin dans, Allyson Way Wanselius, og Eva Säfström.
Arbeidet er rikt og det er nakent. Det har den sylhvasse skarpheten og den store musikaliteten. Trinnene kjennes som en tvangstrøye før du slippes fri, så vanskelig er den koordinasjonen for en danser når du skjærer bort til ikke et trinn er overflødig. Slik snakker Mats Ek gjennom bevegelsene, og dette språket har Nasjonalballetten nærmet seg, stanget i – og omfavnet.

Tonene renner gjennom dansernes kropper når Guro Kleven Hagen fører an i Brahms' fiolinkonsert – før Górecki-kvartetten river opp som piskeslag i Hun var svart. Det er sårt og mørkt og ukjent, det landskapet vi tas med ut i.

Snart er vi der, i det store scenerommet, der store følelser blir fanget i en nesten umerkelig gest, og de små, hverdagslige øyeblikkene mangedobles.

«Jag är så glad jag valde dansen», sier Mats. Det er vi også!

Ingrid Lorentzen
ballettsjef

Biografi Mats Ek

Tekst Margareta Sörenson
Dansekritiker og forfatter av boken om Mats Ek fra 2011

Hatt, jakke, skjørt. Bord, komfyr, lampe. Potet, ved. Mats Eks dansede verden byr betrakteren inn til hverdagens enkleste tegn som i en bildebok med klare farger. Men snart vokser de velkjente sitatene fra livet videre til poetiske bilder som diskuterer makt, relasjoner og mennesker.

Et halvt århundre med dans

Mats Ek er født i 1945 og står bak tallrike koreografier og iscenesettelser av dramatikk – bare koreografiene utgjør et drøyt femtitall. Gjennom årenes løp har mange av dem blitt satt opp på nytt, under Mats Eks overvåking, på scener verden over.

Hans formelle teaterutdannelse er kort, men Mats Ek vokste opp i en familie hvor far, Anders Ek, var skuespiller, og mor, Birgit Cullberg, var koreograf og grunnlegger av Cullbergbaletten. Det var først i tenårene at han selv begynte å danse, og etter noen år som regiassistent – blant annet for Ingmar Bergman – ble dansen den kunstformen som oppslukte ham helt fra 1970-tallet av.

Gjennombruddet som koreograf kom med Soweto i 1977, et verk som dreide seg om opptøyene mot apartheidregimet i Sør-Afrika. Verket ble hyllet av et stort publikum, men en del av kritikerne stilte seg fremdeles uforstående til dansekunst som sosial kommentar.

Når man ser på Eks store produksjon som koreograf, kan man si at den deler seg i tre. For det første: omtolkninger av klassiske balletter eller operaer. For det andre: helt nye lyriske, frie verk. For det tredje: intime verk for én eller to dansere. Som teaterregissør har han bearbeidet dramatiske klassikere og unntaksvis samtidsdramatikk.

Mats Eks om- eller nytolkninger av klassiske verker var kontroversielle på 1980-tallet. De aller første av dem vakte mest oppmerksomhet; Giselle (1982) og Svanesjøen (1987). Førti år senere har vi glemt datidens syrlige og uforståelige kritikk av et moderne syn og tankesett som tolket klassikere på nytt. Giselle som den rare byjenta, eller skallede, androgyne svaner som vender sine tunge bakender mot publikum, ble betraktet gjennom den klassiske ballettens finmaskete filter og ansett som stygt, feil, grovt og dårlig. Etter Mats Eks Svanesjøen har verket fått mange nye tolkninger med både homofile svaner, street-dance-svaner og svaner i vann – 2000-tallets publikum har blitt vant til å se de klassiske bildene i nytt lys.

Det var ingen som kalte Mats Ek for en postmodernist på 1980-tallet, men sett i retrospekt kan han fremdeles føyes inn i den eklektiske delen av postmodernismen. Likevel fortsatte han som regel å fortelle historier i danseteatrets tradisjon.

