Arabellas
vals

Program

ARABELLAS VALS.pdf

Første akt

På et hotell i Wien bor Grev Waldner med kona Adelaide og deres to døtre Arabella og Zdenka. Han er nesten bankerott og vil redde seg selv ved å gifte bort sin vakre datter Arabella til en rik mann. Uten at hun vet det, har han skrevet til sin gamle regimentskamerat Mandryka, og lagt ved et bilde av datteren. En spåkone spår at Arabella vil få et rikt ekteskap, men at det vil trues av en offiser.   

Waldners yngre datter Zdenka er kledt som en gutt, fordi det er billigere for greven, og går under navnet Zdenko. Zdenka elsker den unge offiseren Matteo; han derimot elsker Arabella. Også grevene Lamoral, Elemer og Dominik beundrer henne, men Arabella forklarer søsteren at hun drømmer om en som virkelig kan oppfylle hennes forventninger, både til livet og kjærligheten («Ich danke, Fräulein – Aber der Richtige»).  

Matteo er overrasket over at hans følelser for Arabella ikke blir returnert, han vet ikke at det er Zdenka som skriver kjærlighetsbrevene han mottar.   

Så dukker den etterlengtede Mandryka opp («Tschau, Kamerad»), som viser seg ikke å være Waldners gamle regimentskamerat, men den yngre nevøen hans. Han har åpnet onkelens brev, forelsket seg i bildet av Arabella og ber om hennes hånd («Mein sind die Wälder»). Grev Waldner er glad; Mandryka sprer om seg med penger.  

Arabella kan ikke glemme den fremmede hun har sett på gaten, som har gjort så stort inntrykk på henne og gleder seg til kveldens ball («Bist du nicht fertig – Mein Elemer»).  

Andre akt  

På ballet møtes Arabella og Mandryka for første gang. Den fremmede Arabella har sett, viser seg å være nettopp Mandryka, og de blir umiddelbart forelsket. Han forteller henne om livet sitt og om skikkene der han kommer fra. Blant annet om at kvinner viser hvem de vil gifte seg med ved å gi den utvalgte et glass vann. Arabella forstår umiddelbart at Mandryka er den rette for henne («Sie wollen mich heiraten – Und du wirst mein Gebieter sein»). Hun tar farvel med sine tidligere beundrere og forlater festen, mens Mandryka, overlykkelig, inviterer alle på champagne. Han overhører at Zdenka gir Matteo en nøkkel til «Arabellas rom», tror han har blitt lurt og blir rasende.     

Tredje akt 

Nøkkelen Zdenka ga Matteo var egentlig til hennes eget rom, hvor Matteo nå har hatt det deilig med den han trodde var Arabella. Derfor blir han temmelig forvirret da han etterpå møter en avvisende Arabella i trappen.  

Waldner og Mandryka kommer inn i hotellets lobby. Mandryka kjenner igjen den unge mannen han tror er utro med den han har forlovet seg med. Da dukker Zdenka opp – nå kledd som kvinne. Hun innrømmer at det var henne Matteo ville møte i den tro at det var Arabella.  

Zdenka får sin Matteo, og Arabella tilgir Mandryka at han trodde hun var utro, og hun gir ham – slik skikken er der han kommer fra – et glass vann som tegn på at de er forlovet («Kann Ihr Diener im Hof zum Brunnen gehn – Das war sehr gut, Mandryka»).  

Strauss’ musikk og et underholdende alvor

Den tyske dirigenten Constantin Trinks har dirigert Arabella flere ganger, og Richard Strauss er en av de viktigste komponistene i hans repertoar. Men han vil også slå et slag for viktigheten av brødrene Johann og Eduard Strauss’ musikk, som ofte blir avfeid som useriøs underholdning.

Tekst: Hedda Høgåsen-Hallesby

– Musikken i Arabella er sjenerøs og fargerik. Den er veldig sanselig: Det er nesten som den dufter.

