Ekman /
Haagenrud /
Kylián

Cacti

Koreografi, scenografi og kostymer Alexander Ekman
Musikk Joseph Haydn, Ludwig van Beethoven, Franz Schubert
Lysdesign og scenografi Tom Visser
Tekst Spenser Theberge

The Commoners

Koreografi Hege Haagenrud
Scenografi Åsmund Færavaag
Kostymer Bregje van Balen
Lysdesign Tobias Hagström-Ståhl
Lyddesign Erik Hedin
Manus Kate Pendry
Dramaturg Mads Sjøgård Pettersen

Gods and Dogs

Koreografi/scenografi Jiří Kylián
Musikk Jiří Kylián (konsept), Dirk Haubrich, Ludwig van Beethoven
Kostymer Joke Visser
Lysdesign Kees Tjebbes
Video Dag Johan Haugerud, Cecilie Semec
Projeksjoner Daniel Bisig, Tatsuo Unemi

Medvirkende Nasjonalballetten, musikere fra Operaorkestret (Cacti)

Fullstendig rolleliste

Publikumsrolleliste Ekman Haagenrud Kylian.pdf

The Commoners

av Hege Haagenrud

Cacti

av Alexander Ekman

Gods and Dogs

av Jiří Kylián 

Introduksjon: Lekent, hypnotiserende eller høyaktuelt?

Her kan du høre Gabrielle Tillson fortelle om de tre ulike verkene.

Denne podkasten kan du også høre i Spotify, iTunes eller der du pleier å høre podkaster.

Midt i det amerikanske presidentvalget forsøker Hege Haagenrud å forstå menneskene bak Trump. I samtale med Vilde Alette Monrad-Krohn.

Denne podkasten kan du høre på Spotify, iTunes eller der du pleier å høre podkaster.

Nedlastbare pressebilder

Foto: Erik Berg

Folk flest

Midt under det amerikanske presidentvalget forsøker Hege Haagenrud å forstå menneskene bak Trump.

Tekst: Vilde Alette Monrad-Krohn

– Ideen om gruppen står sterkt i politikken. Men i USA finnes det en gruppe som ikke vil være en gruppe. De vil være Donald Trump. 

Den amerikanske drømmens lydspor, slik den høres fra Trump-velgeres perspektiv, er utgangspunktet for Hege Haagenruds nye verk på Hovedscenen kalt The Commoners.

Den etablerte norske koreografen er kjent for å jobbe med tekst (noe hun selv kaller sin guilty pleasure), og hun utfordrer stadig hva dans kan formidle. Sist hun skapte et verk for Nasjonalballetten var det spoken word som sto i fokus, med Picture a Vacuum – et verk Dance Europe kalte «et lite mirakel». Og det muntlige lydbildet har hun fortsatt holdt fast ved, om så i en helt annen form.

De seks danserne på scenen har intervjuer av Trump-supportere på øret mens de danser. Det de hører sier de selv til publikum, og slik blir de som et medium for supportene på øret. Stemmene tilhører både grasrota av Trump-velgere, og hans propagandamaskineri, gjennom Donald Trump jr., Eric Trump og Melania Trump.

Et uvirkelig USA

Mot Åsmund Færavaags scenografi, en krakelert vegg som reiser assosiasjoner til Trumps Mexico-mur, nærmest spytter Samantha Lynch mot publikum: «We as citizens want our border secured, to feel safe in our country. We as citizens want our jobs back, here in our country, so we can thrive again. We as citizens, baby, want to know we matter first!»

– Men dette er ikke en dansende Ways of Seeing, jeg er ikke en politisk koreograf. Jeg vil heller ikke gjøre narr, snarere tvert imot: jeg vil prøve å slå sprekker i ekkokammeret mitt – forsøke å forstå de jeg ikke forstår. Altså velgerne, de som har blitt matet med Trumps budskap, ikke Trump selv. Jeg vil ikke være dømmende, derfor er det for eksempel viktig at danserne legger seg helt opp til lydsporet, ikke kommer med sine egne tolkninger, stemme eller tonefall, sier Haagenrud dager før premieren.

Likevel presiserer hun at dette også handler om avstand.

– Jeg opplever vi har stor avstand til USA, dette landet i en så dyp krise at de for første gang på 200 år er nær borgerkrig rett og slett. Det er ganske skumle tider. Jeg personlig har vært i USA en gang, og mitt inntrykk av dette landet er basert på media og inntrykk som er bearbeidet for meg. Derfor er det nærmest som om dette materialet ikke er helt virkelig. 

