Dead Man
Walking

Prolog

To tenåringer blir overfalt av to menn i en skog. Gutten skytes, og jenta blir voldtatt før hun brutalt stikkes i hjel.

1. akt

Nonnen Søster Helen forteller Søster Rose at hun skal besøke den dødsdømte fangen Joseph De Rocher, som sammen med broren sin er dømt for mordet på de to tenåringene. Søster Rose prøver forgjeves å få Søster Helen fra dette besøket.

Også fengselspresten Fader Grenville fraråder Søster Helen å møte Joseph, men hun føler at det er hennes plikt å hjelpe ham. Fengselsinspektøren forklarer at som Josephs åndelige veileder, må hun følge ham helt til henrettelsesøyeblikket.

Det første møtet er anspent. Joseph insisterer på at han er uskyldig, og ber Søster Helen bli med moren hans i et møte med benådningsnemden. Etter møtet konfronterer foreldrene til de drepte tenåringene Søster Helen med at de har mer bruk for omsorgen hennes enn morderen.

Foto: Miklos Szabo

Josephs benådningsanmodning blir avslått, og han blir sint da Søster Helen prøver å få ham til å erklære sin skyld. Da hun går fra cellen, utmattet og dehydrert, begynner hun å se syner.

2. akt

En fengselsvakt forteller Joseph at henrettelsesdatoen er satt til 4. august.

Søster Helen våkner av et mareritt, og Søster Rose prøver å få henne til å avslutte samarbeidet med Joseph. Da Søster Helen nekter, ber de om styrke til å tilgi Joseph.

På henrettelsesdagen møtes Søster Helen og Joseph igjen. Joseph nekter igjen for at han er skyldig, men da moren og brødrene hans kommer for å ta avskjed, prøver han å be moren om unnskyldning.

Kort tid før henrettelsen møter Søster Helen de drepte tenåringenes familier. De er sinte over at Joseph benekter sin skyld. Den drepte jentas far, Owen Hart, sier imidlertid til Søster Helen at han ikke vet om det kommer noe godt ut av sinnet deres.

I den siste samtalen deres forteller Joseph Søster Helen sannheten. Han er redd for at hun vil forlate ham, men hun tilgir ham og lover at hun skal være der for ham i dødsøyeblikket.

Rett før henrettelsen ber Joseph de dreptes foreldre om tilgivelse, før han vender blikket mot Søster Helen.

Foto: Miklos Szabo

Hvordan gjør man en morder menneskelig?

Samtale med regissør Orpha Phelan om arbeidet med Jake Heggies Dead Man Walking.

Av dramaturg Louise Nabe, Det Kongelige Teater i København

Hva var dine umiddelbare tanker da du begynte arbeidet med Jake Heggies moderne klassiker Dead Man Walking?

Jeg ble slått i bakken av musikken, som er så likefrem og direkte at den gikk rett i hjertet på meg. Og jeg syntes det var fascinerende å tenke på at de fleste av publikum vil få mulighet til å få den samme opplevelsen som meg når de opplever den for aller første gang.

Men mer enn noe annet bet jeg meg merke i hvordan vi i løpet av operaen ser den samme fortellingen fra flere forskjellige vinkler: Vi møter ofrene. Vi opplever deres familiers sorg. Vi møter en mor, hvis sønn skal henrettes. Vi følger Søster Helens kamp for et menneskes liv, samtidig som hun kjemper for å få styrke til å kunne tilgi ham. Noen vil kanskje til og med oppleve at de kjenner seg tiltrukket av morderen. Som regissør er det en gave å få lov til å jobbe med et slik verk.

Hvordan forbereder man seg på å fortelle en historie som denne, siden den er basert på virkelige hendelser i form av Sister Helen Prejeans samtaler med en innsatt på Death Row i et amerikansk fengsel? Det må være helt annerledes enn å jobbe med f.eks. La bohème eller Hoffmanns eventyr, som du også har jobbet med de siste årene.

På enkelte punkter føler jeg at jeg har forberedt meg på å instruere et verk som Dead Man Walking hele mitt liv: Jeg er oppvokst i det katolske Irland, og kunne derfor umiddelbart sette meg inn i operaens mange religiøse overveielser og referanser. Derfor var det også helt naturlig for meg å ta kontakt med Fader Robert, en katolsk prest i London, der jeg bor nå, som har sitt daglige virke i det tøffe, lukkede fengselet Wormwood Scrubs midt i London. Han viste scenograf Nicky Shaw og meg rundt i fengselet – og det var egentlig her at arbeidet vårt startet for alvor.

Opplevelser fra et fengselsbesøk

Det første jeg la merke til da vi kom inn i fengselet, var et skilt med ordene «Vær forsiktig! Ville katter!» Kattene skulle åpenbart holde rottebestanden i fengselet nede – hjulpet litt på vei, ble vi fortalt, av fengselets kannibal, som fanget rottene og spiste dem levende. Det var litt av en opplevelse! Det er mange av opplevelsene våre fra dette fengselsbesøket som henger ved: Blant annet var det et virvar av uendelig lange ganger vi gikk rundt i, kun brutt opp den ene låste døra etter den andre. Det som slo meg sterkest, var likevel hverken det harde lyset i gangene eller den forferdelige lukten, men den fullstendige mangelen på håp som man merket alle steder.

Jeg har alltid vært overbevist om at det ikke under noen omstendighet er greit å drepe et annet menneske. I min naivitet trodde jeg det var en holdning de fleste delte med meg. Men de var før jeg gikk i gang med Dead Man Walking. I arbeidet med denne operaen har jeg møtt mange overbevisende mennesker – pårørende, fengselspersonale, gudfryktige kristne og «helt vanlige» mennesker – som tror på «øye for øye»-prinsippet. I skrivende stund er det 31 amerikanske delstater som går inn for dødsstraff. Ifølge statistikken fra 2016 sitter 2905 personer på Death Row, og 385 personer har blitt henrettet i løpet av de siste ti årene. Så det er mange som tenker annerledes enn meg.

Hva tenker du at publikum skal ta med seg fra møtet med din iscenesettelse av Dead Man Walking?

Jeg har kommet frem til at den meste interessante reisen vi starter på i møtet med Dead Man Walking, i virkeligheten er vår egen: Vi kommer tett på Joseph, men vi kommer også tett på ofrenes familier, og det er vanskelig ikke å føle empati med dem. Vil vi se annerledes på Joseph i det øyeblikket han innrømmer sin skyld? Og vil synet vårt på dødsstraffen – som kanskje en del av oss mener er urokkelig – endre seg underveis? Selv kan jeg bare si at jeg har måttet se at mine egne idealer ble utfordret.

Å gi innsatte menneskeligheten tilbake

Fengsler institusjonaliserer og umenneskeliggjør de innsatte – for er det ikke enklere å ta livet av et menneske hvis vi ikke ser dem som mennesker? I mine øyne gir denne operaen menneskeligheten tilbake til en samfunnsgruppe som har blitt fratatt sin menneskelighet. Og spørsmålet står da klart tilbake: Er det noen sinne greit å drepe et annet menneske?

Hvis vi går ut av salen med dette spørsmålet i tankene, vil det – i mine øyne – være en god ting.

Oversatt av Ingeborg Norshus