Det sier Constantin Trinks. Han er kommet til Oslo for å dirigere utdrag fra Richard Strauss’ opera, sammen med musikk av Eduard og Johann Strauss. Disse var ikke i slekt med Richard, men alle skrev de valser – riktignok ganske forskjellige.

– Da Operaen i Oslo presenterte ideen for meg om å spille høydepunkter fra Arabella og kombinere det med musikk av Johann Strauss-familien, så tente jeg veldig på dette. For vanligvis, i den klassiske musikkverdenen, betrakter man valsene til Johann Strauss og broren som lett underholdning, mens verkene til Richard Strauss anses som seriøse. For meg er det viktig å vise at valsene også er musikk av høy kvalitet og ta begge deler alvorlig.  

Hvor finnes alvoret den snurrende valsen?

 – Selvfølgelig er det mye glede i wienervalsene, men samtidig er det en tristhet der, en nostalgi; kanskje til og med en slags Weltschmerz. Mange opplevde et slags forfall i kulturen, en dekadanse mot slutten av 1800-tallet, og det er som om man kan føle det under den lystige musikken – som om man svinger hatten farvel til slutten av en epoke.

Et radarpar i operahistorien

Arabella foregår i denne perioden, i Wien, der også Strauss’ mer kjente opera Rosenkavaleren utspiller seg – hundre år før Arabella. I begge operaene får wienervalsen spille en viktig rolle, og bak begge operaene står et av operahistoriens radarpar: Richard Strauss og Hugo von Hofmannsthal. Deres 23-årige samarbeid begynte i 1906, da Strauss gjorde Hofmannsthals drama Elektra fra 1903 om til opera. Så fulgte Rosenkavaleren (1911), Ariadne auf Naxos (1912), Die Frau ohne Schatten (1917) og Die ägyptische Helena (1927). Arabella er det siste prosjektet de samarbeidet om.

– Dessverre døde Hofmannsthal før Arabella var ferdigskrevet, etter de hadde fullført første akt. De to jobbet alltid tett i prosessene med å utvikle operaene sine, og man kan nesten merke at de ikke fikk gjort det i andre og tredje akt; det flyter ikke like godt som i den første akten. Etter Arabellas første akt stopper rett og slett et symbiotisk samarbeid mellom to kunstnere på toppen av sitt skapende virke, sier Trinks.

Fruktbare friksjoner

Samarbeidet mellom komponist og librettist var likevel ikke alltid rosenrødt. Hofmannsthal var idealistisk, Strauss realistisk. Hofmannsthal klaget over Strauss’ mangel på intellektuell innsikt, hans trivialitet, at han var så kald og manglet empati; Strauss synes Hofmannsthal tok seg selv for høytidelig, skrev for vanskelig og jobbet for seint. Strauss skrev overalt, hele tiden, mens Hofmannsthal måtte ha ro, det riktige stedet og det riktige været. Ulikhetene mellom de to – både i måtene å tenke på, være på og jobbe på – førte til stadige konflikter.

«Kampen mellom ordene og musikken har vært et problem i livet mitt helt fra begynnelsen», sa Strauss mot slutten av sitt liv. Han var en komponist som var veldig opptatt av ordene, fra betydning til lyder og klanger, og i Hofmannsthal møtte han en forfatter som var svært opptatt av språkets musikk. Denne forbindelsen ble mye viktigere enn alle forskjellene. De var også begge opptatt av menneskenes endring som tema: det vi må igjennom for å fungere som enkeltindivider i et samfunn, i en familie eller et ekteskap.

I sitt arbeid med orkestermusikerne og solistene i denne konserten, har Constantin Trinks vært opptatt av å formidle friksjonene som finnes i denne historien, som i utgangspunktet kan virke lett som en wienervals:

– Hvis du bare leser historien, virker Arabella kanskje ikke så veldig interessant. Den er litt sånn «stor ståhei for ingenting», men musikken tegner et annet bilde. Strauss bruker ofte humor og ironi, men han lar oss gå mye tettere på disse menneskene. Det som i utgangspunktet virker overfladisk, viser seg å lodde større dyp.

