Jenufa

Her kan du se fullstendig rolleliste:

Publikumsrolleliste JENUFA .pdf

Første akt 

Jenufa er forelsket i Steva Buriya. Han kommer fra en familie som driver den lokale møllen, der bestemoren hans fortsatt har kontrollen over familieforretningene. I hemmelighet bærer Jenufa på Stevas barn og ber om at han må slippe å bli innkalt til verneplikt, slik at de kan gifte seg og hun kan slippe unna skammen og landsbyens fordømmende blikk. Steva kalles ikke inn og feirer sammen med rekruttene, landsbyboerne og møllearbeiderne. Jenufas stemor, Kostelnicka, stanser den stadig villere og hedenske festen. Kostelnicka er klokkerske i den lokale kirken og forteller Jenufa om sin voldelige, alkoholiserte ektemann. Foran alle sier hun at Steva ikke får gifte seg med Jenufa før han har vært edru et år. Stevas overlegne og brautende oppførsel mot Jenufa irriterer halvbroren hans, Laca. Han er en ensom, tafatt skikkelse – uten noen arverett, men med varme følelser for Jenufa. Da Jenufa forsvarer Steva, blir Laca sint og i krangelen som oppstår mellom dem, kutter han henne ved et uhell i ansiktet med en kniv.  

Andre akt 

Et halvt år senere har Jenufa i lengre tid blitt holdt i skjul av stemoren sin og har nettopp født en sønn. Landsbyboerne tror hun har oppholdt seg i Wien. Kostelnicka har bestemt seg for å konfrontere Steva med barnet. Hun gir Jenufa sovemiddel og sender henne til sengs. Steva kommer og nekter å gifte seg med Jenufa nå som ansiktet hennes er vansiret. Dessuten har han forlovet seg med ordførerens datter. Like etter kommer også Laca. Han tilbyr å redde Jenufas rykte og gifte seg med henne, men er lite villig til å ta på seg Stevas barn. Kostelnicka forteller ham at babyen er død, og da Laca har dratt, bærer hun babyen ut og drukner ham i møllestrømmen. Jenufa våkner og Kostelnicka forteller henne at sønnen døde mens hun lå i feber etter fødselen. Laca vender tilbake og ber igjen om å gifte seg med Jenufa. Kostelnicka, som nå er svært forstyrret, gir henne velsignelse og forbanner Steva, som er årsaken til deres ulykke. 

Tredje akt 

To måneder senere skal Jenufa og Lacas bryllup stå. Her møtes landsbyboerne, inkludert ordføreren, hans kone og datter, Karolka, som nå er forlovet med Steva. De skravler og sladrer. Idet Kostelnicka er i ferd med å velsigne brudeparet, høres rop: Jenufas døde baby er funnet i den islagte elven. Folket anklager Jenufa for drapet inntil helt til Kostelnicka tilstår. Mens stemoren blir ført bort, forteller Jenufa at hun forstår hvorfor hun drepte babyen og tilgir henne. Så sier hun til Laca at han også kan forlate henne, men han elsker henne dypt og lover å bli ved Jenufas side. 

Kjære publikum, 

Nasjonaloperaen har ikke gjennomført en normal spilleperiode med en ny fullskala opera på Hovedscenen på to år. Nå er vi endelig klare for premiere på Jenufa – en helt ny produksjon, der vi både kan fylle scenen med sangere og salen med publikummere. Det kjennes viktigere og riktigere enn noen gang å samles om det opera kan gi oss.

Da jeg tiltrådte som operasjef, visste jeg at jeg ville presentere Jenufa. Her møter vi sterke kvinneskikkelser, med gjenkjennbare menneskelige følelser og handlinger. Janáčeks suggererende og gjennomkomponerte musikk driver handlingen framover og understreker både det ytre og det indre dramaet på en måte bare opera kan.

Jeg visste også at jeg ønsket at Keith Warner skulle komme og regissere opera her i Oslo. Som sanger har jeg hatt gleden av å jobbe med ham, og vet hvordan han beviser at opera også kan være strålende teater. Da Warner selv hadde ønsket å gjøre Jenufa – et av de få Janáček-operaene den erfarne regissøren ennå ikke har satt i scene – var valget enkelt. 