I Giselle så vel som Svanesjøen blir originalmusikken brukt, men stilt i skarp kontrast mot scenebildets og dansens vekslende moderne språk. Koreografiens bevegelsesspråk blander klassisk ballett med bravur og den moderne dansens gulvnære tyngde, toppet med en ekspresjonistisk arv med psykologisk uttrykksfulle bevegelser. Mats Eks karakteristiske, helt egne bevegelser, gester og posisjoner har blitt hans signatur: den rake hånden som peker ned i gulvet, de fleksede føttene, den oppadvendte overkroppen, den sterke betoningen av lave pliéer og fallende tyngde.

Parallelt med de nytolkede klassiske og episke verkene, begynte Mats Ek å utvikle en annen del av arbeidet sitt: de poetisk frie koreografiene. Det episke innholdet var ikke helt borte, men brutt opp og fragmentert til former som ligner lyrikken i verk som Gamla barn (1989), Ljusvarelser (1991), Gammal och dörr (1991) og Lägenhet/Appartement, skapt for Parisoperaen i 2000. I denne perioden lagde han bare én nytolkning av en gammel ballettklassiker, Tornerose (1996), men den forholder seg betydelig friere til originalballetten enn hans tidligere tolkninger av Giselle (1982) og Svanesjøen (1987) gjør. I tiåret rundt århundreskiftet jobbet Mats Ek hyppigere med dramatisk teater for den svenske nasjonalscenen, Kungliga Dramatiska Teatern. Han utviklet en ny lesestil av klassikere som Molière, Racine, Shakespeare eller Tsjekhov, der teksten ble redusert til én del til fordel for innskutte dansepartier – som regel koreografert for vanlige skuespillere.

Dansepartiene fikk iblant formen av en slags arie, der en rolleinnehaver kunne kommentere karakteren sin, den dramatiske situasjonen og dens følelsesmessige tilstand gjennom dansen. Deler av teksten ble erstattet av dans, tilpasset og fremført av dramatiske skuespillere. Det ga dansen og hvordan den ble danset, et snev av «normalitet», langt fra de profesjonelle dansernes luftige, velartikulerte uttrykk. I stedet understreket Mats Ek det som nesten er umulig å uttrykke i ord: det rørende, det klønete, det frustrerte eller det desperate hos rollene.

Da Mats Ek på nytt skapte et stort koreografisk verk av Julia och Romeo (2012) for Kungliga Baletten i Stockholm, kombinerte han erfaringene fra de dramatiske klassikerne med arven etter en ballettklassiker fra 1900-tallet, Romeo og Julie. Men Mats Ek la Prokofjevs musikk til side og jobbet med en kollasj av Tsjajkovskij-musikk i stedet. Shakespeares fortelling om det forelskede paret som ikke kan få hverandre, ble gjengitt, men oppdatert slik at den handler om æresdrap i familien og hatkriminalitet. Oppsetningen gjestet Parisoperaen i 2014.

Mats Ek har ofte arbeidet med veldige produksjoner og store ensembler som danser unisont i raske passasjer, forflytter seg som en klynge, løper som på flukt, blant annet i … og Brahms. I et av hans aller seneste verker, Bolero for Parisoperaen (2019), danser en stor besetning unge dansere som en gruppe iført treningsklær med og mot en eldre mann som sakte bærer en bøtte med vann over scenen. De unge tolererer ham innledningsvis, men blir stadig mer irriterte etter hvert som Ravels infernalske musikk stiger. Til slutt kaster de ham i et stort, nå fylt, vannkar – å bli gammel er å bli rar.

Bordet, mannen, kvinnen

I Mats Eks samlede verker ser vi ofte dans for et par – en mann og en kvinne – som deler i en større helhet. Eksempler på dette finner vi i Hun var svart eller i Rättika (2008), som hos Nasjonalballetten har fått ny tittel: … og Brahms. Fra 1990-tallet av har de kortere verkene for kun ett par blitt en egen sjanger. Disse verkene kan kalles «soloer for to», på samme måte som det verket som Mats Ek skapte for Sylvie Guillem og Niklas Ek, Rök (Smoke) fra 1995, fikk navnet Solo för två i en senere versjon.

