Lyset på

MANON, soverom pas de deux

Urpremiere 7. mars 1974, Royal Opera House, London
Norgespremiere 19. september 2015, Den Norske Opera & Ballett

Koreografi Sir Kenneth MacMillan
Musikk Jules Massenet, arrangert av Martin Yates
Scenografi John-Kristian Alsaker
Kostymer Ingrid Nylander

Innstudering Richard Suttie
Prøveledere Jahn Magnus Johansen, Richard Suttie

Manon Melissa Hough / Natasha Jones Dale / Maiko Nishino
Des Grieux Yoel Carreño / Lucas Lima / Philip Currell

Datovisning av hvem som danser når lenger nede på siden.

GOMENNASAI

Urpremiere 25. september 2020, Den Norske Opera & Ballett

Koreografi Alan Lucien Øyen
Musikk Simeon ten Holt
Kostymer Ingrid Nylander
Lysdesign Martin Flack
Pianister Yoko Toda, Joseph McNamara

Prøveledere Yoshifumi Inao, Alan Lucien Øyen

Dansere (i alle forestillingene) Douwe Dekkers, Gakuro Matsui

GISELLE, 2. akt

Urpremiere 28. juni 1841, Paris
Norgespremiere 15. februar 1965, Nasjonalballetten, Oslo

Koreografi Jean Coralli, Jules Perrot
Musikk Adolphe Adam
Scenografi/kostymer David Walker
Lysdesign James F. Ingalls

Prøveledere Hedda Staver Cooke, Jahn Magnus Johansen, Richard Suttie

Giselle Grete Sofie Borud Nybakken, Leyna Magbutay, Melissa Hough, Maiko Nishino
Albrecht Ricardo Castellanos, Martin Dauchez, Yoel Carreño
Myrtha Lania Atkins, Nae Nishimura, Sonia Vinograd

Datovisning av hvem som danser når lenger nede på siden.

ALLEGRO BRILLANTE

Urpremiere 1. mars 1956, New York City Ballet
Premiere 19. februar 1975, Den Norske Opera & Ballett

Koreografi George Balanchine © The George Balanchine Trust
Musikk Pjotr Tsjajkovskij, Pianokonsert nr. 3
Pianist  Josephine Hsieh 

Innstudering Kaloyan Boyadjiev
Prøveledere Kaloyan Boyadjiev, Hedda Staver Cooke, Nanette Glushak, Jahn Magnus Johansen

Dansere Alex Cuadros Joglar, Daniela Cabrera, Gakuro Matsui, Isabel Vila, Douwe Dekkers, Whitney Jensen

Datovisning av hvem som danser når lenger nede på siden.

The performance Allegro Brillante, a Balanchine® Ballet, is presented by arrangement with The George Balanchine Trust and has been produced in accordance with the Balanchine Style® and Balanchine Technique® Service standards established and provided by the Trust. 

ROMEO OG JULIE, balkong pas de deux

Koreografi Michael Corder
Musikk Sergej Prokofiev
Scenografi/kostymer Nadine Baylis
Lysdesigner Timonthy Hunter

Utdrag av Romeo og Julie
Tekst William Shakespeare
Oversettelse André Bjerke
Regi Marit Moum Aune
Medvirkende Bjørn Skagestad

Innstudering Richard Suttie
Prøveledere Kaloyan Boyadjiev, Yoel Carreño, Jahn Magnus Johansen, Richard Suttie 

Julie Leyna Magbutay, Astrid Lyngstad, Whitney Jensen
Romeo Lucas Lima, Shaakir Muhammad, Ricardo Castellanos

Datovisning av hvem som danser når lenger nede på siden.