Jenufa er basert på dramaet Hennes stedatter skrevet av forfatteren og feministen Gabriela Preissová i 1890. Hun lar oss møte flere kvinner som opplever livet på sitt mest intense, og tittelrollen krever en sopran som både kan og vil gå inn i den store psykologiske reisen Jenufa gjennomgår. Jeg hadde umiddelbart svenske Cornelia Beskow i tankene – og hun har vist seg å være en eminent tolker av rollen. Beskow deler scenen med et stjernespekket cast, bestående både av internasjonale og nasjonale sangere, solister fra vårt eget ensemble og barnekor. Operakoret skinner og fyller salen med velklang, mens Operaorkesteret, under ledelse av tsjekkiske Robert Jindra, briljerer fra orkestergraven.

«Jenufa er et verk som tror på mennesket», sier regissør Warner. Akkurat nå er det en tro som blir satt på prøve. Europa brenner, ikke langt fra der dette verket ble til. Men nettopp derfor skal vi fortsette å tro og kjempe for det vi kan se – og ikke minst høre – i Jenufa: at selv om vi stadig gjør fatale feil, finnes det også en radikal godhet i mennesket og en vilje til hjelpe hverandre opp igjen. Det må vi samles om. 

Randi Stene,
operasjef

En hymne til mennesket 

Regissøren Keith Warner har satt opp over hundre operaer i over tjue land. I møte med verker som Jenufa, ser han hvordan det han har viet sitt liv til, kan endre verden. 

Tekst: Hedda Høgåsen-Hallesby 

– At stykker som dette finnes, bidrar til å gjøre verden mer tolerant. De snor seg inn i oss og har en radikal kraft til å endre oss. 

Han har nylig markert 40 år som operaregissør. Gjennom en lang karriere i scenekunstens tjeneste har britiske Keith Warner vekslet mellom å sette opp opera og teater. Er det én ting som irriterer ham, er det de som hevder at operasangere ikke er (gode) skuespillere. Sommeren 2021 ville han bevise at det bare er tull, og satte opp Shakespeares King Lear ved The Gringe Festival. Alle som sto på scenen, var operasangere; ingen av dem sang en tone. «Beviser at operasangere er like overbevisende uten musikk», konkluderte The Times’ anmelder. Warner smiler bredt: 

– Jeg har alltid ment at personregien er det viktigste og har vært opptatt av karakterenes beveggrunner: å finne ut av hvorfor de handler som de gjør, slik at aktørene på scenen kan spille dette ut på en troverdig måte. 

Graver i mørket og finner lys 

Janáčeks Jenufa fra 1904 gir gode muligheter til en slik oppdagelsesferd: Hva utspiller seg mellom stemoren Kostelnicka og stedatteren Jenufa? Hva får stemoren til å utføre den forferdelige handlingen å drukne stedatterens åtte dager gamle baby? Og hva får stedatteren til å tilgi henne? Hva gir henne kraft til å gå videre, inn i en framtid med en mann som har merket henne for livet, i form av et dypt kutt i venstre kinn?  

Jenufa kan ses som en av mange «virkelighetsoperaer» fra forrige århundreskifte, men rommer likevel store mysterier: Hvor finner mennesket kraft til å reise seg? Og hvor kommer den fra, denne kjærligheten som er sterkere enn døden?  

Håpet stråler i Janáčeks sluttakkorder til dette verket, som man ved første øyekast kunne tro er selve definisjonen på en tragedie. Her utspiller alle dødssyndene seg etter tur og driver sakte karakterene vi møter, mot sin egen ødeleggelse; likevel ender det i dur. Som en menneskenes egen frelseshistorie. Hjulet stopper, teppet revner, noe nytt åpner seg i det mørkeste mørke.    

– Tenk på det: Her har vi en komponist som i det 20. århundret konfronterer den mest grusomme tragedie og som likevel ender stykket med optimisme, uten at det blir sentimentalt! Er det andre som gjør det? Jeg tror ikke det, sier Warner, med stor entusiasme.  

Overraskende moderne og tilgjengelig 

Det var en annen nestor i operafaget, regissøren David Pountney, som sammen med dirigenten Charles Mackerras introduserte Janáčeks musikk på den britiske scenen på slutten av 1970-tallet – inkludert den da unge Keith Warner. Siden har han satt opp alle operaene til den tsjekkiske komponisten, bortsett fra Jenufa. Med nyproduksjonen i Oslo er ringen sluttet.  

