rosen-
kavaleren

Hele rollelisten

Rolleliste.pdf

1. akt

Marsjalinnens soveværelse

Det gryr av dag, og marsjalinnen er sammen med elskeren sin, den sytten år gamle grev Octavian Rofrano, som må gjemme seg da tjenestegutten Mohammed kommer med frokost til henne. Octavian sammenligner seg stolt med feltmarsjallen, som er ute på jakt. Da marsjallinen hører lyder utenfor, tror hun at ektemannen uventet har kommet tilbake. Octavian gjemmer seg igjen, helt til marsjalinnen lettet gjenkjenner stemmen til sin fetter, baron Ochs. Til hennes store fornøyelse dukker Octavian fram fra skjulestedet forkledd som stuepike, og hun ber ham forlate palasset i denne forkledningen – men komme igjen så snart som mulig i egne klær.

Ochs kommer styrtende inn. I kjent stil blir han straks tiltrukket av stuepiken (som marsjalinnen presenterer som «Mariandel», en landsens pike). Ochs forklarer at han er i Wien for å gifte seg med Sophie von Faninal, datteren av en nylig adlet finansmann med sviktende helse. Ifølge tradisjonen skal bruden få overrakt en sølvrose i forbindelse med forlovelsen, og han spør marsjalinnen om hun kan anbefale en ung adelsmann som kan være hans «rosenkavaler».

Hovmesteren melder om en mengde folk som venter på å bli tatt imot. Marsjalinnen morer seg over hvor mye oppmerksomhet Ochs vier Mariandel, til tross forlovelsen hans. Han forteller ivrig om eventyrene sine med landsens jenter og runder av med å foreslå at Mariandel bør bli tjenestepike for hans framtidige kone. Dette gir marsjalinnen en idé. Hun foreslår Octavian som rosenkavaler, og viser baronen et miniatyrportrett av den unge adelsmannen, som baronen fornøyd påpeker at ligner Mariandel.

Rommet fylles med folk som ønsker marsjalinnens beskyttelse, med handelsmenn og med Ochs’ følge. Baronen konsulterer advokaten angående ekteskapskontrakten, men mister besinnelsen. Marsjalinnen skjenner på frisøren fordi hun får henne til å se gammel ut, og sender alle vekk. Før han går, ber Ochs to tvilsomme italienere, Valzacchi og Annina, om å innhente informasjon om Mariandel, og gir marsjalinnen sølvrosen.

Alt dette har vekket marsjalinnens minner om da hun selv var en ung brud som ble tvunget inn i et kjærlighetsløst ekteskap. Da Octavian kommer tilbake, forsøker hun å forklare hvordan hun føler at tiden går, og advarer ham om at han før eller siden vil forlate henne for en som er yngre. Octavian er forfjamset og såret over dette utspillet. Hun merker seg at han gikk uten så mye som et kyss, og beordrer Mohammed til å bringe ham sølvrosen.

2. akt

Mottagelsesrommet i Faninals hus

Herr von Faninal og hans hus sitrer av spenning over at rosenkavaleren og brudgommen snart vil komme. Ifølge tradisjonen skal Faninal hente baronen mens Octavian overrekker sølvrosen. Sophie er derfor alene med sin anstand da Octavian kommer inn, og de blir umiddelbart tiltrukket av hverandre.

Faninal introduserer Sophie for sin fremtidige svigersønn. Ochs enser ikke at hans plumpe fremferd virker frastøtende på henne, og trekker seg tilbake med advokaten for å ferdigstille kontraktsbetingelsene. Sophie og Octavian bekjenner sin kjærlighet for hverandre, og hun ber ham om hjelp til å komme seg ut av giftermålet. Annina og Valzacchi spionerer på dem og tilkaller Ochs.