FAIR ENOUGH

Urpremiere 22. august 2020, Nasjonalballetten på Linderud gård, Oslo

Koreografi Kaloyan Boyadjiev
Musikk Lera Auerbach med the Jasper String Quartet
Lysdesign Dorthe Wiig Andersen

Prøveleder Kaloyan Boyadjiev

Dansere (i alle forestillingene) Elise Nøkling-Eide, Heidi Christensen, Isabel Vila, Kathryn Walsh Thomas, Marchela Marinova, Nae Nishimura, Sonia Vinograd, Thea Gudim Breder

WAGŌ

Urpremiere 22. august 2020, Nasjonalballetten på Linderud gård, Oslo

Koreografi Anaïs Touret
Musikk Horyo: Yoshinori Itagaki, tolket av Tomoe-Ryu Yutaka
Lysdesign Dorthe Wiig Andersen

Prøveleder Anaïs Touret

Dansere (i alle forestillingene) Alberto Ballester, Alex Cuadros Joglar, Elias Holm, Harvey Littlefield, Kenji Wilkie, Luca Curreli, Martin Dauchez, Shaakir Muhammad, Simon Regourd, Sven Bjarne Les Lothe

ISLANDS

Urpremiere 7. mars 2020, Den Norske Opera & Ballett

Koreografi Emma Portner 
Musikk Forest Swords med bidrag fra Bing & Ruth, Brambles, Guillaume Ferran og Lily Konigsberg
Kostyme Martin Dauchez
Lys Paul Vidar Sævarang

Prøveleder Yoshifumi Inao

Dansere (i alle forestillingene) Whitney Jensen, Samantha Lynch

CYGNE

Urpremiere 28. september 2013, Den Norske Opera & Ballett

Koreografi Daniel Proietto
Musikk Olga Wojciechowska
Kostymer Stine Sjøgren
Lysdesign Kristin Bredal
Videodesign Yaniv Cohen

Sang Julian Borchgrevink Næss/Evert Karlsson

Innstudering Daniel Proietto
Prøveledere Yoshifumi Inao, Daniel Proietto

Dansere Camilla Spidsøe, Samantha Lynch

Datovisning av hvem som danser når lenger nede på siden.

------------------------------------

Medvirkende Nasjonalballetten, Operaorkestret

Musikalsk ledelse Per Kristian Skalstad

Produsent Anette Edmunds
Inspisient Lars Kolstad, Mari Movold

Kjære publikum,

Velkommen i Operaen! Etter denne våren er det å møtes her noe jeg håper vi aldri tar for gitt igjen. Det gode med en pandemi har vist seg å være at de unødvendige lagene skrelles bort og vi står igjen med kjernen: for oss er det å danse for dere. Aller helst skulle det sittet noen på hvert sete. Når det ikke er lov, har vi isteden valgt å spille flere forestillinger per dag, så vi kan bety noe for flere. Noen av forestillingene skal fylles med skoleklasser og folk som aldri har vært hos oss før. Når ulykken rammer, skal vi ikke trekke inn i oss selv, men prøve å finne måter å nå ut.

Denne forestillingen er en pustepause. Når mørket senker seg i salen og lyset er på Nasjonalballettens dansere, kan du lene deg tilbake og ta en pause. Vi står alle midt oppi ulike utfordringer og tanker, men her og nå kan vi være sammen om denne opplevelsen.

Vi spiller ulike verk på de ulike forestillingene, men felles er at du vil oppleve ballett om intens kjærlighet – i Manon, Giselle eller Romeo og Julie. Og du vil se verk som særlig er skapt det siste halvåret og som altfor få fikk se. Bak dem står koreografer som vi tror vil prege balletteverdenen også framover – som Alan Lucien Øyen og Emma Portner. På programmet står også noen perler som er ikke lar seg kategorisere: Allegro Brillante av George Balanchine og Cygne av Daniel Proietto.

På scenen står Nasjonalballettens dansere. Du vil oppleve etablerte stjernesolister, men også en ny generasjon inntar solorollene i Romeo og Julie, Giselle og Allegro Brillante. Som så mange andre ble danserne i våres henvist til hjemmekontoret, mange av dem langt borte fra familien sin, og så kom de tilbake med en enda sterkere vilje til å danse. Det siste halvåret har de opptrådt på institusjoner, en fjelltopp, en hage og taket av Operaen – i regn og vind og varme. Nå er vi hjemme, lyset er på og de danser for deg.

