Suor
Angelica

Fullstendig rolleliste

Publikumsrolleliste_SUOR_ANGELICA.pdf

Sted: Et kloster i Irland 

Tid: 1965

Søster Angelica husker tilbake til den dagen i klosteret da babyen hennes ble hentet av paret som skulle adoptere ham.

Søstrene kommer ut fra kapellet og starter med de daglige rutinene. Søster Genovieffa er opprømt fordi dette er den første av tre kvelder i året da sollyset treffer fontenen ved solnedgang og gjør vannet gyllent. Men gleden avtar da søstrene blir minnet om at dette også er søster Bianca Rosas dødsdag. Søster Genovieffa foreslår at de kan helle litt av det «gylne» vannet over graven hennes; Bianca Rosa ville ha ønsket det. Søster Angelica påpeker at ønsker bare er for de levende.

Søstrene diskuterer hva de lengter etter, og Angelica hevder at det ikke er noe hun ønsker seg. De andre vender seg mot henne og sier at hun har løyet, fordi de vet hun lengter etter å høre fra familien sin, som hun ikke har hørt fra siden hun ble sendt til klosteret som straff for sju år siden.

Søsteren fra sykestuen kommer og ber Angelica om å lage et middel mot vepsestikk. Angelica blir ivrig da hun får høre at det har kommet en gjest. Abbedissen forteller at det er Angelicas tante som kommer, og minner Angelica om å oppføre seg pent og at Jomfru Maria alltid ser dem. 

Tanten (La Principessa) forklarer at hun har kommet fordi Angelicas søster skal gifte seg, og Angelica må skrive under på et dokument der hun sier fra seg arveretten. Angelica blir overrasket over at lillesøsteren hennes allerede er gammel nok til å gifte seg. Hun forteller tanten at hun har angret syndene sine, og ber om å få høre om sønnen, som ble tatt fra henne. Da tanten informerer henne om at sønnen døde av feber for to år siden, blir Angelica sønderknust, og skriver under på dokumentet før tanten drar.

Angelica er desperat og tror hun hører sønnen rope at de skal møtes i paradis. Hun gjør seg klar til å dø og drikker gift, men for sent kommer hun på at selvmord er en dødssynd, og at hun dermed er dømt til evig fortapelse, slik at hun ikke vil bli gjenforent med sønnen. Hun ber Jomfru Maria om nåde, og idet hun dør, tror hun at hun er tilgitt.

Kjære publikum,

Hva er det som gjør at stadig nye generasjoner trekkes mot opera? Jeg tror Puccinis Suor Angelica kan gi oss svaret. Som den andre av tre i det sammensatte verket Il trittico, var denne korte operaen en av de siste han skrev, og hans personlige favoritt. Puccini mente selv han hadde lykkes når han klarte å skildre de store følelsene i de små menneskene. Dette gjør han til gagns i nettopp Suor Angelica. Her er styrken i en mors kjærlighet, håpet om at alt en dag skal bli bra, og sorgens enorme kraft. Når vi møter disse store følelsene gjennom musikk, gir det gjenklang i våre egne liv. Da blir det ikke bare relevant, men dirrende nært.

Vi møter også en rekke sterke karakterer – alle kvinner. En av dem er Angelicas tante, Fyrstinnen. Fra øyeblikket hun ankommer klosteret, vet vi ved hjelp av musikken hva slags type hun er: en streng, from og kontrollerende person. Men kanskje enda viktigere er det at musikken forteller oss hva som ligger mellom disse menneskene av tidligere historier, forventninger og knuste drømmer.

Opera handler om det som utspiller seg i oss og mellom oss hele tiden, men som ord og bilder alene ikke kan fange. Siden Suor Angelica viser dette i konsentrert form, er det fint å gjøre denne delen av Il trittico alene. Og kanskje blir det enda tydeligere når vi gjør den i konsert-form, der musikken alene bærer hele dramaet – både det ytre og det indre.