Til å begynne med blir ikke baronen bekymret da Octavian forteller ham at Sophie ikke vil gifte seg med ham. Ochs tvinges derimot med i en duell og blir raskt såret – skjønt oppstyret han lager, ikke står i samsvar med skadene. Faninal er skrekkslagen og beordrer Sophie enten å gifte seg med baronen eller gå i kloster. Octavian sendes vekk, men på vei ut verver han

italienerne til å arbeide for seg i stedet for Ochs. Bedugget av litt vin mildner baronen, og han er i godt humør da Annina kommer med bud fra Mariandel der hun spør om et stevnemøte. Han lover å svare etter middag.

3. akt

Et privat værelse på et gjestgiveri

Valzacchi forbereder stevnemøtet, før Octavian – igjen forkledd som Mariandel – setter seg til bords for å spise med Ochs, som kommer sammen med sin uekte sønn, Leopold. Baronen er like forfjamset av «hennes» likhet med Octavian som av snodige avbrytelser fra Valzacchis sammensvorne. Til slutt gir Octavian tegn til at Annina skal komme inn, utkledd som enke, og hevder at hun er Ochs’ kone. For å dempe forvirringen som oppstår, tilkaller Ochs politiet, men kommissæren tror hverken på tittelen hans eller historien om at Mariandel er hans forlovede, Sophie von Faninal. I samme øyeblikk dukker Faninal opp, tilkalt av Octavian og Valzacchi. Faninal har naturligvis med den ekte datteren for å bevise at Ochs’ påstand er nonsens, før han faller sammen av sjokk. I mellomtiden avslører Octavian Mariandels sanne identitet for kommissæren.

Alle er forbløffet da marsjalinnen dukker opp på anmodning fra Ochs’ sønn, Leopold. Octavian innser at spøken har gått altfor langt. Til tross for at Ochs innbiller seg at han kan gjøre det godt igjen overfor Sophie, forteller marsjalinnen ham at det er slutt. Hun forklarer kommissæren at hele saken kun var en avledningsmanøver, og politiet forlater stedet. Ochs fortsetter å presse Sophie, men gradvis får han øynene opp for lureriet og knepene i intrigen han er fanget i. Til sist innser han at spillet er tapt, og rømmer, mens han får regninger og beskyldinger kastet etter seg.

Marsjalinnen står alene igjen med Octavian og Sophie, og skjønner at de allerede har forelsket seg i hverandre. Hun skal selv sørge for å få Faninal til å forsone seg med at datteren hans har blitt sammen med Octavian.

Radarparet

Historien om Rosenkavaleren er historien om et spesielt kunstnerisk partnerskap.

Tekst: Hedda Høgåsen-Hallesby

I likhet med andre radarpar i operahistorien – som Mozart og Da Ponte, Romani og Bellini, Verdi og Boito – ble Rosenkavaleren til i et nært samarbeid mellom en komponist og en dramatiker: Richard Strauss (1864–1949) og Hugo von Hofmannsthal (1874–1929). Sammen skrev de seks operaer over en periode på tjue år. De to møttes første gang i 1900, men samarbeidet begynte først fem år senere, rett etter Strauss' store gjennombrudd som operakomponist med den skandaløse Salome i 1905, der han selv hadde bearbeidet Oscar Wildes tekst.

Det var Hofmannsthal som først tok kontakt og foreslo å gjøre sitt eget drama Elektra (fra 1903) om til opera, noe Strauss tente på. Hofmannsthal hadde da lite erfaring med opera og Strauss bisto selv i å gjøre om dramaet til libretto. Men et viktig samarbeid var satt i gang, og Strauss’ respekt for Hofmannsthal vokste. I 1908 skrev komponisten til dramatikeren at han var «den fødte librettist», og Hofmannsthal svarte «Vi er født for hverandre».

En seriøs komedie

Allerede før premieren på Elektra 25. januar 1909 diskuterte de to framtidige prosjekter. I et annet brev datert 1908 skriver Strauss at han er på jakt etter et komisk drama med seriøse og psykologiske overtoner, og ville skape en «Mozart-opera». Hofmannsthal selv var på den tiden opptatt av fransk litteratur fra det 17. og 18. århundre, som Molière og Beaumarchais. Sistnevnte sto bak komediene Barberen i Sevilla og Figaros bryllup, som Rossini og Mozarts operaer er basert på.