Slår inn åpne dører

Hun mener på sett og vis hun slår inn åpne dører ved å snakke om Trump akkurat nå. I innspurten til presidentvalget i USA gjør vi knapt annet. Likevel er det ikke til å bestride; det Hege Haagenrud gjør er sjeldent trygt. 

– I alt jeg gjør, forsøker jeg å ta et tema og forstå det ut ifra mine forutsetninger. Det har jeg tidligere fått en del motstand på, i 2018 for eksempel satt jeg opp Struggle by proxy på Bærum Kulturhus, hvor vi jobbet med cerebral parese som utgangspunkt for bevegelsesspråket. Det reiser jo røde flagg med en gang. Min inngang var: dette kan jeg aldri forstå, nettopp derfor vil jeg at dansere med mitt utgangspunkt, altså uten CP, skal kjenne på hva det vil si å danse med muskelspenninger. Hva gjør det med kroppen? Jeg vil være utgangspunktet for å forstå – dette er mitt blikk. Det samme gjelder i The Commoners, det er slik jeg jobber!

Startet med La Bayadère

Det startet ikke der du tror: Haagenrud satt i Operaen og så den russiske klassikeren La Bayadère. Hun forsto ingenting.

– Jeg har en samtidsdansbakgrunn og hadde ikke sett La Bayadère før. Jeg skjønte ingenting! Men det jeg forsto, var hvor mye danserne prater gjennom alle disse gestene som hører til den klassiske balletten. De forteller jo en hel historie! Det er som et skjult overklassetegnspråk, forstår du gestene – forstår du hva som skjer, sier Haagenrud og ler.

Dette ble utgangspunktet for The Commoners.

– Kunne vi prøve å bruke virkemidlene fra den klassiske balletten til å fortelle en moderne historie? Det er grunntanken. Vi har beholdt og lagd en del gester selv. Men selv om utgangspunktet her var å skape en klassisk ballett med en nytt innhold, merket jeg raskt at mitt egen formspråk trengte seg gjennom. Så det har ikke akkurat blitt en klassisk ballett, sier hun.

Følelsen av undergang

–Når Titanic er i ferd med å synke, og musikerne setter i gang å spille for å holde stemningen oppe: det er bildet jeg har i hodet om vår tid og hvor vi er på vei. Før undergangen lever man enda hardere, gjør ting enda flottere. Men denne gangen er det ikke en statsmakt eller et kongedømme som skal styrtes. Det er jordkloden. Vi har aldri vært så utsatt, og samtidig har vi aldri hatt så lite tillit til de med ekspertise eller våre folkevalgte politikere. Det synes jeg er veldig fascinerende.

I dommedagsperspektivet dukker det opp et nytt bilde for Haagenrud, denne gangen av «folk flest» – som hoffet i Versailles.

– I verket representerer folk flest hoffet som går rundt på Versailles og som kun har øyne for øyeblikkelige og lokale problemer. Vi har prøvd å vise det i kostymene, danserne har høye krager, chokere, som gjør det vanskelig for dem å bevege seg, i tillegg til store og stive korsetter. De er veldig begrenset i hvordan de kan bevege seg. Hva skjer hvis vi prøver å kapsle inn energien deres, at de ikke får ta den ut i bevegelsene, men heller gjennom tekst? Den energien vi generer der synes jeg er veldig spennende!

Foruten den krakelerte og symboltunge veggen danserne danser mot, spiller musikken en viktig rolle. Den tar i likhet med de mimiske gestene i dansen, utgangspunkt i det klassiske, for og så vri og knekke det opp i såkalte MIDI-versjoner. MIDI står for Musical Instrument Digital Interface, og er en såkalt bransjestandard for noter i et digitalt musikkformat. Det gir et konsist og tilsynelatende enkelt lydbilde.

–Vi har tatt de mest klisjéfylte verkene vi kan tenke på, Pachelbelkanonen og Måneskinnssonaten, og fått dataen til å tolke musikken gjennom såkalte MIDI-signaler.

Musikken som kom ut beskriver Haagenrud som uharmonisk og klumpet sammen, den stemmer ikke for oss. Musikken som har blitt tolket digitalt, har så Erik Hedin skrevet noter på, som igjen har blitt spilt inn av en strykekvartett fra Operaorkestret. 

