Klaverserien:
Leif Ove
Andsnes
Tsjekkisk pianopoesi
Leif Ove Andsnes har trollbundet publikum med sin musikalske eleganse og suverene virtuositet i over 30 år. Tsjekkisk melankoli og Beethovens nest siste sonate står på programmet når han er tilbake på Hovedscenen.
Musikken til Janáček og Dvořák har fulgt Leif Ove Andsnes gjennom hele livet, etter at han studerte hos den tsjekkiske klaverpedagogen Jiří Hlinka i Bergen. I tillegg til stjernepianistens tsjekkiske favoritter, henter han også fram verker av Ludwig van Beethoven og Alexander Vustin.
En følelsesladd affære
Leoš Janáček var lidenskapelig opptatt av sitt fedreland. Sonate nr. 1, som har fått tilnavnet «Fra gaten», er skrevet som en reaksjon på at en snekker ble stukket i hjel av østerrikske soldater på åpen gate.
Sonaten hadde opprinnelig tre satser, men grepet av tvil over verkets kvalitet, rev Janáček ut tredjesatsen og brente den. Etter premieren i 1906 kastet han hele verket i elven Vltava. Han angret med det samme, og beskrev selv synet av notearkene nedover elven som flytende svaner.
Pianisten som urframførte verket, kjente heldigvis til Janáčeks temperament, og hadde laget kopier av de to første satsene i skjul. Først på Janáčeks 70-årsdag turte hun å fortelle ham dette, og han godkjente publisering av sonaten som et to-satsig verk.
Dvořáks poesi
Antonin Dvořáks klaververker blir ofte overskygget av hans symfonier og kammermusikk. Våren 1889 markerte et vendepunkt da han komponerte den stort anlagte syklusen Poetiske tonebilder. Her utforsker han et mer poetisk og beskrivende tonespråk, noe han etter hvert også overførte til sine symfoniske verker.
Beethovens nest siste
En døv Beethoven, alene i jula 1821, fortvilet over at tonene var enklere å høre i fantasien enn på pianoet; det var bakteppet for komponistens nest siste pianosonate.
Den fortettede sonaten han skrev i denne perioden, op. 110, er like forstyrret som den er genial. Den viser en kunstner som utålmodig driver fra idé til idé, med en enkel og rapsodisk førstesats – videre til en andresats full av eksplosivitet og rytmiske elementer.
Men det er tredjesatsen som er hjertet i verket. Den pulserer av levd liv: fra en mørk og personlig klagesang – til en åndelig fuge, som drar veksel på Johannespasjonen av J. S. Bach.
- CD-signering i foajeen etter konserten