Ingrid Lorentzen,
ballettsjef

A. Gomennasai/Manon/Giselle 2. akt

danses 25/9 kl. 18+20.30, 3/10 kl. 17.30+20, 9/10 kl. 18+20.30
spilletid ca. 1 t 20 min

B. Fair Enough/Wagō/*/Romeo og Julie/Allegro Brillante

danses 26/9 kl. 15, 1/10 kl. 16, 3/10 kl. 15.30, 8/10 kl. 16, 9/10 kl. 16, 
B. Allegro Brillante/*/Romeo og Julie/Fair Enough/Wagō
danses 13/10 kl. 16, 15/10 kl. 16
spilletid ca. 50 min

* I program B leser Bjørn Skagestad fra Romeo og Julie før balkong-pas de deux.

C1. Cygne/Romeo og Julie/Allegro Brillante/islands

danses 26/9 kl. 17, 8/10 kl. 18, 13/10 kl. 18
spilletid ca. 1 t 10 min

C2. Cygne/Manon/Allegro Brillante/islands

danses 26/9 kl. 19.30, 8/10 kl. 20.30, 13/10 kl. 20.30
spilletid ca. 1 t 10 min

D. Cygne/Fair Enough/Wagō/Giselle 2. akt

danses 1/10 kl. 18+20.30, 15/10 kl. 18+20.30
spilletid ca. 1 t 20 min

En verdenspremiere tyngre enn 100 kilo

Nasjonalballetens solist Gakuro Matsui har i mange år danset det meste – prinser, moderne hovedroller og nyskapende taleroller. Men så sliten som han blir av Alan Lucien Øyens verdenspremiere Gomennasai, har han aldri blitt før.

Tekst: Maria Børja

– Etterpå er jeg helt død! Det føles som jeg vil kaste opp, det er så hardt, sier Gakuro og ler.
– Det er nesten synd at det ikke synes. Men å danse Gomennasai er tyngre enn å løfte 100 kilo. Etterpå ligger vi bak scenen og hiver etter pusten, begge to.

Med seg på scenen har han solist Douwe Dekkers. Også han er vant til å løfte prinsesser eller danse moderne hovedroller. Nå gjør de noe helt annet: De gjentar og gjentar ørsmå bevegelser – i det som nesten føles som det uendelige.

Gakuro Matsui og Douwe Dekkers / Foto: Erik Berg

Sta sang, synkronisert dans

Huskoreograf Alan Lucien Øyen har valgt å skape dans til pianostykket Canto Ostinato. Tittelen kan ordrett oversettes med ‘sta sang’. Innenfor musikk er ’ostinato’ også en betegnelse på en musikalsk figur – en melodi eller rytme – som gjentas mange ganger, og her er det altså en liten strofe.

Samtidig gjentar danserne en bevegelse på scenen. Bevegelsen skaper en reaksjon hos den andre, og så gjentar og gjentar de kombinasjonen – til den plutselig endrer seg. Nesten som om det skjer en mutasjon.
– Det er en følelsesmessig utfordring med alle repetisjonene, forteller Gakuro. – Vi gjentar ting så mange ganger at vi er som døde allerede etter tre minutter, men så varer stykket i over ti!

– Dere må følge hverandre nært?
– Vi må være synkronisert. Nesten som én kropp. Hvis en faller ut, kan man se det. Da må vi prøve å finne tilbake til hvor vi er.

– Det å være helt synkronisert med en annen danser, er det noe ballettdansere er vant til?
– Nei, jeg tror det er første gang at jeg har vært synkronisert med noen i et så langt stykke. Vanligvis er man synkronisert med partneren sin i en duett, men ikke gjennom et helt verk.