I de større verkene fra 1990-tallet, Hun var svart, En slags og Tornerose, inngår duetter som kan relateres til Rök, ikke minst når det gjelder det sentralt plasserte bordet. Bordet er et tydelig symbol for hjem, familie, parforhold. Kanskje er det en arv fra August Strindbergs bord fra stykket Fröken Julie: et bord som var et dramatisk sted for måltider, høflighet og overgrep. Kanskje er det spisebordet Mats Ek har fortalt om fra sin egen barndom – det han sovnet under mens han lyttet til de voksnes samtale som foregikk oppe over bordflaten.

Den første frittstående «soloen for to», Minne (2004), utgår fra en duo i Don Juan i Mats Eks regi for Stockholms nasjonale scene, og ble danset av Mats Ek selv og hans hustru Ana Laguna. To år senere danset de to Potatis, en mer drastisk studie i tosomhetens komplikasjoner rundt fire kilo poteter, den mest hverdagslige og jordnære maten i Sverige. Mats Eks verker rommer humor som oppstår ut av det overrumplende, det gjenkjennbare, det ikke-vakre men kjærlighetsfullt menneskelige.

Ana Laguna, født i Saragossa i Spania, var 19 år gammel og klassisk skolert da hun kom til Cullbergbaletten. Mats Ek skapte de store hovedrollene i Giselle, Svanesjøen og Carmen spesielt for henne – hun kan sies å ha kroppslig formulert den Ekske stilen og synet på kvinnelighet som en sterk og vakker kraft. Ana Laguna har blitt kalt Mats Eks muse, men hun er også hans nærmeste medarbeider, idérike inspirator og en kreativ danser. Hun er også hans fremste repetitør når verkene hans, som så ofte, settes opp på ulike scener i verden. Sammen med flere tidligere Cullbergdansere utgjør hun en gruppe som samarbeider under innstuderingene, slik Allison Way Wanselius gjør for
Nasjonalballettens oppsetning av Hun var svart. Eva Säfström har ofte vært ansvarlig hos Kungliga Baletten så vel som repetitør for andre kompanier, slik hun nå er for … og Brahms i Operaen.

De scenografiske byggeklossene i parsoloene Ställe (norsk: Sted), Et annat ställe og Minne ligner hverandre. Dansen er skapt for dansere i moden alder; det er et retrospektivt perspektiv som kjennetegner disse tosomhetens soloer. Vedhugger-duetten Yxa (norsk: Øks) fra 2015 har latt bordet stå inne i et hjem, mens den dansende dramatikken rundt hoggestabben sirkler rundt mannens fokus på handling, og kvinnens på følelse og lengsel. Et av Mats Eks seneste verk, överbord/ woman with water ble skapt for Kungliga Baletten i Stockholm, og stiller et glass vann på bordet: et hav mellom mannen og kvinnen og deres forsøk på å nå hverandre.

Mats Eks verker har et bredt publikum. De er lette å tolke uten at de forenkler, de er tidløse, men samtidige. Det gåtefulle og det hverdagslige møtes. Kvinnens plass, frihet, liv og handlingsrom er et bestandig nærværende tema som tolker begrepet feminisme inn i kroppen. Kanskje Mats Eks storhet hviler på ønsket om å ødelegge dansekunstens forfrosne ideal? Kanskje på evnen til å se komplikasjonene i livet til alle slags mennesker, de mange i alle aldre, kropper, relasjoner og konstellasjoner? Kanskje på å synge svært vakkert om kjærligheten som holder det hele sammen.

BIOGRAFIER TEAM

Mylla Ek – scenografi/kostymedesign … og Brahms

Den svenske kunstneren, scenografen og kostymedesigneren Mylla Ek startet sin profesjonelle karriere ved å arbeide på et solostykke med den legendariske, svenske koreografen Birgit Cullberg og Mikhail Baryshnikov i 1996. Siden da har hun skapt kostymer og scenografi for rundt 30 produksjoner, i samarbeid med moderne koreografer som Johan Inger, Mats Ek og Shintaro O-ue. For tiden arbeider hun også med koreografen Martin Schläpfer på verket Die Jahreszeiten som har premiere på Wien Staatsoper i 2022. For Den Norske Opera & Ballett er hennes siste verk …og Brahms, som er en ny versjon av Mats Eks Rättika fra 2008.

