Hedda
Gabler

Barn fra Ballettskolen:
Hedda som barn Erle Østraat
Thea Elvsted som barn Helle Flood

Nedlastbare bilder

Foto: Erik Berg

Film fra 2017

Operaen på øret: Introduksjon

Hør Gabrielle Leahy Tillson fortelle om Nasjonalballettens versjon av Ibsens Hedda Gabler.

Operaen på øret finner du på Spotify, iTunes eller der du pleier å høre podcaster.

I Moskva

Se hvordan det gikk da Nasjonalballetten tok med seg Hedda Gabler til selveste Bolsjoj-teatret i Moskva i september 2019. 

Forestillingsprogram

Her kan du bla i programmet!

Handlingen

Hedda Tesman er datter av general Gabler, som nå er død og ikke har etterlatt henne noen formue. Hun er i slutten av tyveårene. Etter noen år med et aktivt sosietetsliv har hun giftet seg med Jørgen Tesman, en
stipendiat i kunsthistorie. Jørgen har vokst opp hos sine to tanter Julle og Rina, og nå håper han å få tildelt et professorat ved universitetet.

Når stykket begynner har Hedda og Jørgen nettopp vendt tilbake etter et halvt års bryllupsreise. Jørgen har benyttet tiden til studier og arkivarbeide, mens Hedda betror husvennen assessor Brack at hun selv har kjedet seg på reisen. Til tross for tydelig motvilje mot ektemannen er hun blitt gravid, noe hun hittil har benektet overfor omgivelsene.

Jørgen blir ved hjemkomsten møtt med den dårlige nyheten om at han kommer til å få konkurranse til professoratet fra en av Heddas tidligere beundrere, Eilert Løvborg. Løvborg er kjent som en begavet og alkoholisert bohemtype, men de siste årene har han levd et nøkternt og tilbaketrukket liv og skrevet to avhandlinger under inspirasjon fra og i samarbeid med Thea Elvsted.

Ved stykkets begynnelse har han kommet til byen med et av manuskriptene. Thea, som er dypt forelsket i ham, har forlatt sin mann og reist etter ham. I løpet av knappe to dager setter Hedda i scene en rekke hendelser som får dramatiske følger.

Hun får Løvborg til å drikke seg full og delta på et herreselskap hos assessor Brack. I løpet av festlighetene mister han manuskriptet til sin nye bok. Jørgen Tesman finner det, og overlater det i Heddas varetekt. Men Hedda unnlater å fortelle Løvborg at hun har manuskriptet. Hun gir ham en av farens pistoler for at han skal ta livet av seg «i skjønnhet», og brenner manuskriptet. Løvborg blir imidlertid drept ved et vådeskudd i et horehus, og Brack, som vet hvor pistolen kom fra, bruker sin kunnskap til å prøve å presse Hedda til å bli hans elskerinne.

Elvsted og Tesman finner hverandre i arbeidet med å rekonstruere Løvborgs manuskript ut fra notater Thea har tatt vare på. Når Hedda skjønner at hun er i klørne på Brack, og uten livsoppgave, tar hun den andre av generalens pistoler og skyter seg.

/ Gjengitt etter tillatelse fra Merete Morken Andersen, Ibsenhåndboken, Gyldendal Norsk Forlag, 1995.

Snakker med hele kroppen

Tekst Ole-Morten Vestby og Maria Børja

I høst danset hun Hedda Gabler i det berømte Bolsjojteatret. Her forteller Grete Sofie Borud Nybakken om hvordan hun i rollen som Ibsens slemmeste kvinne må presse kroppsspråket opp i 100 prosent.

— Det var en helt fantastisk opplevelse å danse denne balletten i Bolsjojteatret! Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få danse i et av verdens største balletthus, og det å få vise fram noe vi har laget selv og er så stolte av, gjorde det ekstra spesielt. At responsen fra publikum var så positiv, varmet utrolig — og ga oss en bekreftelse på at vi har laget noe som berører på tvers av landegrenser og kulturer.

Det sier Grete Sofie Borud Nybakken, danseren som gir alt i tittelrollen som Hedda Gabler. Der kroppsspråket vanligvis sies å utgjøre 90 prosent av kommunikasjonen når vi snakker sammen, må hun her presse det opp til 100 prosent.

Grete Sofie Borud Nybakken og Philip Currell / Foto: Erik Berg

Grete Sofie Borud Nybakken og Philip Currell / Foto: Erik Berg

— Å fortelle en historie uten ord kan være vanskelig og det kan være lett, avhengig av hva du vil si. Å fortelle en detaljrik setning ord for ord, kan man ikke gjøre med dans. Men mange følelser uttrykker vi raskere og mer presist med kroppsspråket enn med ord. Når man kan snakke med hele kroppen, får kommunikasjonen en ekstra dimensjon, sier Grete Sofie Borud Nybakken.

Det var ingen kultur for dans i familien da Grete Sofie vokste opp i Fetsund. Men hun ble med en kusine på knøtteballett i toppetasjen på Strømmen Storsenter og ble fort bitt av basillen. Hun fikk plass på Ballettskolen i Operaen, gjorde seg bemerket både i Nøtteknekkeren og konkurranser. Etter tre år på Royal Ballet School i London fikk hun plass i Nasjonalballetten høsten 2011. Da Ibsens Gengangere ble omskapt til dans i 2014, fikk Grete Sofie en viktig birolle. Denne gang har hun hovedrollen, med en koreografi hun i stor grad har skapt selv.