”Fuck it” var en bevegelse

– Alan sammenlikner Gomennasai med en samtale mellom Douwe og meg, forteller Gakuro. – Uten ord, men med veldig rask aksjon og reaksjon. Vi skal ikke bare gjenta samme bevegelse, men reagere på hverandre.
Mens de lagde Gomennasai sammen med Alan i vinter, jobbet de med en rekke grunnbevegelser som de satte navn på.
– Én bevegelse ble kalt ”Fuck it”, en annen ”Call and response”, forteller Gakuro. – Det var ”Flying”, ”Facelift”, ”Reach”, ”Strangle”, ”Help”, ”Shush”, ”Little man” – og ”Gomennasai”, selvsagt.
Det er det eneste ordet som er igjen i verket vi ser på scenen. Det er japansk – som Gakuro – og betyr ’unnskyld’.

– Det er et ganske sterkt ord?
– ”Unnskyld”? Ja, for meg er det et sterkt ord. Det høres bra ut, synes Gakuro.

– Nå som ordene ikke er med lenger, hvor mye hjelp er det i musikken – den er jo så repetitiv?
– Vi kan faktisk høre at musikken forandrer seg. Det er en forskjell i aksenten eller synkopen, selv om melodien er den samme. Og da vet vi hvor vi er.

Har enda litt mer til Alan

Gakuro har jobbet med Alan mange ganger, helt tilbake til Septemberdans i 2009. I stykket Dead to the World hadde Gakuro – som er ærlig om at han er en ganske beskjeden fyr – en talerolle.

– Hvordan var det?
– Det var den første gangen jeg snakket på scenen. Det var skremmende! Jeg hadde aldri snakket på scenen før. Jeg snakker ikke offentlig. Jeg bare danser. Ballett er tyst, vi snakker ikke. Det er kanskje sånn jeg klarer å leve?

Han sier det med en liten latter, før han blir alvorlig igjen:
– Når jeg skal snakke, blir det vanskelig, sier han.
Men senest i høst gjorde han en talerolle igjen, i The Hamlet Complex Redux.

– Hva er det med Alan som gjør deg villig til å gjøre det?
– Gi ham 100 prosent av energien min? Jeg prøver alltid å gjøre det, men jo, jeg har enda litt mer til ham. Han har gitt meg så mange muligheter. Han har trodd på meg og fått meg til å tro på meg selv. Han har høye ambisjoner – og sier alltid at jeg kan gjøre ting på min måte. Han gir danserne frihet. Og er verdens snilleste mann. Han er det! 

Elsker Balanchines musikalitet

I tillegg til minimalistiske Gomennasai danser Gakuro også i Balanchines prydballett Allegro Brillante. Det er et klassisk verk satt på speed – slik alle Balanchines balletter er raske og energiske – og usedvanlig krevende. Hvordan er kombinasjonen?

– Crazy. De to verkene er totale motsetninger. I Gomennasai må du være i kontakt med jorda. Vi må ha lave hofter og myke knær og ankler, sånn at vi kan kollapse i kroppen. I en Balanchine-ballett, derimot, må du løfte deg selv opp. Jeg liker begge deler.

– Hva ved Balanchine liker du?
– Musikaliteten. Det å lytte til og danse på musikken. Og Tsjajkovskijs 3. pianokonsert, den er et mesterverk.

– Føles dansen naturlig?
– På en måte, ja. Jeg spør aldri: Hvorfor er det sånn? Det er heller sånn: Det burde være sånn som dette, og det er Balanchine. Man får en egen flyt.

– Ja?
– Jeg føler at jeg får energi fra musikken. Jeg blir … kanskje ikke hyper, men høy.

Dikter opp sin egen handling

Gakuro har gjort mange hovedroller innen fortellende ballett, som klassisk ballett ofte er. I Allegro Brillante gjør han den mannlige hovedrollen, men hos Balanchine skal ikke balletten fortelle historier. Er det mulig for en klassisk danser å tenke bort handling?

– Om det er mulig å danse uten en historie? Ja, jeg tror det. Men jeg legger likevel min egen historie inn i dette stykket. Ja, jeg må det, for jeg er ikke ung lenger. Hvis jeg skal ha det energinivået som kreves i Balanchine, trenger jeg inspirasjon eller en historie.