Da de gikk i gang med arbeidet, holdt de fast ved komedie-sjangeren og 1700-tallet, men byttet det franske ut med en by de begge kjente godt: Wien. Allerede i februar 1909 sendte Hofmannsthal Strauss «et scenario for en full opera, full av burleske situasjoner og karakterer, med livlig handling, gjennomsiktig, nesten som en pantomime (…) Periode: det gamle Wien under fyrstinne Maria Theresa».

Mozart, sopraner og smør

Hoffmannthals ideer inspirerte Strauss stort. Tekstene han fikk oversendt, satte seg til musikken han skrev som «olje og smelta smør». Ifølge ham selv fløt arbeidet med Rosenkavaleren like lett som Loisach – elven som renner gjennom Garmisch, der Strauss hadde bygd seg en villa for pengene han hadde tjent på Salome. Dette var noe helt annet enn Elektra, i form, stil og musikalsk uttrykk. Da han jobbet på det som skulle bli hans mest atonale verk, beskrev han hvordan han skyndte seg hjem og slo en C-dur-akkord «bare for å minne meg selv på at den eksisterer». Og selv om både Elektra og Salome inneholder elementer av wienervals i sentrale øyeblikk, var det i Rosenkavaleren han fikk boltre seg i rene dur-akkorder, valser, menuetter – og Mozartske arketyper.

For Strauss var Mozart Gud og sopranstemmen lyden av himmelen, og i Rosenkavaleren gjør han som sitt store forbilde i Figaros bryllup og lar tre sopranstemmer dominere. Det er klare forbindelser mellom Octavian i Rosenkavaleren og Cherubino i Figaros bryllup. De er begge to unge, virile menn som kler seg ut som kvinner – og rollene synges av kvinner. Det er også klare paralleller mellom de modne, men melankolske Marsjalinnen og Grevinne Almaviva, og mellom de yndige og vitale Susanna og Sophie. I tillegg er det likheter mellom intrigemakerne Annina og Valzacchi og Don Basilio, og mellom Baron Ochs og Grev Almaviva, som begge krever sin rett til unge jenter. Noen vil kanskje også gjenkjenne den eldre Bartolo og ungjenta Rosina fra Rossinis Barberen i Sevilla i dette materialet, eller Pamina og Papagenos musikk og tekst i Tryllefløyten i Octavian og Sophies sluttduett.

Stor suksess

Komposisjonsprosessen gikk som smør; første akt var ferdig allerede i desember 1909, andre akt i april 1910. Strauss hadde til og med skrevet hovedmelodien for slutt-duetten i tredje akt før Hofmannsthal hadde skrevet tekst til den. Partituret var ferdigstilt 16. september 1910, bare 17 måneder etter at komponisten begynte på det – en utrolig bragd med tanke på en så stor og kompleks og tungt orkestrert opera.

Premieren 26. januar 1911 ble en kjempesuksess. Det ble satt opp ekstratog fra Berlin til Dresden med folk som ville oppleve historien om ung kjærlighet og moden melankoli, til musikk som kombinerer det rike i arven etter Wagner med Mozarts eleganse og Flaggermus-Strauss’ lette valser. Rosenkavaleren presenterer en hel verden av menneskelig oppførsel, på tvers av alder, klasser, kjønn – og år. Den inneholder flere århundrer av operahistorie, noe som viser en seiglivet og vital sjanger med evne til å fornye seg – ikke bare i kontrast til det som har vært – men i stadig dialog med tidligere tider.