— Det vanlige i ballett er at fasiten er klar, koreografen bestemmer hver minste detalj. Her har prosessen vært helt annerledes. Det finnes ingen ferdige dansetrinn. Alle danserne har formet sin egen karakter, gjennom arbeid med teksten og mye improvisasjon. Det gjør at hver karakter har fått et veldig personlig uttrykk. En koreograf som forteller deg hva du skal gjøre, vil aldri oppnå det samme resultatet, samme hvor detaljert hun instruerer, forteller Grete Sofie.

— Men har dere improvisert dere langt bort fra Ibsen?

— Nei, ikke i det hele tatt. Vi holder oss til originalteksten, men vi har tolket den og tatt mange kunstneriske valg. Vi har Grete Sofie Borud Nybakken som Hedda Gabler flyttet på noen scener, og valgt å blåse opp ting som bare blir nevnt eller antydet, fordi det hjelper med å fortelle historien. Vi kombinerer dansescener med rene teaterscener. Det er vanskelig, men jeg håper vi får det til.

— Hva har regissør Marit Moum Aunes rolle vært i dette?

— Hun har en helt unik metode. Basert på Ibsens tekst gir hun oss oppgaver å løse, plukker fra råmaterialet vi improviserer fram, og setter det sammen på en meningsfull måte. I tradisjonell koreografi gjør ofte flere dansere bevegelser samtidig. For Marit handler alt om å fortelle en historie. Da må hver bevegelse ha en betydning, være en reaksjon på den forrige. Det er mer en teatertankegang enn vi er vant til.

— Så du må være like mye skuespiller som danser?

— Ja, men i hele min dansekarriere har jeg hatt en forkjærlighet for å fortelle historier. Jeg har aldri vært en fan av bare å vise fram teknikk. Jeg har alltid likt å tolke en karakter, og å finne betydningen bak trinnene. Å fortelle noe gjennom dans. Og derfor er dette mitt livs store sjanse. Det er veldig spesielt å få lage sin egen tittelrolle, og med en så spesiell og komplisert historie som Hedda Gabler. Det tror jeg kanskje aldri kommer til å skje igjen. Så jeg suger til meg alt jeg kan lære, som en svamp.

— Hvem er egentlig Hedda Gabler?

— Å komme fram til én tolkning av hvem Hedda er, er omtrent umulig! Jeg har sett intervjuer med store skuespillere som sier at selv om de har spilt stykket flere ganger, forstår de fortsatt ikke hva som foregår i hodet hennes. Min tolkning sitter like mye i kroppen som i hodet, og er vanskelig å uttrykke med ord. Men jeg vet i alle fall at Hedda er en person som er ekstremt skuffet over hvordan livet har blitt. Hun har fått forventningene sine knust. Og hun reagerer på dette ved å bli veldig slem. Hun er sjalu, manipulativ og følelseskald. Hun bruker mesteparten av tiden sin på å ødelegge for andre. Det hun gjør er å leke med mennesker. Sette dem opp mot hverandre, sette i gang ting med ord og se hvordan det går. Men det hun setter i gang får så store konsekvenser at hun selv blir dratt med i dragsuget.

— Det er over 125 år siden Ibsen skrev skuespillet. Hvorfor fortsetter Hedda å fascinere oss i dag?

— Hun er utrolig kompleks og vanskelig å forstå. Rollen kan spilles på vidt forskjellige måter. Det store spørsmålet er: Forstår Hedda konsekvensene av det hun gjør? Mener hun virkelig å skade menneskene rundt seg? Er det en lek, hvor hun sier og gjør ting på impuls? Eller er hun virkelig så kalkulert og så ond?

— Ja, hva mener du?

— Hedda har mange muligheter til å komme seg ut av det hun har satt i gang. Men hun maler seg til slutt inn i et hjørne. Hun klarer ikke å innrømme at hun har tatt feil. Og hun er utrolig opptatt av samfunnet, hvordan hun framstår. Til slutt ser hun bare en utvei for å bevare en viss verdighet. Det som tar livet av Hedda til slutt er stoltheten hennes.

— Hvorfor har balletten blitt en suksess, tror du?

— Vi har prøvd å skape noe som sier noe både om forholdet mellom mennesker og det forholdet man har til seg selv, sitt liv og de valgene man tar. Temaene og følelsene vi prøver å formidle, kan nok de fleste til en viss grad kjenne seg igjen i — og dermed vil de kunne kjenne både medfølelse, forståelse og fordømmelse av valgene Hedda tar. Marit har hele veien vært klar på at hun vil se oss dansere som mennesker på scenen, og at følelsene vi viser er ekte. I denne forestillingen inviterer vi publikum inn i handlingen, og håper å kunne gi dem en opplevelse som vil sette i gang refleksjoner om deres eget liv.

— Er det noe i Hedda du kjenner igjen i deg selv?

— Haha, ja, dessverre. Jeg kjenner meg igjen i noen av de stygge sidene hennes, noe jeg tror de aller fleste gjør hvis de er ærlig med seg selv. Sjalusi, skuffelse og frustrasjon er en del av hverdagen, og vi har alle hatt de følelsene, selv om det ikke er så lett å innrømme det overfor seg selv. Vi har alle litt av Hedda i oss.