– Med en gang man hører Måneskinnssonaten, lener man seg litt tilbake. Men så går den heller over i noe uforutsigbart, musikken knekker opp og blir til noe komisk, men også litt vondt. Det stemmer ikke og du vet ikke hvor dette vil ta deg.

Vakker, men hvass kaktusdans

Da Alexander Ekman fikk sine første anmeldelser for drøyt ti år siden, reagerte han så sterkt at han valgte å parodiere kunstkritikeren. Resultatet ble hans største suksess så langt, balletten Cacti.

Tekst: Maria Børja

– Jeg skapte Cacti for ti år siden. Jeg var 26 år og hadde skapt koreografi i noen år, og var i startgropa med å få anmeldelser. Det var uvant å åpne en avis og lese hva et annet menneske mente om det jeg hadde skapt. Det kan være morsomt, men det er også merkelig, for det er jo bare meningen til ett eneste menneske.

Særlig problematisk syntes han det var når kunstkritikere var slemme, noe som særlig kan skje i storbyer som Paris, New York og London.

– Det er der de ekleste kritikerne finnes, mener Ekman. – De inntar en kunstkritikerrolle, som man også kan se portrettert i Disney-filmen Ratatouille. Og det fenomenet ville jeg skape noe ut av.

Parodierer kunstkritikeren

I Cacti hører vi et lydspor som likner hva en kritiker kunne sagt om et kunstverk. Det snakkes om postmodernisme og undertekst og statuer som troner på sine pidestaller. Teksten er skrevet av Spenser Theberge, en av originaldanserne i Cacti i 2010.

– Danserne og jeg satt sammen og skrev tekstene, som en kreativ happening, og Spensers tekst passet perfekt. I dag er han kunstner på vestkysten i USA. Da vi satt i det rommet, visste vi ikke teksten skulle bli så betydningsfull, sier Ekman.

– Den er en ganske vanskelig tekst, så man må følge med. Men om man virkelig lytter, er den veldig morsom – og har mange lag.

Som kaktusen har den også mange pigger – rettet mot den snobbete kritikeren.

– Ti år har gått, i dag er du en mye mer erfaren koreograf. Er du fremdeles sårbar for anmeldelser?

– Ja, om man ikke er sårbar, kan man nok ikke skape noe nytt, sier Ekman.

– Det gjør fremdeles vondt å få en dårlig kritikk, men jeg kan også holde med kritikerne. Vi behøver jo kritikk! Jeg reagerer når kritikere er slemme eller kun skriver ut fra sitt eget perspektiv. Men nå har jeg erfaring til å takle det, og blir mer irritert enn lei meg. Mitt råd til unge kunstnere er: Om du får en dårlig anmeldelse, keep going. Kritikere er ekle i blant. 

Kaktuser reiser verden rundt

Cacti har siden urpremieren i 2010 blitt danset av godt over 20 kompanier verden rundt: Fra New Zealand og Australia til Brasil og Canada, foruten mange europeiske land. Til Nasjonalballetten kommer den rett fra Ekmans hjemby Stockholm.

– Hvorfor tror du den internasjonale interessen er så stor?

– Jeg tror det koreografiske håndverket i Cacti er detaljert og underholdende og fanger ens oppmerksomhet – ikke som et show, men fordi det er rytmisk underholdende. Jeg tror også alle moderne mennesker kan forstå seg på den snobbete kritikeren. Ikke minst har balletten har spektakulær musikk. Man får takke Schubert og Beethoven for at Cacti er så godt likt!

Cacti beskrives gjerne også som en morsom ballett. Den Norske Opera & Ballett beskriver den som et verk ”med hauger av humor”. Likevel, i et intervju om Cacti har Ekman sagt at han aldri går inn i studio for å lage noe morsomt.

– Stemmer det?

– Ja, jeg prøver ikke å lage komedie. Du vet hvor slitsomt det er når noen prøver å være morsomme. Jeg vet ikke hvorfor man ler av allting. I Cacti ser man en katt som faller ned. Det er et absurd bilde, noe man ikke forventet seg, man blir overrasket, man skvetter. Men er det morsomt? Kanskje man ler fordi man forventer seg en latter?

– Jeg er ingen humorkoreograf, jeg blir litt … Da har man ikke riktig forstått hva jeg skaper. Det finnes hele tiden en mørk virkelighet i allting.