Stemmeprakt

Tekst: Siri Lindstad

Adrian Angelico skal straks gå på scenen og gjøre en av sine drømmeroller, som Octavian i Rosenkavaleren. Aksel Rykkvin er helt i startgropen av en karriere som profesjonell sanger, femten år gammel. Men begge har en gang sunget det lyseste av det lyse i «Pie Jesu».

– Jeg har fått noen kommentarer på de nyeste videoene som er lagt ut på YouTube-kanalen min, forteller Aksel Rykkvin. Selv om han ikke er med i Rosenkavaleren, er han fortsatt aktiv i Barnekoret i Operaen.

– Kommentarene er fra folk som skriver at de ble overrasket over å høre stemmen min nå. De forventer å høre den lyse stemmen min, den jeg hadde før stemmeskiftet. I stedet er det en barytonstemme som kommer ut. Men de skriver at det er fint, altså. De må bare venne seg til det.

Fram til i fjor var han en guttesopran av de sjeldne, og rakk å gjøre en rekke roller, holde konserter og spille inn plater. Nå, ett år senere, har han begynt et nytt sangerliv.

– Først tenkte jeg det kunne vært kult å bli kontratenor, men samtidig hadde jo stemmen da blitt ganske lik guttesopranen. Og det var ikke det at jeg var lei av guttesopranstemmen, men jeg hadde lyst til å eksperimentere med noe nytt. Nå er det slik at de fleste starter som baryton rett etter stemmeskiftet, for det er det mest naturlige stemmeleiet da, midt mellom det mørkeste og det lyseste. Og jeg er fortsatt en baryton, selv om jeg etter hvert nå har fått både litt mer i dybden og høyden.

En kontratenor er en mann som synger i falsett. Mange som hører Adrian Angelico synge, tror først han er nettopp kontratenor. Men han synger altså ikke i falsett.

– Ettersom jeg ikke gikk gjennom et stort stemmeskifte i tenårene, er jeg en mann med lys stemme, en slags moderne «kastrat», sier han.
Faktum er at han i dag er en ettertraktet mezzosopran. Han gjør gjerne bukseroller, det vil si roller der det tradisjonelt var kvinner som gestaltet mannlige figurer på scenen, som sang. Octavian er nettopp en slik bukserolle. Mer om det om litt.

Stemmebånd i sving

For først tar vi en liten kikk ned i gapet vårt. Stemmebåndene, plicae vocales, er et par slimhinnefolder i strupehodet. De danner en spalte akkurat på overgangen mellom øvre og nedre luftveier. Stemmebåndene kan strammes ved hjelp av musklene i strupehodet. Når man så presser luft gjennom spalten, settes stemmebåndene i svingninger og man får fram lyd.
Og hva slags lyd, for eksempel hvor lys eller mørk den er, avhenger blant annet av hvor lange stemmebåndene er. Hos et barn på ett år, er de rundt en halv centimeter. Hos voksne kvinner er de som oftest på rundt 1,5-1,8 cm, mens mennene som regel har stemmebånd som er 2-2,5 cm lange.

Med andre ord: Alle får vi, uansett kjønn, lengre stemmebånd i løpet av puberteten. Men det er hos guttene de vokser mest, og det er hos dem stemmen endres mest markant. Det er også derfor guttenes stemmeskifte blir et så tydelig skille mellom barne- og voksenstemme, slik det har vært for Aksel.

– Folk hadde snakket med meg om stemmeskiftet så lenge, så helt fra jeg var 11, var jeg veldig bevisst på at det skulle komme. Men så skjedde det jo ikke før for vel ett år siden, da jeg var 14, så jeg holdt jo lenge. Og da skiftet kom, skjedde det ganske gradvis. Jeg kunne kjenne at det ble stadig tyngre å synge der oppe, og at jeg ikke hadde så lett kontroll. På et tidspunkt kunne jeg synge både sopran og baryton, men så måtte jeg etter hvert velge.