Tekst: Hedda Høgåsen-Hallesby

En levende kulturarv 

Wienervalsen har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 2017. I løpet av en sesong arrangeres det vanligvis 450 ball i Wien, med en halv million valsende gjester. Blir du med på 12 valser i løpet av en kveld, har du antakelig snurret 2500 ganger og beveget deg omtrent 5 kilometer. Wienervalsen er også en av de raskeste selskapsdansene, med sine 60 slag per minutt, og har vært en del av dansekonkurranser siden 1932.   

Snurrete opphav 

Den klassiske wienervalsen stammer fra folkedanser som Dreher, Weller og Spinner. Dette er pardanser kjennetegnet ved at man snurrer rundt. Lenge trodde man at den bayersk-østerrikske Ländler – du vet, den Maria og Kaptein von Trapp danser i Sound of Music – var wienervalsens forgjenger, men nyere danseforskning peker på at disse heller har utviklet seg parallelt med hverandre. 

Sosialt lim 

Wienervalsen, slik vi kjenner den i dag, er nært forbundet med Wienerkongressen i 1814/15. Da var representanter fra nesten alle europeiske land samlet i Wien for å rydde opp i politiske forhold etter napoleonskrigene. For å skape god stemning, ble ball arrangert over hele Wien, som et slags sosialt lim for kongressteltakerne.  

 Ordets opprinnelse 

Ordet ‘vals’ kommer av det samme som en ‘valse’ – altså en sylinder eller trommel som valser over noe. Ikke så romantisk, kanskje? Første gang den snurrende dansen skal ha blitt omtalt på denne måten, skal ha vært i 1748, da en østerisk guvernør la inn et forbud mot slik type dans. 

Kafe-kultur 

Café Rebhuhn i Wien ble et viktig sted for valsen. Orkestret til Joseph Lanner spilte til dans her på midten av 1800-tallet – og blant musikerne var selveste Johann Strauss den eldre på bratsj. Kveld etter kveld kunne han observere hvordan denne dansemoten utviklet seg.  

Raskere og tettere 

Valsen fikk etter hvert et hurtigere tempo, som gjorde at parene måtte holde godt tak i hverandre da de snurret rundt. Dette, kombinert med at valsen ikke markerte noe statusskille i bevegelsene, gjorde den til et ganske radikalt – og potensielt litt farlig – uttrykk på 1800-tallet. 

Mer kompleks, mer kunstferdig 

Den noe skandaløse dansen utviklet seg, med nye og vanskeligere trinnsekvenser, og mer kompleks musikk. Mange tenker nok på Johann Strauss den yngres An der schönen blauen Donau fra 1867, som selve kronen på valseverket. Også komponister regnet som mer seriøse, som Johannes Brahms, elsket denne. «Dessverre ikke mitt verk», skrev Brahms på sin utgave av notene. 

En annen Strauss og andre valser 

Det var en annen Strauss, Richard – ikke i slekt med far og sønn Johan Strauss – som tok wienervalsen til operascenen. Det skjedde først på begynnelsen av 1900-tallet, altså etter valsenes storhetstid i Wien. I verker som Salome (1905), Elektra (1909), Rosenkavaleren (1911) og Arabella (1933) bruker Richard Strauss elementer fra wienervalsen. I Salomes «De syv slørs dans» eller Elektras «Totentanz» fungerer valsen som en slags kommentar til dans i seg selv. I disse kontekstene er den fortsatt skandaløs, og potensielt farlig – men nå på en ganske annen måte. I Arabella utgjør de wienske ballsalene på 1860-tallet bakgrunnen for handlingen, men de nye, mer moderne klangene gjør at vi skjønner at vi både ser og hører dette fra en annen tid – med en avstand. I Rosenkavaleren blir wienervalsens funksjon å være «lyden av Wien», for Maria Theresa valset aldri – hun levde 200 år før valsene ble snurret i gang.  

Spilleliste

Her kan du høre utdrag fra Arabella og valser av brødrene Strauss.

Nedlastbare bilder