– Hva slags inspirasjon eller historie?
– Jeg tror ikke jeg kan dele det, ler Gakuro. – Det blir flaut. Men jeg trenger en grunn til hvorfor man holder hverandre i hånda eller er nær hverandre …

Men historien foregår bare i hans hode.
– Jeg tror kanskje Balanchine ikke ønsker å distrahere publikum, sier Gakuro. – Han vil vise koreografien og trinnene, framfor en historie. Han vil at vi skal se ren musikk, ren ballett. Fordi trinnene er nok. Det er vakkert nok. Man trenger ikke mer.

Gråt da han ikke kunne danse

Tilbake til Gomennasai. Egentlig skulle verket ha urpremiere i mars, under Mesteraften x 12, men rett før ble Gakuro skadet i studio. Han lå tre netter på sykehus, men slapp heldigvis å operere.
– Så mange folk hadde jobbet med Gomennasai. Jeg gråt da jeg ikke kunne gjennomføre premieren. Vi var så nære!
Heldigvis var mesteparten av arbeidet gjort, sånn at de i september kunne plukke det opp igjen.

– Er du nervøs for premieren?
– Veldig. Verket er så tøft å danse at vi ikke kan være sikre på at vi kommer gjennom. Du må finne balansen mellom å gi 130 prosent og bevare kontrollen. Hvis du gir 200 prosent, har du ikke kontroll, og det er lett å miste oversikten, du glemmer et trinn eller mister tellinga. Men …
Gakuro ler igjen.
– Du må uansett gi alt. Uten å dø på scenen eller miste deg selv.

Anäis Tourets Wagō og Kaloyan Boyadjievs Fair Enough hadde sine urpremierer under Nasjonalballetten i det fri på Linderud gård i august. Nå kan du oppleve disse verkene igjen, i kombinasjon B og D.

Tekst: Lene Jacobsen

Wagō

Anäis Touret kom til Nasjonalballetten UNG for fire år siden. Nå er hun danser i hovedkompaniet og i ferd med å etablere seg som koreograf. Tidligere i år lagde hun Let's Play for Nasjonalballetten UNG og nå skaper hun Wagō for en gruppe mannlige dansere til musikken fra japanske trommer.

Hva inspirerte deg til å lage Wagō?

Mens vi alle var i karantene ringte Ingrid (Lorentzen, ballettsjefen) og ville at jeg skulle lage et stykke for mannlige dansere. Temaet for kvelden var "into the woods", og vi skulle spille utendørs i en park. Selv om jeg ønsket å lage et abstrakt stykke, visste jeg at det skulle være inspirert av skogen. De andre ballettene i programmet, som Giselle og Sylfiden er basert på mytologi, med nymfer eller andre skogsvesener, så hvorfor ikke gjøre noe på det samme temaet? Inspirasjonen kom fra grupper med menn som lever i skogen, som stammene i Amazonas, med en veldig maskulin og vill "vibe", Min andre idé var å gjøre en ny versjon av andreakten av Giselle for kun menn. Dette kommer til syne i hvordan danserne er kledd i hvite skjørt, som en referanse til kvinnenes lange romantiske tutuer i Giselle. Det er også en referanse til stammer i skogen, som binder et stykke tøy rundt livet.

Hvordan fant du musikken og hvorfor valgte du å bruke trommer?
Jeg visste jeg ville ha trommer med en gang jeg hørte "into the woods". De er varme og fulle av styrke. Jeg søkte rundt på spotify etter musikk med trommer, og fant denne typen som er kalt Taiko-trommer. De er fra Japan, og ble opprinnelig brukt for å skremme fienden på slagmarken i krig. De spilles på en veldig kraftig måte og det kan se ut som en dans.

Har pandemien endret prosessen og verket på noen måte?