Fyller scenen med kaktuser

I Oslo er Ekman mest kjent for å ha skapt A Swan Lake, en moderne versjon av Svanesjøen, der andre akt ble danset i 5000 liter vann. I andre balletter har han fylt scenen med høy (A Midsummernight’s Dream), tyll (Tyll), mengder av grønne baller (Play) eller kaktuser, som i Cacti.

– Hvorfor gjør du dette, fyller scenen med ett element?

– Det vil jeg ikke svare på, tror jeg.

Han ler.

– Jag tycker det er roligt? Akkurat kaktusen har en sterk symbolikk. Jeg valgte det objektet fordi kaktusen er en blomst som man kan analysere på mange ulike vis. Den har denne dobbeltheten i seg. Den er vakker, men hvass. Jeg synes den er en merkelig skapning, og vakker, helt enkelt.

Timingen i Cacti er også skarp. 16 dansere gjør tidvis samme bevegelse, og selv beskriver de tempoet som høyt og fysisk krevende.

– Jeg har alltid vært fascinert av synkron dans, forteller Ekman.

– Jeg synes det er utrolig vakkert. Det er et samarbeid som går utover vår egoisme, som krever heftig kommunikasjon. Det sitter nok i ryggmargen, siden jeg er utdannet klassisk danser. Det sier seg nesten selv at det bidrar til å forme bevegelsene som kommer ut av meg.

Viser sin egen rytme
– I tillegg består Cacti av dansernes egne lyder: klapping, hysjing, utrop, latter, lyden av slag mot naken hud. Hvorfor det?

– Jeg har ingen regler for hva mine verk kan være eller hva som kan skje. Jeg gjør det som kjennes naturlig og gøy og passende for verket. Om jeg vil ha lyd, spør jeg danserne om det, og så gjør vi det om det kjennes riktig. Og i Cacti gjør de perkusjonist-rytme-koreografi. Danserne er nesten som musikere.

– Jeg har alltid hatt med lyd i koreografien min. Det kommer nok fra Mats Ek og tida mi i Cullbergbaletten, der de prater mye på scenen – i moderne dans er det ikke forbudt. For meg er det en forsterkning av rytmen. Jeg bruker lyd for å få fram rytmen.

– Rytme, ja. Ana Maria Lucaciu, som innstuderer Cacti med Nasjonalballetten, har sagt at du er et av de mest rytmiske menneskene hun kjenner. Noe av det samme sier komponist Mikael Karlsson, som blant annet har skrevet A Swan Lake-musikken.

– Jeg vet ikke, sier Ekman. – Jeg har nok en veldig sterk følelse av hvor lenge noe skal pågå. Det er vel det rytme er? Både i verkets kurve – hvor lenge skal en scene skal vare – men også i selve bevegelse: Hvor lenge skal mellomrommet i selve bevegelsen vare? Rytmen er også å finne et groove. Hva er rytme? Det er et bra spørsmål. ”Vad er musik?”, sa Ingmar Bergman. Jeg kommuniserer min rytme, helt enkelt.

Travle dager, pandemi til tross

Tross covid-19-pandemien har Ekman det bra. Han er i Stockholm, lever et mindre omreisende liv enn vanlig, men er travel, som vanlig. Nå jobber han med å omarbeide et gammelt verk skapt for Nederlands Dans Theater, der han selv tilbrakte mange år. I tillegg skaper han et interaktivt performancekunstverk. Samme dag som vi prater sammen, har han etterlyst deltakere via sin instagramkonto, @ekman.

Tidligere i høst skapte han det koronatilpassede verket Shift for Kungliga Baletten på Stockholmsoperaen, der han selv ble danser. Det ble satt opp sammen med Cacti, som endelig fikk sin sverigepremiere.

– Hvordan var det?

– Fantastisk! Det var veldig vakkert å se Cacti i Stockholm. Etter ti år kom den endelig hit! Jeg lagde en egen stor versjon med 27 dansere på scenen. Det var bare lov med 50 personer i salen, men vi spilte den også inn. Det er heftig å se et verk fortsett kan leve etter ti år.

– Jeg tror vi har et behov å forsøke å forklare allting. Jeg også. Og det er veldig tydelig hva Cacti handler om. Nå har jeg en periode hvor jeg vil skape mindre forklarende verk. Ting man ikke riktig vet hva er, men kanskje kan forstå likevel. Det er det som er så heftig med kunst, når man kan forstå noe uten ord.