Orfeus
i under-
verdenen

Her kan du lese publikumsrollelisten med alle medvirkende:

Publikumsrolleliste_ORFEUS_I_UNDERVERDENEN.pdf

Handling

Historien om Orfeus og Evrydike – kan du den? Evrydike dør fra Orfeus, og ved hjelp av musikkens kraft henter han henne tilbake fra dødsriket. Orfeus i underverdenen snur myten om det elskende paret på hodet:

I menneskeverdenen

Evrydike kan ikke fordra sin fiolinspillende mann, Orfeus. Hun har forelsket seg i Aristeus, som viser seg å være Pluto, gud over dødsriket. Han har kommet for å ta livet av Evrydike og sende henne til underverdenen for evig tid. Orfeus finner ut dette og jubler – for han kan heller ikke utstå Evrydike. Den Offentlige Mening (i vår versjon kalt Folk) vil at handlingen skal fortsette og overtaler Orfeus til likevel å gjøre et forsøk på å redde henne. Jaja, får vel prøve det da.

I gudeverdenen

For å finne Evrydike, reiser Orfeus og Folk til himmelen. Der oppe hersker Jupiter over en hel gjeng av guder. Men han sliter med å holde styr på dem, og de på sin side synes lederstilen hans er gammeldags, kjedelig og urettferdig – særlig for kvinner.

Pluto ankommer og avslører at han har fått seg en menneskelig elsker. Jupiter blir sjalu og vil følge med Pluto for å møte denne Evrydike. Da gjør gudene opprør: de vil også til underverdenen, så de ikke dør av kjedsomhet. Idet Orfeus endelig kommer fram til Jupiter og gjengen, er det dit er gudene på vei. God timing, egentlig, for dit vil jo Orfeus òg. Folk er henrykt over at historien går i riktig retning.

I underverdenen

Nede i underverdenen kjeder Evrydike seg maksimalt. Det var visst ikke så gøy likevel. I tillegg plages hun av menn som vil tafse på henne og er blitt mektig lei hele manneopplegget. For å komme seg inn til Evrydike, gjør Jupiter seg om til en flue. Kjempeklokt. Som flue prøver han å legge an på henne. Megalurt. Evrydike begynner å skjønne at hun ikke trenger disse dumme mennene – hun vil heller vil stå på egne bein.

Gudene kommer, og det blir kjempestor fest. Til slutt kommer også Orfeus og møter Evrydike i underverdenen. Men da han skal følge myten om IKKE å snu seg for å se om hun følger etter ham, blir det hele en forglemmelig parentes, for Evrydike gir fullstendig faen. Folk er midt på treet fornøyd. Da er det best å avslutte det hele med litt can-can!

Kjære publikum, 

Endelig kan jeg ønske dere velkommen til en helt ny fullskala produksjon! Jeg startet som operasjef kort tid etter at pandemien brøt ut, og i de snart to årene som har gått, har jeg og vi lært mye, blant annet om alternative måter å formidle opera på. For et år siden hadde vi også premiere på en helt ny produksjon: Barberen i Sevilla, da uten publikum i salen. Men det er i det direkte møte mellom sal og scene at det unike ved opera – og operette – oppstår! 

Derfor er denne produksjonen en stor begivenhet for hele dette huset, etter en lang tørketid. Og for en oase Orfeus i underverdenen har blitt: leken, fantasifull, med stor energi og masse humor! I prøverom, prøvesal og malersal, over notestativer, symaskiner og datamaskiner har vi ledd av dette deilige, ville universet. Nå gleder vi oss til å le med dere i publikum! Jeg mener, hvem kan ikke smile av Operakoret forvandlet til 53 skjønne sauer?

Vidar Magnussen er den første regissøren jeg engasjerte. Jeg var litt spent; han hadde mye erfaring med humor, lite med opera – men han viste seg å være perfekt for denne oppgaven. Vidar gikk løs på den med ydmykhet og alvor. Han har kombinert humor og galskap med stor yrkesmessig profesjonalitet. Ikke minst har han fortsatt det Offenbach og hans librettister, Crémieux og Halévy, gjorde i 1858 – nemlig å leke med det klassiske og tilsynelatende hellige, men likevel gjøre det med en kjærlighet til materialet det tulles med. 

For at dette skal lykkes, kreves et team som er med på denne leken, og som kan tenke stort! Det har Vidar hatt med scenograf Gjermund Andresen, kostymedesigner Ingrid Nylander, koreograf Stian Danielsen og lysdesigner Torkel Skjærven. I tillegg har Matilde Holdhus’ nye norske gjendiktning vært avgjørende for resultatet. 

I en operette som i en opera er det musikken som til syvende og sist skaper den verdenen vi inviteres inn i. Og skal den bli interessant, kreves brilliant utførelse. Dirigent Tobias Ringborg gjør dette materialet musikalsk lekkert og demonstrerer hvorfor Offenbachs musikk fortsatt er relevant – godt hjulpet av to dyktige lag av norske sangere på scenen. Sammen med skuespilleren Kristoffer Olsen, dansere og Operakoret skaper de en forestilling der vi kan le av oss selv, som tror vi kan kontrollere det som skjer, mens vi egentlig lengter etter en stor fest der vi slipper all kontroll. Kanskje er det akkurat dette vi trenger, akkurat nå.

Randi Stene
Operasjef

Introduksjon

Hør Sara A. Smiseth fortelle om Offenbachs operette og denne elleville versjonen i Vidar Magnussens regi.