Mylla Eks unike kunstspråk er inspirert av musikaliteten i moderne dans, den robuste skjønnheten fra barndomslandskapet i svenske Fårö, samt japansk estetikk og kalligrafi.

Fra barnsben av var Mylla Ek tidlig eksponert for kunst og dans, og var ofte å se på sin far Niklas Eks danseprøver. Det går også en linje fra hennes mors vevkunst til datterens egen lidenskap for tekstildesign, farger og visuell kunst. Fra 1993–2003 utdannet Ek seg i tekstildesign, kunst og scenografi ved Gerrit Rietveld Academy i Amsterdam (BA) og Beckmans Designhögskola i Stockholm. Som nyutdannet skapte hun scenografien og kostymene til Johan Ingers tidlige verker ved Nederlands Dans Theater, som blant annet Dream Play, So Now Then, Out of Breath, Pneuma and Empty House.

Videre fulgte hun med Johan Inger til Cullbergballetten, og skapte scenografien og kostymene til Hurry Slowly, Phases og As if. Hun skapte kostymene til Inger-ballettene Home and Home og Within Now – i tillegg til Le Sacre for Kungliga Operan i Stockholm.

Siden 2000 har hun arbeidet med det japansk-europeiske dansekompaniet C/Ompany, med koreograf Shintaro O-ue i spissen. For kompaniet har hun skapt kostymer og scenografi for Korzo Theater og The Cadance Festival, Den Haag, Theatre Cirque Royal Brussel, The Israeli Opera Tel Aviv, The SITE Stockholm, the Saitama Performing Arts Center Kawaguchi ogThe New National Theatre Tokyo.

I 2008 sto hun bak kostymer og scenografien på Mats Eks Rättika, som ble fremført av Deutsche Oper Am Rhein i Dusseldorf i 2015. I 2010 sto Mylla Ek bak kostymene til Mats Eks Den Andre, der faren Niklas Ek medvirket, så vel som Ana Laguna og Mikhail Baryshnikov.

Ellen Ruge – lysdesign

Ellen Ruge er født i Oslo, men har bodd i Stockholm siden 1982. Hun har et stort antall produksjoner bak seg som lysdesigner, både innen dans, teater og opera. Ellen Ruge har tidligere gjort Poppeas kroning, Ulysses vender hjem, Lady Macbeth of Mzensk, Tryllefløyten, Così fan tutte og Rigoletto ved Den Norske Opera & Ballett. Ruge har jobbet på en rekke operahus i Skandinavia, i tillegg til Opera Garnier i Paris, Bayerische Staatballet, The Hamburgballett, The Grand Theatre National Opera i Warsawa, Deutcher Oper am Rein i Dusseldorf, Nederlands dansteater, Teatro del Argentina Roma, Ballet Ramberg og Cullberg-balletten, på en rekke oppsetninger med bl.a. Mats Ek. Hun har også jobbet på Brooklyn Academy of Music (BAM).  Med Kasper Holten har hun gjort The Turn of The Screw på Teatro Alla Scala i Milano 2016 og urpremieren på Brothers til Århus kulturhovedstadsår. Nylig gjorde hun Nixon in China av John Adams med John Fulljames på operaen i København. Hun arbeider jevnlig med regissører som Alexander Mørk-Eidem, Sofia Jupither og Eirik Stubø. Sammen med Ole Anders Tandberg har hun gjort en rekke oppsetninger: Tryllefløyten, Così fan tutte, Figaros bryllup og Den glade enke på Stockholmsoperan. De har nylig gjort Lady Macbeth of Mzensk, Carmen og Wozzeck sammen for Deutsche Oper i Berlin. Ellen Ruge er knyttet til Kungliga Dramaten i Stockholm. Hun fikk Heddaprisen i 2009 for beste lysdesign med forestillingen Rosmersholm på Nationaltheatret.  