Jeg er glad for å kunne presentere de sterke kvinnene i vårt kor og ensemble på scenen, med Marita Sølberg og Tone Kummervold i spissen som Angelica og Fyrstinnen. Operaorkestret ledes av Bergen Nasjonale Operas nye sjef, Eivind Gullberg Jensen.

God fornøyelse!

Randi Stene, operasjef

Musikken først, Marita siden

Tekst: Vilde Alette Monrad-Krohn

Puccinis Suor Angelica har grepet inn i sopran Marita Sølbergs liv. Men når hun nå skal synge tittelrollen i den følelsesladde mini-operaen, er det ikke hun som er hovedrollen. Det er musikken, insisterer hun.

– Den skammen som merker Suor Angelica, den merket min bestemor også.

Marita Sølberg har gått rett til kjernen av hva Puccinis opera Suor Angelica handler om. Det er slik med denne sopranen; hun vil prate om det som betyr noe. Ensomhet, skam, fordommer, genidyrking og musikkens inngripen i eget liv. I dette lille rommet vi prater i, kommer Marita raskt til temaene som dirrer i henne selv. Et lukket rom står også sentralt i Suor Angelica. Den timelange operaen finner sted i kirkens rom, klosteret, og her har søster Angelica lært å holde sine sorger og lengsler innestengt. Til slutt slås dørene likevel opp, da hun får vite at hennes uekte barn har dødd uten sin mamma. Angelica bryter på brutalt vis ut av livets stengsler, med selvmord.

Samfunnets skampletter

– Suor Angelica er en veldig sterk figur. Hun er like sterk og klok som kirkens makthavere, men innenfor samfunnets rammer har hun brutt en dødelig lov: Hun har havnet i uløkka. Så sent som på 50-tallet var det å få barn utenfor ekteskap noe av det verste du kunne gjøre. Dette vet jeg, begge mine bestemødre havnet i den situasjonen – det ble nærmest sett på som verre enn mord.

Marita forteller om farmoren – hun med den freske galgenhumoren fra Nordland, som det ofte var mye morsommere å ringe til enn en venninne. Kanskje var det en overlevelsesmekanisme, å ikke synke ned i alvoret som samfunnet hadde tvunget på henne.

– Farmor fant den store kjærligheten på 30-tallet. Men hennes foreldre godkjente aldri forholdet. Det er så trist, de fikk hverandre aldri. Men et barn fikk hun. Senere ble hun forlatt av en annen mann, også der kom et barn til. Kan du tenke deg, ett barn utenfor ekteskap, og så få ett til, men bli forlatt. Det var ikke enkelt. Også mormor fikk et barn utenfor ekteskap, en ble merket av det. Men begge bestemødrene ble heldigvis godt gift til slutt!

Allerede generasjonen som kom etter, opplevde en helt annen holdning til barn utenfor ekteskap enn dette. De fikk satt punktum med 70-talls-feminismen, sier Marita.

Foto: Jörg Wiesner

Hardrock og piano

At Marita Sølberg en dag skulle bli en prisbelønt og kritikerrost sopran, var ikke nødvendigvis selvsagt. Jo, hun var som besatt av Juleoratoriet som barn, men hun var også sjenert, aldri et scenedyr, sier hun selv.

– Det var alltid sang i meg, men jeg var veldig sjenert. Pappa er musiker og musikklærer, selv i pensjonsalder spiller han i band. Vår familie har bestandig hatt stor kjærlighet til all musikk, jazz, pop, rock, musikaler, og klassisk, åpenbart. Broren min var opptatt av hardrock – som jeg også hadde en periode med!

– Vi hadde et ungdomshus som het Fenka – ja, dit kom jo sannelig Seigmenn! (som kollega Marius Roth-Christensens har bakgrunn i). Det var nok denne perioden vi alle var mest opprørske, og da var det ordentlig godt å ha noe som var litt sint og vilt i uttrykket, ler hun.