Absolutt. Jeg elsker å koreografere partnerbevegelser, og spesielt når jeg har en stor gruppe sånn som nå. Jeg skulle ønske jeg kunne ha gjort noen flere løft og tilført koreografiske effekter man kan få i veldig tette grupper, men dessverre måtte danserne holde avstand. Så jeg har måttet begrense den kreative prosessen. Det er det eneste jeg skulle ønske jeg kunne ha endret i verket mitt.

Fair Enough

Kaloyan Boyadjiev er danser og koreograf, og står blant annet bak Nasjonalballettens nøtteknekker. Nå lager han Fair Enough for en gruppe kvinnelige dansere til nyskrevet musikk av den amerikansk-russiske komponisten Lera Auerbach.

Hva inspirerte deg til å lage dette verket?

De siste par årene har jeg ønsket å lage noe for kun kvinnelige dansere på tåspiss. Inspirasjonen kom i en workshop for et framtidig prosjekt for Hovedscenen. Jeg fikk en idé om hvordan danserne kunne representere fugler eller kanskje feer. Vingene deres er ødelagt og de prøver å bryte ut av hverdagslivet. 

Hvordan har du og komponist Lera Auerbach jobbet sammen?

Jeg presenterte den helt første ideen til henne, og det viste seg at hun hadde komponert noe som kunne passe. Stykket heter Frozen Dreams, og jeg bruker utdrag fra det. Auerbach er en moderne komponist som jobber på gamlemåten og skriver alt for hånd. Du kan høre at hun har den romantiske russiske stilen og at hun kanskje er influert av Stravinsky. Musikken hennes er ikke for minimalistisk.

Har pandemien endret prosessen og verket på noen måte?

Verket ble skapt i begynnelsen av karanteneperioden. Derfor holder danserne avstand til hverandre, og de tar ikke på hverandre. Jeg opplevde at jeg fant en måte å bevare intensiteten, selv om de ikke kunne ta på hverandre. Da vi kom tilbake etter sommeren og vi dansere hadde fått unntak fra én-meters-regelen, valgte jeg likevel ikke å endre koreografien.

Fenomenet Emma Portner lager to verk for Nasjonalballetten

Tekst av Lene Jacobsen, februar 2020

Dansevideoene hennes gikk viralt og gjorde henne til et kjent navn. Nå vil koreograf Emma Portner bort fra nettet og inn i studio.

– Sosiale medier stresser meg. Det er rart, for det er jo der karrieren min startet, men nå er jeg mindre interessert i være en del av det. Nå vil jeg gjøre prosjekter i det virkelige liv. På nett kan ting misforstås og publikummet ditt kan trykke på pause eller se bort. Jeg vil fortelle de historiene jeg ønsker, og mange av dem kan ikke fortelles på ett minutt.

Emma Portner / Foto: Alex Black

Canadiske Emma Portner er koreografen som har jobbet med Justin Bieber og andre svære popstjerner, for indie-musikkstjerner som Maggie Rogers og Blood Orange, for Apple, Netflix og Vogue. Men mange forbinder henne først og fremst med dansevideoene hun har laget og delt på Youtube og Instagram. Med millioner av visninger har hun publikumstall et tradisjonelt teaterhus bare kan drømme om. Tusenvis av seere kommenterer, analyserer og deler sine følelser i møte med dans. På en video til låta «Slack Jaw», der Portner danser med kona Ellen Page, kommenterer en: «Jeg vet ikke hva dette er, men jeg vet det er kunst.»

Endrer ballettkulturen

Er det viktig for deg å utvide og åpne opp danseverdenen?

– Jeg vil si at det er mitt mål nr. 1, både for publikum og for danserne. For meg handler det aldri kun om bevegelsene. Det har endret seg for meg de siste årene, nå er det så mye viktig som skjer politisk, sosialt og for meg personlig. Nå prøver jeg å skape et miljø i studio som bryter med sånn det har vært i den tradisjonelle ballettkulturen.

Portner har knapt fylt 25, men har allerede jobbet som koreograf og danser i mer enn ti år. Hun har skapt et verk for Hubbard Street Dance Chicago og West End-musikalen Bat Out of Hell, men dette blir første gang hun lager et verk for et klassisk ballettkompani.