Irreversibelt

En lys stemme kan mørknes ved hjelp av testosteron. Om en kvinnelig sanger, eller en mann med lys stemme, tar ekstra av det mannlige kjønnshormonet, blir stemmebåndene riktignok ikke lengre, men stemmebåndsmuskelen blir tjukkere, og dermed tyngre. Det gjør at stemmebåndene vibrerer med færre svingninger per sekund.

Stemmebåndene i en gjennomsnittlig kvinnestemme vibrerer ca. 200 ganger per sekund i alminnelig tale. En gjennomsnittlig mannsstemme, som altså har tyngre masse som skal svinge, vibrerer bare halvparten så mange ganger, og dermed blir lyden mørkere.

– Men man vet jo ikke hvordan stemmen vil utvikle seg, om man tar testosteron. Vil stemmen fortsatt ville vært like god? Jeg vil i alle fall ikke ta den sjansen. For har den først mørknet, kan den ikke lysnes igjen, sier Adrian.

Så han er fornøyd med å være mezzosopran. Det vil si: Strengt tatt har han en såkalt zwischenfach-stemme, altså at han ligger mellom mezzo og sopran.

– Jeg har en lang stemme, som kan synge både veldig lave og høye toner. Jeg liker å gå opp i det lyse nå og da, men ikke å ligge der og gnure for lenge.

Farinelli

Aksel var fem år da han ble med i Oslo domkirkes guttekor. Egentlig var han for ung, men de gjorde unntak, for han var så gira på å få synge.

– Jeg bare elsker å synge. Det er egentlig det viktigste i livet mitt.

Ni år gammel sang han solo offentlig for første gang.

– Jeg sang «Pie Jesu», i duett med sanglæreren min.

– Den sang jeg også, ler Adrian. – Det må ha vært på da jeg gikk på dramalinja på Hartvig Nissen videregående i Oslo. Jeg sang sopran, husker jeg.

For Adrian tok det, i motsetning til for Aksel, lang tid før han begynte å synge «på ordentlig».

– Jeg sang hele tiden, men ble ikke med i noe kor før jeg var fjorten. Jeg elsket musikaler, så det gikk mye i denslags. Men så fikk jeg se filmen om kastratsangeren Farinelli og tenkte at wow! Inntil da hadde jeg sunget mest med den mørke delen av stemmen min, men nå, inspirert av Farinelli, begynte jeg å utforske hodeklangen.

Farinelli, eller Carlo Maria Broschi som han egentlig het, levde fra 1705 til 1782, og var en av 1700-tallets mest kjente kastratsopraner. Kastratsangerne hadde sin glanstid i barokken, men kunne høres også utover 1800-tallet. I 1870 ble det imidlertid forbudt å kastrere unge gutter for at de skulle beholde den unge stemmen sin. I dag er kontratenor det nærmeste man kommer en kastratstemme.

Kastrathelter

– Men man må skille mellom kastratroller og bukseroller, presiserer Adrian.

– De opprinnelige bukserollene var altså skrevet for kvinnestemmer, men sangeren skulle framstå som en ung mann. Cherubino i Figaros bryllup av Mozart, som er Strauss´ forbilde for Rosenkavaleren, er en slik bukserolle. Man kunne jo tenkt seg at en ung kastrat kunne ha sunget denne rollen. Men Bearumarchais, som skrev teaterstykket operaen er basert på, mente at psykologien i rollen var for kompleks til at et ungt menneske kunne tolke den. Da var det bedre at den voksen kvinne spilte denne tenåringsgutten.

Og slik holdt man på på 1700-tallet. Reglene for hvilke stemmer som kunne synge hva, og hvilke kropper som kunne fylle hvilke roller, var andre enn de er i dag.

– Kastratene fikk de tøffeste og kuleste rollene, og framstod som veldig mandige, selv om de hadde lys stemme. Julius Cæsar av Händel er jo skrevet til en kastrat. Men utover på 1800-tallet endret det seg. Da var det som regel tenorene som ble heltene. Stereotypien ble at jo mørkere stemmetype du hadde, jo slemmere roller hadde du, eller jo eldre skulle du framstå som, forteller Adrian.