Det var på musikklinja på Inderøy at hun følte hun kom hjem. Hun hadde en stemme de andre lærerne og folk rundt ville høre mer av, og her fikk hun for første gang høre at den hadde potensial til å ta henne videre. Og det gjorde den: til førsteplassen i Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse, til Wien Staatsoper som Mimì i La bohème – og denne høsten til Hovedscenen med Suor Angelica. Men det at Marita ikke ønsker spotlighten på seg selv, trenger ikke være noen selvmotsigelse i operaens verden.

– I opera kunne jeg gjemme meg bak en historie og slippe å være meg. For det synes jeg var litt sjenerende. Jeg er ikke så opptatt av meg i sangen, jeg er opptatt av at musikken skal frem. Jeg elsker dramaet – men bare på scenen!

Musikkens forsvarer

Det var likevel først og fremst kjærligheten for musikken som var grunnen til at Marita ble operasanger.

– Det griper meg langt inn i sjela, genial musikk griper meg dypt.

I den konsertante versjonen av Suor Angelica vi spiller i disse dager, er det ikke tvil om at musikken er satt i høysetet. Men slik er det ikke alltid i dagens operaklima, spør du henne. 

– Vi operasangere har et verk, en ramme, som er satt av en komponist. På sitt beste betyr det at musikken kan bære et verk alene. Men noen regissører prøver å sprenge disse rammene. Det som sårer meg, det som gjør meg opprørt, er når regissører ikke fatter hva slags storhet som ligger i musikken alene, sier Marita.

Foto: Jörg Wiesner

Gjenklangen i Puccini

Ukene før premieren på Suor Angelica 2. oktober, har vært en emosjonell prosess – for Suor Angelica berører.

– Det vi viser på scenen er produktet av denne prosessen, og det har vært gripende emosjonelt. Hennes liv, de kampene hun kjemper, det tar meg hver gang jeg jobber med det. Men vi er profesjonelle, det er ikke vi som skal føle på scenen, det er publikum!

Gripende er et ord Marita stadig vender tilbake til når vi snakker om Suor Angelica. Operaen ble skrevet i 1918, og onde tunger kaller den Puccinis mest sentimentale opera. Andre kaller spesielt arien «Senza mamma» det vakreste i hans repertoar.

Puccini skal selv ha stått tematikken nær. Hans søster var abbedisse i kloster i Vicepelago, og partituret overleverte han til søstrene under henne. Angelicas musikk og skjebne skal ha rørt søstrene til tårer. Og slik har Suor Angelica fortsatt å virke; den tar tak de store følelsene, lengselen om kjærlighet, men også ensomhet. Det kan Marita kjenne seg igjen i.

– Selv om du har gode kollegaer i dette yrket, så kan det oppleves veldig ensomt. Du står til syvende og sist alene, og det er mange som vil ha plassen din. Det kan være mange skarpe albuer. Det får en klangbunn i en slik opera. Det kan være tungt å stå i det å være sanger alene.

Det finnes med andre ord et rom i fellesskapet, mellom de som sitter i salen og de som står på scenen, som kan oppleves folketomt.

– Jeg opplever at det ligger en forutinntatthet hos mange når det kommer til operasangere. Det kan være vanskelig å møte nye mennesker på nøytral grunn. Det er alltid sårbart og skummelt å la andre komme tett innpå, alle vil jo bli sett for den en er! Ofte kan det kjennes som en distanse til oss som driver med dette veldig spesielle yrket. Jeg er ikke nødvendigvis så spennende som det jeg viser på scenen, men den forventningen kan ligge der. Da kan en kjenne seg ekstra alene i dette.

Dirigent Eivind Gullberg Jensen forklarer Puccinis musikk, og hvorfor det er umulig ikke å bli dypt berørt av Suor Angelica.

Denne podkasten kan du også høre i Spotify, iTunes eller der du vanligvis hører podkaster.

Introduksjon

Her får du blant annet høre om Puccinis liv, og hva den gripende arien "Senza mamma" handler om. Ved Ragnhild Motzfeldt.

Operaen på øret kan du også høre på Spotify, iTunes eller der du pleier å høre podkaster.