– Grunnen til at jeg valgte å gjøre det akkurat her er ballettsjefen deres og at det er et relativt ungt kompani. Oslo er en interessant by kulturelt sett, mange ser kunst og jeg opplever at det er et åpent publikum. Det er viktig for meg å vite hvem publikummet er, så jeg sitter ofte i salen og ser forestillinger for å vite hvordan det føles.

Flere kvinnelige koreografer

Hadde Emma Portner sittet blant publikum fra 2003 til 2013 hadde hun ikke sett et eneste nyskapt verk av en kvinnelig koreograf på Operaens hovedscene. Tross en stolt norsk tradisjon med sterke kvinnelige koreografer, ble det som oftest til at kvinnene lagde verk for de mindre scenene. Siden 2013 har det skjedd mye – med 11 nyskapte balletter av kvinner på Hovedscenen. Internasjonalt er det fortsatt veldig skjevt, men noe er imidlertid i ferd med å skje.

– Ballett befinner seg ved et vendepunkt, og noen ganger overkompenserer man for tidligere feil. Plutselig står en full kvinneaften på programmet. Misforstå meg rett, jeg synes det er flott, men det er ikke sånn du får til en ordentlig endring over tid. Hvis vi ønsker varig endring, er det kanskje mer effektivt å sakte, men sikkert inkludere flere kvinner i infrastrukturen. Vi fortjener å få de samme verktøyene og like lang utklekkingstid som andre.

Første verk om egen historie

Det stemmer godt overens med utviklingen i Nasjonalballetten. Ballettsjef Ingrid Lorentzen leter etter nye stemmer, og blant dem hun har funnet er Emma Portner. Nå skal Portner skape to verk for kompaniet. Høsten 20 lager hun et større verk for Hovedscenen. Nå jobber hun med det første som er en del av Nasjonalballettens festival Mesteraften x 12. I studio skaper Portner og danserne Samantha Lynch og Whitney Jensen en duett – sammen.

– Inntil for to år siden ville jeg ha kommet inn i studio med alt ferdig planlagt. Jeg visste akkurat hvordan verket skulle være og det var ikke rom for noen andre. Jeg var ikke åpen nok da. Det skyldtes delvis min egen erfaring med å jobbe helt alene i en helt vill bransje, med noen av de største stjernene du kan tenke deg.

I den kommersielle verdenen får du kanskje seks timer til å levere et verk. Det tok meg lang tid å lære at jeg kan ta meg tid, jeg kan involvere andre og jeg kan åpne opp for at andres erfaringer kan få plass i mitt verk. Jeg er opptatt av dansernes erfaringer og å få formidlet at deres erfaringer har betydning for publikum.

Tidligere har hun tatt utgangspunkt i alt fra en naturvitenskapelig teori til en fortelling. Dette er første gang hun tar utgangspunkt i eget liv.

– Du kan si at dette verket har med traume eller vanskelige erfaringer å gjøre. Ikke den traumatiske opplevelse i seg selv, men mer hvordan man går videre og lever med det. Ja, det er på en måte min opplevelse, men samtidig lar jeg stykket være åpent sånn at alle publikummere kan legge sin historie i det og ta med seg det de vil. Jeg hater å fortelle publikum hva de skal føle.

Bakomfilm

Da koronapandemien kom til Norge var Nasjonalballetten klar for å danse sitt mest ambisisøse program noensinne: Mesteraften x 12. Slik ble det ikke, men nå har noen av verkene funnet vei til Hovedscenen igjen. Blant dem er Emma Portners verk islands, som ble danset én gang før operahuset måtte stenge.

Operaen på øret: Introduksjon

I denne podkasten forteller Maria Børja om de ulike ballettene du kan oppleve i Lyset på.

Operaen på øret kan du høre på Spotify, iTunes eller der du pleier å høre podkaster.

Nedlastbare pressebilder

Foto: Erik Berg og Jörg Wiesner