– Det dramatiske hos Janáček er mer moderne enn hos mange såkalte moderne komponister. Ta for eksempel Schönberg og hans Moses og Aron. Mange finner ikke det verket umiddelbart tiltalende. Mer enn den atonale musikken tror jeg det har å gjøre med en gammeldags måte fortelle historien på – det er nærmest som et oratorium. Janáčeks operaer, derimot, har en mer moderne sensibilitet. Som en skjære samlet komponisten sammen 12-tonestilen fra Wien, noe fra Bartók, Wagner, Puccini og folkemusikk fra Ungarn, Tsjekkia og Albania. Resultatet ble noe originalt, som alltid tjener dramaet først. Musikkdramatikken skildrer vanlige mennesker, men i møtet mellom musikk og drama blir det hverdagslige hos Janáček en del av noe større.  

Stadige knuter på tråden 

Jenufa drar oss raskt inn i den intense handlingen og kommuniserer umiddelbart. Kommunikasjonen mellom menneskene vi møter, derimot, butter ofte. Stadig er det som om de ikke egentlig hører etter hva andre sier. Særlig tydelig er dette mellom stemoren og stedatteren i den intense andre akten. 

– De er ikke særlig gode på kommunikasjon, nei! Det er som om ordene, med alle repetisjonene, setter seg fast. Også dette er veldig moderne, for det er ikke før i senere dramatikk, som hos Harold Pinter for eksempel, at noen sier noe og noen andre svarer på noe helt annet. I Jenufa kan vi også høre det i musikken, der de ulike temaene og ideene slår mot hverandre, på en nesten voldelig måte. Samtidig fungerer musikken også som en undertekst. Noen ganger er den ironisk, andre ganger veldig berørende, fordi den hjelper oss å høre misforståelsene. 

En av de store misforståelsene skjer etter at stemoren har fortalt Laca, som er forelsket i Jenufa, at hun har et barn med halvbroren hans Steva, som på sin side har stukket fra den unge jenta, fra barnet og fra ansvaret. I de to taktene som følger, til lyden av tremolo fioliner, trekker stemoren konklusjonen at Laca ikke vil ha Jenufa med barnet, selv om han aldri sier dette. Hun reagerer med å si at barnet døde, selv om det akkurat da sover i rommet ved siden av. Tragedien er resultat av feilslått kommunikasjon og forhastede konklusjoner.  

I motsetning til de klassiske fortellingene om stemor–stedatter, ligger det en kjærlighet mellom Jenufa og Kostelnicka. Og det er en annen del av denne tragedien, sier Warner, det at de to kunne hatt et så godt liv sammen. Stemoren vil stedatteren oppriktig vel.  

– Kostelnicka er en veldig konfliktfylt kvinne. Hun var forelsket i en mann som giftet seg med en annen, Jenufas mor. Da hun døde, grep Kostelnicka muligheten og giftet seg med enkemannen, og tar seg av barnet. Men mannen drikker, han er voldelig og ydmyker henne. Idet Kostelnicka får vite at Jenufa er gravid med en som minner om Jenufas far, ser hun hvordan historien er i ferd med å gjenta seg. Det klarer hun ikke å bære.  

Flertallets feil 

Regissøren vil ha oss til å se at Kostelnicka faktisk handler i kjærlighet: i kjærlighet til den hun en gang var og til den ungjenta hun har tatt under sine vinger. «Nå er du fri!» sier hun til Jenufa, etter å ha fortalt at barnet døde. Men dette velmente forsøket på å slippe henne løs ender fatalt. Warner tror en slik feilslått kjærlighet er noe vi kan kjenne oss igjen i:  

– Vi har en hel masse erfaringer vi bærer med oss, som gjør at vi kan forstå Kostelnicka. Vi kan både sympatisere med henne og skremmes av henne. Og hun skremmes av seg selv: Hun har ikke kontroll på hva hun gjør da hun dreper dette barnet og rettferdiggjør det på sin rare religiøse måte. Hun er helt ødelagt av hva samfunnet tenker om henne, av skammen og av smerten som følger med det. Det som virkelig interesserer meg ved dette stykket, er at det viser at det grusomme ikke finnes i enkeltmennesket, men i samfunnet omkring det.  