Da Richard Strauss begynte å komponere operaer på begynnelsen av 1900-tallet, begrenset han imidlertid antall tenorroller. I stedet gjorde han som for eksempel Mozart og skrev inn bukseroller i sine verk.

Komponisten i Ariadne auf Naxos er en slik rolle, som Adrian tidligere har gjort. Og nå gjør han altså Octavian i Rosenkavaleren.

– Jeg gjør gjerne bukseroller i tillegg til kastratrollene. Jeg er jo høy og tynn, så jeg passer til å spille en ung gutt.

– Er det hvilke roller stemmen din passer til som er det viktigste? Ville du for eksempel spilt en tradisjonell kvinnerolle?

– Vel, det er ingen roller jeg i utgangspunktet sier nei til, så lenge jeg kan synge dem. Men en rolle som Carmen, som er så «urkvinnelig», den ville jeg kanskje følt meg mindre overbevisende i, fysisk.

En stemme for livet

Mens Adrian i det store og det hele har funnet sine roller på scenen, har Aksel så vidt begynt å orientere seg om i hvilken retning han nå skal gå. Enn så lenge synger han mest lieder.

– Jeg forsøker å ikke overdrive nå i starten og prøve å synge med en større stemme enn det jeg foreløpig har. For det jeg er i ferd med å utvikle, er en stemme jeg kan ha hele livet, så jeg må være forsiktig med hva jeg gjør.
Som guttesopran var han en av Europas beste, og var ettertraktet til de rollene som gjerne fylles av nettopp en gutt, for eksempel Yniold i Pelléas og Mélisande, eller som «the boy» i Rolf Wallins Elysium her ved Den Norske Opera & Ballett.

– Når jeg hører på opptak av slik jeg hørtes ut før, så føles det så fjernt, selv om det bare er vel ett år siden. Det kjennes i alle fall veldig naturlig å synge baryton nå. Men jeg konkurrerer ikke lenger med andre barn. Nå er jeg i voksenverdenen og må sammenligne meg med folk som har sunget i mange flere år enn meg. Det blir en utfordring.

Først skal han imidlertid være med i barnekorets oppsetning av David Langs The Little Match Girl Passion i mai.

Heller kaffe enn urtete

Som guttesopran kunne Aksel stort sett observeres iført skjerf eller buff når han var ute og gikk. Ulempen med en lys stemme er at den må tas ekstra godt vare på.

– Og så pleide jeg å gurgle hver morgen, for å fukte stemmebåndene. Som baryton er ikke sånne ting like viktige lenger.

– Ja, det der kan jeg misunne de som har mørkere stemme enn meg, sier Adrian.

– Synger du bass, virker det nesten som du bare kan rulle ut av senga om morgenen og sette i gang å synge, selv om du var på fest kvelden før. Men jeg er dårlig til å bruke skjerf til en hver tid, altså. Bare når det faktisk er skikkelig kaldt. Er vel ganske nordnorsk sånn? Og så liker jeg kaffe bedre enn urtete. Men jeg burde sikkert drikke mer vann.

Skjerf eller ikke: Etter hvert som vi blir eldre, blir forskjellene mellom stemmene våre mindre markante. Kvinner som har født barn, kan for eksempel oppleve å få en annen klang og glød i stemmen, og mange merker også at stemmen blir mørkere etter overgangsalderen. Tilsvarende kan menn få lysere stemme når de blir eldre og hormonproduksjonen endres. Så til slutt er vi tilbake til start, der vi alle ligger i hornet på veggen og piper med den samme stemmen.

Trailer

Operaen på øret: Introduksjon

Operaen på øret: Om sangere, kostymer, parykker - og verket

Premieresamtale

Her kan du høre Renée Fleming i arien "Da geht er hin" fra 1. akt:

Nedlastbare bilder

(Foto: Erik Berg)