Erik Berglund –  lysdesign

Svensk lysdesigner gjennom 30 år. Har jobbet med dans, opera og teateroppsetninger over hele verden. I dag brygger han for det meste  øl  og driver en liten gård med ender, høner og sauer i Dalarna, Sverige.

Peder Freiij - scenograf og kostymedesigner Hun var svart

Peder Freiij er utdannet ved Kunstakademiets malelinje. Som kunstner har han laget en rekke utstillinger og utsmykninger, blant annet i samarbeid med Karl Dunér ved Andreas Brännström Gallery i Berlin og på Yokohoma Triennial i Japan. Han har jobbet som scenograf på mange av Sveriges store teatre og operaer, inkludert Stockholms stadsteater, Dramaten og Kungliga operan i Stockholm. Freiij har samarbeidet med Mats Ek i en rekke danse- og teateroppsetninger som Dance with the Next på Stockholm City Theatre, Smoke for SVT, Solo for to for Cullberg Ballet, In Malta for Orion Theatre, Sleeping Beauty på Hamburg Opera, Appartement ved Paris Opera, Andromaque på Dramaten og Aluminium på Compania Nacional de Danza i Madrid.

Allyson Way Wanselius – innstuderer

Allyson Way Wanselius er utdannet i dans fra San Francisco, New York og Cannes, Frankrike. Hun jobbet som frilansdanser i USA før hun begynte i Cullbergbaletten i 1979. Hun ble ved kompaniet fram til 1998 som danser og prøveleder.

Way Wanselius har innstudert for Mats Ek siden 80 -tallet, og har iscenesatt ballettene hans i kompanier som Nederlands Dans Theatre, Hamburger Ballett, Dresden Semperoper Ballett, GöteborgsOperans Danskompani, Den Kongelige Ballet i København, Rambert Dance Company, American Ballet Theatre, Norrdans osv.

Etter 19 år med Cullbergbaletten fortsatte hun som frilansdanser med Efva Lilja og Per Jonsson i Sverige, og har også opptrådt med en forestilling på Kungliga Operan i Stockholm for to år siden.

Allyson har jobbet som prøveleder for Norrdans, Skånes Dansteater, Region dansteaterväst og Per Jonsson Dans kompani, og som ballettmester ved GöteborgsOperans Danskompani. Hun har jobbet med Saburo Teshigawara som regiassistent for opera/danseproduksjonen på Gran Teatro La Fenice i Venezia, og på operafestivalen i Aix-en-Provence.

Hun har ledet danserutdannelse ved Danshögskolan i Stockholm, og har forelest og undervist for dans-, pedagog- og koreografstudentene ved Dans och Cirkus Högskolan. Hun har vært medlem av den danskomiteens arbeidsutvalg i mange år, og sitter om stedfortreder i Rådet för Dansutbildningen till Skolverket.

Allyson Way Wanselius har vært gjestelærer i ballett ved en rekke danseskoler og kompanier i Europa siden 1990.

Eva Säfström – innstuderer

Eva Safström er utdannet fra The Benesh Institute of Choreology i London samt Danshögskolan i Stockholm, Ballet Rambert School i London og Kungliga Svenska balettskolan i Stockholm.

Hun begynte i Kungliga Baletten i 1992 som koreolog og prøveleder og har siden assistert koreografer som Mats Ek, Pär Isberg, Jiří Kylián, John Neumeier, William Forsythe, Ulysses Dove, David Dawson, Glen Tetley, Marcia Haydée og Jean Christophe Maillot.

Introduksjon

Hør Maria Børja fortelle om koreografilegenden, og de to verkene som Nasjonalballetten danser.

Hun var svart

– Mats Ek lager dans om det som opptar oss mest i livet, sier Silas Henriksen, solist i Nasjonalballetten. Han danser rollen som Pappa i Eks Hun var svart – en komisk og intim, men også mørk ballett med utgangspunkt i mellommenneskelige relasjoner.

Hvor flotte er ikke kostymene til Mats Eks fargesprakende verk … og Brahms?! Lørdag 29. januar inntar Nasjonalballetten Hovedscenen.

Nedlastbare pressebilder

Foto: Gert Weigelt