Kostelnicka har fungert som klokkerske i det lille samfunnet vi møter. Hun har representert kirken, moralen og den rette vei. Samtidig har hennes eget liv stadig tatt veier som ikke tåler dagens lys. Hun frykter samfunnets dømmende blikk, som hun selv har vært en del av. Stedatterens uekte barn skjuler hun først i sitt eget hjem, før hun drukner det under møllefossens is. Da barnet blir funnet i vårløsningen, våkner bygdedyret til liv og går først til angrep på Jenufa, før stemoren står fram og tilstår foran en vill folkemengde. 

– Er det ikke Ibsen som sa «flertallet har aldri retten på sin side»? Jeg har tenkt på dette i forbindelse med Brexit, vaksinemotstandere og holdninger som raskt kan bli ekstreme, selv om det er snakk om egentlig gode ting som miljøaktivisme. I stedet for å prøve å skjønne hverandre, går vi til angrep. Massen blir vemmelig. Det er egentlig massen som dreper Jenufas barn, det er den som nesten knuser Jenufa og som definitivt ødelegger Kostelnicka. Det er de trangsynte oppfatningene alle kjemper mot. Det de kjemper for, er menneskets rett til å skape sitt eget liv, for godheten i oss og mellom oss. Jenufa er en stor hymne til individets frihet. 

Og alle framstår som individer i Jenufa. 

– Ja, faktisk også denne Steva, som drikker og ikke tar ansvar for Jenufa eller barnet. 

Jeg får lyst til å holde rundt ham når han gråter.  

– Ja, og det burde du! Han er ikke ond, selv om han er typen som ligger rundt, er arrogant og har penger. Han blir også ødelagt av det som skjer. Døm deg selv først, det er budskapet. 

Tilgivelsens paradoks 

I Kostelnickas hus er det to ikoner: Det ene er en mor og en baby – jomfru Maria med Jesusbarnet, og det andre et kors – symbolet på Guds radikale tilgivelse, i form av at han ga sin eneste sønn for menneskeheten, for å sette dem fri. Hvordan rammer denne religiøse konteksten inn historien som spilles ut, reflekterer eller kontrasterer den?  

– Jeg tror ikke Janáček trodde på Gud, men både tilgivelsen som Kristus-skikkelsen står for, og den radikale kjærligheten mellom mor og barn, kan fortsatt forandre verden. Samtidig viser dette verket hvordan de samme symbolene kan holde mennesker nede og misbrukes i maktkamp. I Jenufa er likevel de gamle hedenske tradisjonene en like viktig ramme som de kristne symbolene. Ritualer rundt innhøsting, hverdag og fest binder dette samfunnet sammen og får dem til å agere i flokk – på godt og vondt. Til lyden av møllen som går og går, er som noe dionysisk, noe vilt, som venter på å bryte gjennom og ødelegge. 

Handler det om naturens brutale budskap om at dersom noe nytt skal komme til, må noe annet dø? Du sa i prøvene at når Jenufa mister barnet, er hun selv naken og nyfødt. 

– Jenufa er ingen engel à la noen av Wagners kvinneskikkelser. Hun går gjennom en stor utvikling der hun for det første lærer at hun ikke er noen annens skapning, for det andre å finne seg selv, og sist, men ikke minst: å finne kraften i den universelle menneskeheten. Og den handler om at vi kan ikke kan gå alene. 

Hvor finner hun kilden til i det hele tatt å gå videre etter den store tragedien? 

– Jenufa kan leve liv fullt av hat, som Kostelnickas – eller hun kan velge å frigjøre seg fra det. Slik sett er det stemoren som på en paradoksal måte blir en katalysator for frigjøringen, som går via tilgivelsen. I møte med Jenufa, ser vi ikke for oss muligheten at hun skal tilgi stemoren. Det at hun likevel gjør det åpner opp for en framtid, det viser en radikal kraft i henne, men også den potensielle kraften i oss alle. Jenufa er et verk som tror på mennesket. 

Introduksjon

Dramaturg Hedda Høgåsen-Hallesby forteller om Janaceks Jenufa, og om Keith Warners oppsetning.

Operaen på øret: Samtale med regissør Keith Warner

Her kan du høre regissøren i samtale med dramaturg Hedda Høgåsen-Hallesby

Nedlastbare bilder

Musikkeksempler

Forspill til første akt

Steva har sluppet unna militærtjenesten og feirer med rekruttene og møllearbeiderne

Forspill til andre akt

Jenufa alene i stemorens hus i andre akt

Kostelnicka tilstår

Jenufa og Laca bestemmer seg for å gå videre sammen